Rabbagast

Zen på søndag: Måken som ropte på de andre

For noen år siden kjøpte vi et gårdsbruk i Lofoten. Det lå like ved et vann med en liten øy midt uti. På denne øya var det alltid fullt av måker. Noen av de som bodde i nærheten pleide å ro ut dit innimellom for å hente måke-egg.

Huset vårt hadde en veranda, hvor jeg pleide å sitte og tenke over hvorfor livet var som det var, og hva meningen var med det hele. En sommerdag opplevde jeg noe som ga meg svar.

Jeg satt som vanlig på verandaen. Foran meg hadde jeg en brødskive og en kopp kaffe. Jeg var god og mett og hadde ikke lyst til å spise brødet. Mens jeg rolig drakk kaffen min så jeg meg omkring. Jeg kikket ned på vannet, på alle måkene som satt rolig på den lille øya si. Jeg kikket bort på den gamle låven vår, fallerferdig og fæl, men likevel ganske vakker. På taket av låven satt det en måke.

Det var jo kanskje litt rart at denne måken ikke satt nede på øya sammen med de andre måkene, men jeg visste at det var et måkepar som hadde reir der oppe på taket. Kanskje var det hannen som satt og kikket seg omkring, akkurat slik jeg satt og kikket meg omkring. Jeg hadde sett denne måken før, og observert at den liksom hadde enerett på dette området rundt huset og låven. Når andre måker hadde retning inn i luftrommet over huset vårt, så var han umiddelbart på vingene for å avskjære inntrengeren.

Hvorfor er det slik, spurte jeg måkefar, at selv om man ikke tror at det finnes noen guddom, så tror man at det finnes noe som er rett å gjøre og noe som er galt å gjøre?

Måken svarte meg naturligvis ikke. Den var jo tross alt bare en måke, og forstod vel sannsynligvis ikke spørsmålet mitt en gang. Likevel smilte jeg til måken, og bestemte meg for å gi ham den brødskiven som jeg alikevel ikke kom til å spise selv. Jeg slengte den ned på veien til ham, og han hadde en usvikelig teft for alt spiselig, så han flakset ned til der skiven hadde landet.

Dette var en god og tjukk brødskive, med masse smør og leverpostei. Jeg ser for meg at det var en lekkerbisken for en måke, selv om de jo er kjent for å være glupske og ta til takke med nesten hva som helst. Min antakelse var vel at måken kom til å sluke skiven, ganske enkelt, og det var jo det som var meningen. Jeg følte et visst ansvar for denne måken “min”, og unnet den jo denne godbiten.

Men måken spiste ikke brødskiven. Ikke med en gang. I stedet for la den hodet bakover og begynte å lage et voldsomt spetakkel. Nede på vannet og den lille måkeøya skjedde det noe. De andre måkene lettet som et kjempestort hvitt teppe, og kom flygende i retning av ropene til måkefar. Snart svermet de omkring ham, og da de fikk øye på brødskiva oppsto det et kraftig basketak mellom flere av måkene. Alle ville de ha tak i brødskiven med smør og leverpostei. Måkefar selv, han som opprinnelig var tiltenkt maten, slåss som besatt for å beholde det han hadde fått. Han flakset og bakset, og fikk seg muligens en bit.

Men hadde han bare tidd stille, så hadde han fått hele skiva for seg selv. Jeg visste jo at han hadde peiling på eiendomsrett, for jeg hadde jo sett ham jage de andre måkene bort fra området rundt huset. Men i det han skulle spise, så ropte han i stedet på de andre måkene. Hva hadde gått av ham?

Da forsto jeg med ett at det var måkens “måkehet” som hadde valgt å invitere alle de andre, ikke måken selv. På samme måte var det kanskje med oss mennesker, tenkte jeg. Når vi gjør uselviske og moralske valg - selv uten å ha en guddom å tro på - så er det vår menneskelighet som gjør valgene, til beste for menneskeheten, ikke for individet. Vi ville ikke ha overlevd uten denne menneskeligheten, og kanskje hadde ikke måkene overlevd uten “måkeheten”.

Det var da - som man sier i de gamle zen-fortellingene - at denne lille apekatten ble opplyst.

Likte du den, liker du kanskje også disse:

• Åtte grunner til å se mindre på TV (9)
• Slå meg så hardt du kan (3)
• Penger kjøper ikke lykke, men lykke er lønnsomt (4)
• Å fly seilfly gjennom livet (0)
• 52 måter å gjøre denne dagen unik på (5)