Rabbagast

Zen på søndag: Tre filmer om oppvåkning som du bør se

For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?

American Beauty

Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.

The Matrix

Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.

Fight Club

Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.

Likte du den, liker du kanskje også disse:

• Zen på søndag: Et hvitt ark (0)
• Zen på søndag: Sogyal Rinpoche (2)
• Zen på søndag: Dualisme vs. zen (2)
• Zen på søndag: Mesteren som serverte te (0)
• Zen på søndag: Last ned gratis e-bok (4)