Jeg, en positiv pessimist
2. mai 2007 – 11:30 | av Rabbagast
Hva når alle dager er tunge og det ikke finnes noen lyspunkter? Hva når man våkner opp og bare ønsker at man kunne fortsette å sove, for man orker ikke å stå opp og se eller snakke med andre mennesker?
Jeg har opplevd at folk i min bekjentskapskrets har tatt sitt eget liv. Jeg har opplevd at folk jeg kjenner har mistet sine kjære. Selv har jeg mistet folk jeg var glad i. Det kommer tunge stunder ut av den slags. Men sakte kommer dagene og pakker inn det vonde i tynt papir, lag på lag, til det nesten ikke merkes mer. Men hva når hver dag er vanskelig? Noen har det slik, og noen føler at livet er tungt hele tiden, selv om de bare går gjennom en periode.
Å undre seg
Det er relativt menneskelig å undre seg, og mange av de bloggerne jeg besøker i løpet av dagen gjør akkurat det. Å undre seg er muligens det mest menneskelige som finnes. Finnes det en gud? Hva er poenget med det hele? Hvorfor? Hvis man ikke klarer å se mening, er det lett å bli tungsindig. Vi føler at det bør være et poeng med livene våre.
Jeg, en positiv pessimist
Folk er forskjellige, og jeg ser på meg selv som heldig som er ganske positiv av natur. Jeg sa positiv, ikke optimist. Jeg tror vi lever, dør, blir til støv, og blir glemt av alle. Jeg er med andre ord pessimist i forhold til livet. Ingen spesiell mening (i alle fall ikke gitt av noen andre enn oss selv). Ingen gud. Dermed ingen himmel eller gjenfødelelse. Når det er slutt er det slutt. Jeg burde kanskje være negativ på grunn av dette, men det er jeg ikke. Jeg er en positiv pessimist.
Lev som om du skal dø
Vi er i stand til å fokusere, og kan velge hva vi skal fokusere på. Alt det fæle og meningsløse, eller alt det vakre. Det finnes omtrent like mye av hvert. Det er ikke noen egentlig forskjell på et vanlig, friskt menneske, og en som er AIDS-syk eller dødsdømt på grunn av kreft. Vi skal uansett alle dø, og velger hvordan ferden mot den siste dagen skal være. AIDS-syke velger gjerne å oppleve gode, positive ting på sine siste dager, og mitt poeng er: Det finnes ingen grunn til at ikke du og jeg skal velge det samme.
Søk de fine tingene
Vi vet hva vi liker, og hva som gir oss glede. Så gjelder det å søke disse fine tingene. Det gjelds selvfølgelig ikke hvis man lever totalt hedonistisk og bare søker egen tilfredsstillelse hele tiden1, for man bør også være til stede og hjelpe andre til å finne positive opplevelser hvis vi kan. De fleste av oss har opplevd dyp tilfredsstillelse av en gave som traff blink, eller at vi hjalp noen med noe som virkelig betydde noe. Hvorfor skal man få en god opplevelse ut av å hjelpe andre, vi egoistiske mennesker? Vel, det er nok genene våre som snakker, som tar vare på menneskerasen foran individet, men det er greit.
Å sitte rolig på verandaen
Søke nye ting. Utfordre seg selv. Finne ut ting ved å snakke med andre. Å hjelpe til. Å bety noe for noen. Å elske og bli elsket. Å glede seg. Å nyte. Å glede seg til å nyte. Å sitte rolig på verandaen og bare kjenne ens egen kropp eksistere midt i verden. Velg selv. Du kan ikke gjøre noe annet.
Enkelt? Nei, det er ikke. Tvert i mot, er jeg redd. Det er vanskelig.
(Dette innlegget er en videreføring av tanker jeg fikk etter å ha lest og diskutert Fortsatt på Tullerusk sin blogg Til ingen nytte).
Fotnoter:
- men av og til… [↩]
4 kommentarer til “Jeg, en positiv pessimist”
Av tullerusk den 2. mai 2007 | Svar
Du har fortsatt helt rett. Det gjelder bare å huske det, ha muligheten og få det til. Og av og til går det vel også, så får man heller godta en nedtur nå og da.
Jeg skimter forresten et London-bilde der oppe?
Av Rabbagast den 2. mai 2007 | Svar
Bildet er fra London, ja. Løp etter jenta og mannen en god stund før jeg fikk stillt inn kamera og tatt bildene mine. Hadde de merka meg så hadde de nok trodd jeg var en skikkelig galning, men jeg syntes de var et kjempefint vandrende motiv.
Av tullerusk den 2. mai 2007 | Svar
Hehehe. Ja, man må gjerne bryte noen konvensjoner for å ta bra bilder… Kanskje en grunn til å velge et stort monster-apparat, så folk ser at man har en unnskyldning.
Av Bridgehill den 3. mai 2007 | Svar
Det du skriver under ”Lev som du skal dø” gjør meg mer glad i mitt liv, det om ”Søk de fine tingene” kunne passe som mitt livsmotto. Jeg sitter oftere og oftere rolig på verandaen, på en benk, på ei tue, på en knaus, på en fjelltopp. Det du anbefaler fra din veranda er livskunst. Noen ganger er det ikke så vanskelig, andre ganger verre.