Rabbagast

Moral vs kjølig analyse

Tenk deg at det er krig. Du gjemmer deg i en kjeller sammen med noen andre mennesker. Fiendtlige soldater leter etter dere. En baby begynner å gråte der nede i kjelleren og truer dermed med å røpe dere. Hvis ingenting annet virker, er det riktig å ta livet av den gråtende babyen for at ikke alle skal bli tatt til fange og henrettet?

Det som skjer når du tenker over problemstillingen ovenfor, i følge forskere, er at de forskjellige delene av hjernen din begynner å “krangle” med hverandre. En del reagerer på en grunnleggende følelsesmessig måte og avviser babydrap uansett, mens en annen region av de små grå reagerer mer rasjonelt og analytisk, og kommer ganske kjapt opp med resultatet av det moralske regnestykket - at babyen må ofres.

Det er godt slike dilemmaer ikke er dagligdags kost, i alle fall ikke for andre enn kanskje helsepersonell og soldater. Men det som er spennende med konflikten i hodet vårt når vi vurderer vanskelige moralske spørsmål, er at den på mange måter avspeiler forskjellige stadier i menneskets evolusjon. Og vitenskapen hevder at den følelsesmessige/moralske delen av hjernen er den eldste. Analyser og kjølige kalkulasjoner er noe som mennesket utviklet senere.

Kanskje er det ikke så rart når man tenker etter. Det første man behøver er jo en serie instinkter som har til hensikt å ta vare på rasen menneske. At man ikke kan skalte og valte med babyer som man vil er et sånt instinkt. En dyrerase overlever ikke om den ikke tar vare på sine små, unntatt selvfølgelig i de tilfellene hvor avkommet er designet slik at det skal klare seg selv rett etter fødselen.

Andre følelsesmessige egenskaper er naturligvis slåss/stikk-responsen når man befinner seg i en situasjon som kan innebære fare for en selv. Det er den som slår inn når du står ovenfor en massemorder i et mørkt smug. Stikke av? Angripe? Og kroppen reagerer i forhold til denne responsen. Hjerterytmen øker og musklene spennes. Du trenger forresten ikke å møte en massemorder - slåss/stikk-responsen opptrer også i situasjoner som er mindre truende; når man får kritikk, for eksempel.

Denne innsikten kan brukes til mye. Når du lurer på hvorfor partneren blir sur når du ber han eller henne om å ikke drikke rett av melkepakken. Det er egentlig steinalderpartneren som blir sur. Og hvorfor kompisen din tar seg nær av at du ikke liker den nye frisyren. Det er egentlig steinalderkompisen som tar seg nær av det. Greit å vite, ikke sant? Så kan du jo appellere til den analytiske delen av hjernen deres som vet at det er sant det du sier.

Og om du noen gang skulle komme over en massemorder i et mørkt smug, eller la oss si en sabeltanntiger, så vil du være glad for at du har disse steinalderreaksjonene i hodet ditt.

Likte du den, liker du kanskje også disse:

• Rabbagast spekulerer i framtiden (2)
• Åtte grunner til å se mindre på TV (9)
• Sammenhengen mellom optimisme og helse (3)
• Du blir ikke yngre: Skår hjernepoeng før det er game over (16)
• Ni egenskaper du ikke ante hjernen hadde, og hvordan utnytte dem best mulig (6)