Hva gjør du nå, soldat?
15. mai 2007 – 11:30 | av Rabbagast
Jeg har lest mye om krigen i det siste, i tillegg til om Nikola Tesla. Det har med å gjøre at jeg har vært litt nysgjerrig på begynnelsen, nærmere bestemt angrepet på Narvik. Selv er jeg jo tidvis inne på øvelse i Heimevernet, og jeg klarer ikke å være “lettbent” i forhold til akkurat det. Jeg syns det er viktig at vi har et forsvar. Jeg ser med gru på alle kriger omkring i verden, men mener at det finnes ting som det er verdt å slåss for.
Gammelonkelen min var med og slåss mot tyskerne ved slaget om Narvik. Dessuten har jeg hørt veteraner snakke om det som skjedde den gangen. Det rører meg sterkt å høre historiene deres, og den enkle måten de beskriver forholdene på:
“Så fikk vi beskjed om at tyskerne hadde gått i land. Så da var det jo bare å ta på skiene og begynne å gå mot dem.”
Det må ha vært en merkelig tid. Når de ubehagelige fakta stirrer deg i øynene, liksom spør: Hva har du tenkt å gjøre nå? Ofte tenker jeg på om vi ville ha reagert på samme måten den dag i dag. Når jeg er på øvelse trener jeg på å gjøre en jobb for konge og fedreland, som det heter, og det er nesten rart å skulle uttale de ordene uten å være det minste ironisk. Jeg trener for en jobb jeg håper jeg aldri får, trener opp ferdigheter jeg håper aldri blir bruk for. Men hva om? Ville jeg ha slåss mot en fiende som sannsynligvis besto av mennesker som ikke var så ulik meg, eller ville jeg ha lett etter minste motstands vei, bare innordnet meg? Det var mange nok som gjorde akkurat det under forrige krig.
Gammelonkelen min skjøt tyske unggutter da han var unggutt selv. Han lå i snøen med maskingevær og skjøt fiender. Det kunne ikke bare ha vært fordi han hadde fått beskjed om det - han må ha trodd at det var viktig også. Men det er en grusom handling uansett. For krig er grusomt. Det paradoksale med min situasjon er at bestefaren min var en av dem som invaderte. Heldigvis ble ikke han skutt av gammelonkelen min, for det ville ha vært synd for meg.
Han var også en unggutt som sannsynligvis trodde på det han gjorde. Invasjon av andre sine land er jo ikke noe man skal oppfordre til, men jeg er glad at bestefaren min kom, at han forelsket seg i en norsk kvinne, og at han fikk en sønn med henne. Takk og lov for invasjonen, pleier jeg å si.
Så pleier jeg gjerne å tenke på palestinere og jøder. 17-åringer på hver sin side av et gjerde, med hver sin tro og overbevisning. Unggutter beredt til å gjøre den jobben de har blitt satt til, oppøvd med ferdigheter de kanskje håpet at de aldri skulle få bruk for. Men nå sitter de der, og de ubehagelige fakta stirrer dem i øynene og liksom spør: Hva gjør du nå?
Finnes det virkelig noen ting som det er verdt å krige for? Egentlig så håper jeg det. For hvis noe er verdt å dø for, så er det også noe som er verdt å leve for. Problemet er vel å skille mellom det andre har bestemt er viktig og det en selv syns er viktig. Det er ikke alltid så lett.
*hoppe og danse litt rundt*