Dette visste du ikke om døden
1. august 2007 – 10:00 | av Rabbagast
Døden, endestasjonen, de evige jaktmarker. Det blir kanskje litt malplassert å si at kjært barn har mange navn, men menneskene har i alle fall benyttet plenty av omskrivinger for døden - kanskje av frykt for dette mysteriet som vi aller helst ikke liker å tenke på. Her er syv mindre kjente fakta om døden:
- Stoikerne omfavnet døden
Stoikerne la, i motsetning til de fleste av oss moderne mennesker, vekt på å tenke på døden. Mottoet deres var “Memento mori” - Husk at du skal dø. Stoikerne la stor vekt på å møte livets omskiftelighet med ro og verdighet, og heller ikke døden var noe de hisset seg opp over. Faktisk mente stoikerne at man skulle ha rett til å bestemme over når ens egen død skulle komme, og at det var fornuftigst å ta sitt eget liv i visse situasjoner. - Døden er en prosess
Selv om vi vanligvis tenker på døden som noe som inntreffer - en hendelse - så er fakta at døden er en prosess på mange måter slik fødselen er en prosess. Samfunnet har valgt å lage en definisjon på hva som er grensen mellom liv og død. Men som mange i helsevesenet er klar over, er ikke problemstillingene rundt liv og død noe enkelt område å ferdes i. Når er man egentlig død? Man kan være døende lenge, samtidig som man klarer å kommunisere med mennesker, se på tv, og kanskje til og med ta seg av alle mulige forhold i livet. Moderne teknologi og nyvinninger innen medisin har gjort oss i stand til å holde mennesker såkalt kunstig i live. Er de mer eller mindre døde? Er de døende på samme vis som kreftpasienten som har fått beskjed om at han ikke kommer til å overleve er dødende, selv om sistnevnte er oppegående? Eller er de i live? - I framtiden er ikke døden slutten på bevisstheten
I framtiden kan hjernen din uploades til en harddisk eller et annet medium når kroppen sier takk for seg. Der kan dine minner, tanker - din hele bevissthet fortsette å eksistere. I alle fall i teorien. I framtiden kan det hende vi snakker om et biologisk og et post-biologisk liv - det første med kropp, det andre uten, det første begrenset, det andre nærmest evig. Når dyktige forskere bukker under vil det være smart å la dem leve videre i en datamaskin, slik at de kan fortsette å utvikle vitenskapen. Hvorfor ikke alle sammen? Kanskje vi kan knyttes sammen i et stort virtuelt nettverk, hvor det virker som om vi har kropper? - Døden kan ses på som prisen vi betaler for å ha sex
Liv som reproduserer seg selv på andre måter enn å ha sex, som encellede bakterier, overlever bare de har næring og et livsopprettholdende miljø. Flercellede organismer som reproduserer seg ved hjelp av sex dør. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er opprettholdelse av livet etter at man ikke lenger kan reprodusere seg unødvendig. Det viktigste er at arvematerialet bringes videre. Denne koblingen mellom sex og død speiles på en spennende måte i den klassiske skrekkfilmen. Som det påpekes i Scream (1996); har du sex i en skrekkfilm, så varer du ikke lenge. - Man kan være kreativ med sine jordiske rester
Hvis du trodde du hadde valget mellom å bli begravd eller kremert, så tenker du for snevert. Du er kanskje ikke klar over at restene dine ikke nødvendigvis behøver å forbli på Jorden. Du kan skytes opp med rakett og sendes i bane rundt den i stedet, hvis du betaler nok til Celestis, begravelsesbyrået som tar restene av deg litt lenger enn de fleste andre. Ditt kroppslige hylster kan også i hendene på andre firmaer bli til pyntegjenstander, for eksempel en kusntig diamant, eller til noe nyttig. For eksempel kan karbonet etter kremasjonen din puttes inn i blyanter. - Sjel
Det var Platon som introduserte begrepet sjel i den vestlige tenkemåten. Han så på den evige sjelen som “fanget” i den dødelige menneskekroppen. Når et menneske dør, mente Platon, returnerer sjelen til verdensaltet. Reklamefilmen om sjelene som forlater ungguttene som har vært i en bilulykke, bortsett fra han som har hatt på seg bilbelte, ville sannsynligvis vært umulig uten Platon. Kristendommen likte konseptet “sjel” og overtok det fra den førkristne filosofen. - Dødsstraff i Norge
Den siste utførte dødsdommen i Norge var i 1948, men dødsstraff ble ikke avskaffet hos oss før så sent som i 1979.
Interessante lenker for de som vil vite mer:
- Encyclopedia of Death and Dying
- Sociology of Death and Dying
- Døden i norsk Wikipedia
- Ars Ethica: Død eller bare hjernedød?
- Deathonline.net - Døden på nett
.
5 kommentarer til “Dette visste du ikke om døden”
Av ingrid den 1. august 2007 | Svar
Uæh.
Jeg vil bli en blyant. Men kan jeg bestemme hvem som skal få skrive med meg da, tror du? Hvis jeg for eksempel bare vil brukes til å skrive viktig musikk?
(Om noen lenger på det tidspunktet er i stand til å skrive slikt?)
Av Miriam den 1. august 2007 | Svar
Det med sjela, tror du den vender tilbake fra “verdensaltet”, for så å fly inn i en annen kropp? Eller tror du at alle sprettter ut med en helt unik sjel?
*filosofisk*
Av Rabbagast den 1. august 2007 | Svar
Ingrid: Synd hvis det blir en av de blyantene som bare knekker hele tiden, og som må spisses og spisses. Da blir etterlivet kort.
Miriam: Dette problemet er vel del av en større diskusjon, ja. Resirkulering av sjeler, eller lages de ny av samme “materie”? Eller en blanding? Hvis sjelene resirkuleres må det lages nye også, for vi er flere mennesker på jorden nå enn for tusen år siden. Kanskje verdensaltet har blitt tynnet ut, og at sjelene for tusen år siden var mer substansielle og saftige enn i dag? Au da. Godt at jeg ikke tror på sjel - i alle fall ikke i den vanlige forstanden. Gjør du, Miriam?
Av Miriam den 1. august 2007 | Svar
Takk for svar, Rabbagast.
Hm. Det har jeg egentlig aldri tatt særlig stilling til. Men har hørt mye om dette med at sjelen er noe evigvarende som aldri forsvinner. Og at det kun er det fysiske boliget som endres. Men du har et poeng, vi er jo adskillige flere i dag enn for tusen år siden, så det må jo i så fall gjøre noe med substansen til sjelen.
Kanskje sjelen er noe som er overdimensjonert hva vår forstand kan forstå, og at sjelen defor ikke lar seg forklare. Jeg mener, det er jo alltid lettere å forstå ting som er bygd sammen av atomklosser.
Og da er man tilbake. Det man ikke ser handler det bare om å tro eller ikke på. Og jeg har problemer med å forstå det jeg ikke ser. Men jeg liker å tro at vi har en sjel, likevel.
Av Rabbagast den 1. august 2007 | Svar
Hadde jo på en måte vært fint, om vi alle hadde en indre, grunnleggende bestanddel som vi alle var en del av, tenker jeg. Og så tenker jeg: Vi har jo det! Det er ikke sjel, akkurat, men vann. Det passerer gjennom oss, er en del av oss, og havner i det store kretsløpet igjen - eller rettere å si: Vi er en del av det store kretsløpet. Akk, nå ble jeg økofilosofisk, du!