Miksteipen
16. mai 2007 – 11:30 | av Rabbagast
Gjør klar for nostalgi. Miksteipen. Noen som husker miksteipen?
Noen som husker kassetter? Vi bruker dem jo ikke lenger, så det er ikke lenger noe gøy å brife med at man vet hvordan kassett skrives. C-90 var mitt foretrukne valg, kromtypen. Da jeg begynte å bygge opp CD-samlinga mi laget jeg en miksteip for hver femtiende plate. Det beste fra disse femti kom på en kassett. Prosjektet mitt het The Hybel Tapes, og jeg la ned mye tid i dette. Mind you, i begynnelsen handlet jeg mange plater, så det ble i alle fall et par hybelteiper i året den gangen.
Det kuleste er selvfølgelig å ta dem fram nå. Lytte til dem, og merke hvilke musikalske influenser som var til stede i livet ens den gangen, hvordan den endret seg. Jeg hadde en popjazzperiode. Hørte mye på klassisk en stund. Waterboys. Clash.
Og så var det selvfølgelig miksteipene som tjente et spesielt formål. Ja, jeg hadde en sjekkekassett. Den funket minst en gang. Litt småmelankolsk George Michael, og best av alt, låta var seks minutter lang. Så når jeg ba henne om en siste dans før hun gikk hjem, så hadde jeg tid til å overbevise henne om noe annet.
Akk, akk! Der var partykassetter og meditasjonskassetter. Det var miksteiper som man laget til andre, enten for at de skulle huske en, ha et varig minne, liksom - andre for å gjøre seg til med den musikken man likte. Den var naturligvis den beste av alt, og det måtte jo alle forstå bare de fikk høre den. Man var bombastisk i den tiden. Bare idioter misliker Violent Femmes, og den slags lignende tåpelige utsagn. Vis meg CD-samlingen din og jeg skal si deg hvem du er, liksom.
Jeg vet at man kan brenne miks-CDer i dag, men det er liksom ikke det samme.
Eller jeg er ikke den samme. Det kan godt være det.
4 kommentarer til “Miksteipen”
Av Frøken Makeløs den 16. mai 2007 | Svar
Selvsagt husker jeg kassetter generelt og miksteiper spesielt. Jeg har en gul pappkasse full av miksteiper og en dag i fjor fant jeg ut at jeg skulle høre gjennom noen av dem.
Ut strømmet nittitallsmusikken; Nirvana, Pearl Jam og Seigmen. Jeg ble sant og si overrasket over min gode musikksmak dengang da, helt til Meat Loaf dukket opp. I’ll do anything for love (but I won’t do that). To ganger, faktisk, på samme kassett. Det var jo fort gjort å gå litt i surr om hva man hadde eller ikke hadde tatt opp fra radioen, og det er klart at det var utrolig viktig å få med en såpass bra sang på kassetten. Bedre å ta den opp en gang for mye enn en gang for lite. Eller?
Av Egoisten den 16. mai 2007 | Svar
Nå fikk jeg en sånn god/trist følelse inni meg. “mor, jeg vil tilbakeee”..
VI, rabbagast, VI er ikke de samme..anymore.
Egoisten
- Åtgaumsforvaltar med nostalgitripp
Av Rabbagast den 16. mai 2007 | Svar
Det verste er at jeg kjenner at jeg snur ryggen til CDer også nå. Hjelp!
Frøken M: Meat Loaf, altså? Ja, man kan få noen overraskelser når man dukker litt ned i ens egen fortid. Var jeg virkelig slik? Jeg likte ham best i Fight Club.
Ego: Det er vel sånn det er. Og nostalgi har en egen smak, ikke sant? Bittersøtt, som god øl. Å, nå ble jeg mer øltørst enn nostalgisk!
Av Megameow den 18. mai 2007 | Svar
Herregud ja, mix-kassetter, jeg hadde en gazillion av dem! (jeg er en 1965-modell)