Å fly seilfly gjennom livet
18. april 2007 – 11:30 | av Rabbagast
Lever du et meningsfullt liv? Kan man ha et liv som betyr noe hvis man ikke har en tro på at det er noen som har puttet en her, for å fylle en eller annen funksjon? For det ligger jo implisitt i spørsmål som: Hva er meningen med livet? Hvis mening snakker vi om?
En religiøs venn av meg kunne ikke forstå hvordan jeg kunne leve uten Gud. Hvis man bare lever, dør og blir borte, så kan man jo like gjerne ta livet av seg med det samme, mente han. I argumentet hans ligger det en forestilling om at uten et mål, uten en gitt funksjon, uten en eller annen eksistens etter døden, uten frelse, uten håp om å komme tilbake eller i alle fall bli sittende fast i evigheten - så har tiden man opplever i dette livet ingen verdi.
Jeg var naturligvis uenig. Man kan lage mange bilder på livet slik jeg oppfatter det. Den mest negative handler om han som faller fra tiende etasje og som man kan høre si til seg selv for hvert vindu han passerer: “Ja, så langt går jo dette riktig godt.”
Jeg brukte en analogi for min venn som jeg senere har brukt også for ungene mine når vi diskuterer ting som dette, og som de ser ut til å forstå. Se for deg at du sitter i et glidefly, høyt oppe i luften. Du kikker ned, og innser at det ikke finnes en eneste flyplass noe sted. Du myser mot horisonten, men ser ingen tegn til noen landingsstripe. Du prøver radioen, men den suser bare. Da forstår du at turen din kommer til å ende med et voldsomt kræsj mot bakken, for du vil ikke klare å fortsette å sveve for all tid. En gang kommer turen til å være over.
Men været er fint, og skyene på himmelen er svært vakre. Under deg ser du skoger og fjell, og mange interessante syn. Det eneste du kan høre er det stille suset fra luften som passerer flykroppen og de lange vingene. Når du skjønner at du er fortapt så er muligens din første innskytelse at du skal presse stikka framover og styre flyet rett i bakken. For du kommer jo til å dø uansett. Du nøler. Hvorfor det, egentlig. Akkurat nå har du det jo utmerket. Du kikker på landskapet under deg, på skyene rundt deg, og innser at du trives godt med å sveve slik, selv om det ikke kommer til å vare. Egentlig er det vel slik at du faktisk får en mye bedre opplevelse når du vet hvordan ferden kommer til å ende.
Verden er ofte vakker. Jeg opplever ting som virker meningsfylte for meg, uten at jeg er i umiddelbar stand til å forklare hvorfor. Småting, ofte. Livet mitt varer ikke evig, og jeg slo for lenge siden fra meg den trøsten religion kan gi et menneske i form av løfter om evighet. Husk at du skal dø, sa stoikerne, og jeg prøver å tenke på det innimellom. For å minne meg selv på at det gjelder å gjøre det beste ut av det nå. Jeg glemmer det ofte. Tar ofte gale valg, og gjør ting som sårer andre mennesker. Det er ikke noen måte å bruke den begrensede tiden man har, men det er menneskelig. Jeg forsøker å leve Det Gode Liv. Av og til synes jeg at jeg lykkes.
Dette skulle egentlig bare være noen linjer for å fortelle om 37 Lessons To Help You Live A Life That Matters, og så ble det masse filosofi og tankespinn. Du kan jo kikke på de 37 rådene, eller du kan ta et annet valg. Kanskje gjøre noe bra for noen andre, eller bare sitte og kikke ut av vinduet.
