Rabbagast

Film på kino, eller da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren

Jeg er glad i film, og ser relativt mye. Og jeg vokste opp på et sted som ikke var så enormt stort, men som likevel hadde kino siden det var en militærleir der. Jeg kunne så lett ha blitt avspist med dårlig bygdekino, men var heldig. For noen uker siden var jeg tilbake, og fikk med meg norgespremieren på Die Hard 4.0. Det gir meg mange minner å gå på kino.

Toya

Min første film: Toya, som jeg husker mest på grunn av tittelen. Vi visste ikke hva tyggis var den gangen, alle tyggegummier var toy for oss. Jeg mente dermed at filmen sannsynligvis kom til å handle om tyggegummi på ett eller annet plan. I stedet fikk jeg et svart-hvitt drama fra 50-tallet.

Holde en voksen i hånden

Jeg husker ikke hvilken film, bare at jeg fremdeles var for liten til å gå alene. Jeg holdt pappa i hånden, slapp den et øyeblikk mens jeg studerte kunsten på veggene, og køen beveget seg forover uten at jeg fikk det med meg. Da jeg igjen tok hånden til pappa, så var det en fremmed mann. Au au. Det minnet hadde vel egentlig lite med kino å gjøre, men det kan kanskje forklare noen av traumene mine?

Brus og kino

Da jeg ble gammel nok til å gå alene, så pleide jeg å gå på kino sammen med bestekompisen den gangen. Standard var å mase om å få penger til brus og kino. Fem kroner. Det overrasker meg enda i dag at både brusen og billetten kostet 2,50, og da prisen gikk opp - for det husker jeg også - så gikk den opp på begge. Det gikk til brus og kino - ti kroner. Vi må ha syntes det var en forferdelig pris, men foreldrene våre punget ut¹. Akk, syttitallet

Da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren

Star Wars. Ok, nå begynner vi å snakke om filmopplevelser på ordentlig. Det dumme var at jeg var ikke gammel nok. Hadde ikke fått tolvårsbeviset mitt ennå, for jeg var bare elleve. Og aldersgrensen på filmen var vitterlig 12. Men min strategi var klar, for filmen skulle jeg se. Jeg brukte “kraften”, så og si: Da han som tok i mot penger i bytte for billetter så på meg og sa “Men du er da ikke tolv år, gutten min”, så bare skjøv jeg myntene lenger mot ham og sa det jeg hadde planlagt: “Det er pengene som teller!”. Han smilte og ga meg billett. Er det rart jeg gråt på slutten av Star Wars III, da Luke og Leia ble født og filmsirkelen ble sluttet. Bare helt nylig har jeg forstått at jeg muligens brukte et Jedi mind trick på billettøren. “You WILL give me a ticket”, liksom.

Den gode kinofølelsen

Da siste Bruce Willis-eventyr begynte her om dagen, da det ble mørkt i salen og kjenningsmelodien til ett av de store studioene i Hollywood bruste gjennom salen, så tenkte jeg at det er slik film skal sees. Jeg har sett masse på tv, på VHS og så på DVD, men det er ingenting som kan sammenlignes. Den gode følelsen forlater ikke kinosalen, kommer ikke hjem til stuene våre. TV-skjermer blir aldri lerrett.

Den gode følelsen bor der i mørket; forventning, glede, opphisselse. Kanskje til og med litt nostalgi?

Jeg må rett og slett komme meg på kino oftere.

.

1. ”Si det til de unge i dag, og de tror deg minsanten ikke!” [↩]

Likte du den, liker du kanskje også disse:

• Lillebrors lørdag: Hva er det med film på TV? (8)
• Zen på søndag: Tre filmer om oppvåkning som du bør se (6)
• Tre ting å gjøre i kveld i stedet for å se på tv. Del 9 (6)
• Hva gjør du nå, soldat? (1)
• 15 filmer vi ikke vil se amerikanske versjoner av - og en som kanskje kunne bli kul (1)