Zen på søndag: Jeg vet en deilig hage
27. mai 2007 – 11:30 | av Rabbagast
Hagesesongen har begynt, for den som liker denslags, holdt jeg på å si. Hva er en hage? Temmet og voldtatt natur eller et bilde på din indre harmoni? Eller noe helt annet? Og enda viktigere: Kan man finne zen i hagen? Svaret er åpenbart:
En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.
- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv, og han formulerte straks en plan for hvordan han skulle oppnå det. Rundt huset sitt hadde han riktignok en hage, han hadde bare aldri tenkt på det på den måten. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.
- Jeg behøver å finne ro, sa mannen til seg selv, og samtidig som han formulerte behovet sitt, så kjente han inni seg at han var urolig og stresset. Jobben hans ga ham en god inntekt hver eneste måned, men ro hadde han ikke. Det skulle hagen hjelpe ham med. Mannen satte straks i gang med planleggingen.
Neste vår hadde han alt klart; alle idéene omgjort til tegninger. Mennen gledet seg over planene sine, og at han snart skulle begynne å sette dem ut i livet. Det viste seg at det var ikke så enkelt å få gjennomført alt. Det ble fastslått at grunnen under den såkalte plenen hans var særdeles komplekst grunnfjell, og det var ikke bare bare å få det slett. Og de nye plantene han bestilte ville ikke vokse i klimaet de ble introdusert i. Høsten kom, og mannen hadde ikke hatt annet enn problemer med hagen sin. Han hadde ikke kommet særlig langt med arbeidet, men ettersom han var en viljesterk mann bestemte han seg for å lære av feilene sine og forsøke på nytt neste vår.
I løpet av vinteren vokste planene for hvordan hagen skulle se ut. I hodet sitt tenkte mannen ut en plass for en eller flere hengekøyer, hvor han og vennene hans kunne ligge og dingle og finne roen i livet. Han så for seg en kilde som kom opp av bakken, og en liten dam hvor det kunne svømme vakre, små gullfisker omkring.
Da våren kom begynte mannen igjen å arbeide med hagen. Men samme hva han gjorde, så var det liksom alltid noe nytt som var i veien, og selv om han fikk gjort en god del forbedringer, så var han på en måte aldri fornøyd da høsten kom. Det ble aldri helt slik han hadde tenkt seg. Alltid var det noe som manglet. Og om vinteren satt han med nye og forbedrede planer som han forsøkte å gjennomføre neste vår og sommer. Med tiden vokste hagen, og folk i nabolaget kalte den en virkelig perle blant hagene der omkring.
- Du har virkelig lagt ned mye arbeid i hagen din, sa de til mannen. - Er du ikke stolt?
Men mannen ristet innbitt på hodet, for planene hadde vokst seg større og mer fantastiske for hvert år, de også. Og han kunne ikke si at den hagen han nå hadde var den han hadde tenkt seg.
- Snart, sa mannen til seg selv. - Snart er jeg framme, og da kan jeg sette meg i hagen med en kopp te og bare finne roen i meg.
Men det hele gjentok seg bare år etter år. Om vinteren ble planene lagt, storslagne og komplekse planer for hvordan hagen skulle være, og om våren og sommeren støtte mannen på problemer som satte det hele noen skritt tilbake. Hagen ble penere og penere, med dam, hengekøye og springvann, små statuer av tissende smågutter og det hele, men ikke helt så bra som mannen hadde funnet ut at den skulle bli.
Da mange år var gått på denne måten, døde mannen. Han hadde blitt temmelig gammel, og det meste av livet sitt hadde han brukt på å lage seg den perfekte hagen hvor han kunne sette seg ned og finne roen. Men han kom aldri fram.
—
En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.
- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv. Han smilte liksom til ingen, og la det glansede bladet fra seg på bordet. Så åpnet han verandadøren og kikket ut på sin egen hage. Eller hva han nå skulle kalle det. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.
Mannen gikk for å lage seg en kopp te, og så kledde av seg sokkene og ruslet ut verandadøren, ned i hagen sin. Bakken var ujevn, men gresstråene kilte ham herlig på fotbladene. De var som små grønne venner som ønsket ham velkommen. Kanskje var det greit at ikke gresset ble slått på enda en stund? Han tok retning mot en stubbe som sto midt på plenen. Der satte han seg. Han tok en slurk te mens han kikket opp på de stygge trærne. Muligens var de ikke rette og fine, men i trekronene kvitret fuglene. Det virket ikke som om de hadde noe å klage på, så hvorfor skulle han?
Teen var varm og god da den rant ned i magen på mannen. Lukten av de mange forskjellige blomstene som fantes i hagen fant veien til mannens nese, og fikk ham til å smile. Kvitringen fra fuglene i tretoppene var som søt musikk. Han hadde helt glemt bildene i Bonytt nå.
Nesten uten at han var klar over lukket mannen øynene og fant en dyp og intens ro.
