Wake up call from Myanmar
29. september 2007 – 10:00 | av Lillebror
Engasjement er bra. Engasjement er en god drivkraft. Men hva hjelper det når man velger å engasjere seg i saker som bare gjør meg maktesløs og fortvilet? Er det bare meg, eller er det flere som blir opprørt, forbannet og dessverre hjelpesløs ovenfor de voldsommene overgrepene i Burma, fra militærjuntaen som har kronet seg selv til landets øverste myndighet?
Myanmar
Selv om det i media omtales som Burma, er det faktisk ni år siden at myndighetene endret landets navn fra Burma til Myanmar. Og i utgangspunktet ble Aung San Suu Kyi valgt via demokratiske valg til statsminister i 1990, men myndighetene, altså militæret, nektet å rette seg etter folkets valg, og som vi har denne demokratiske forkjemperen sittet i husarrest i lengre tid. En vinner av Nobel Fredspris i husarrest. Hvordan er det muulig?
Hjelp
Nå er vel USA opptatt med opprydding i Irak, og kan vel ikke samtidig rette øynene mot landet mellom Thailand, Kina og India. Litt rart egentlig, Burma er jo faktisk rik på naturressurser som olje og gass, kanskje USA våkner såfort de får lukten av råolje under neseborene? Økonomiske sanksjoner mot politiske topper skal liksom få slutt på elendigheten? Yeah right!
Tilogmed FN klarer ikke å enes om en fordømming av den horrible nedslakting av sivile, munker og journalister i landet. Og uansett, når sist førte en fordømming til at de fordømte la seg skinnflat og unnskyldte så meget?
Som vanlig menigmann - hva kan man gjøre?
Sms-aksjonen om å kle seg i rødt igår, for å symtatisere med de burmesiske munkene med sine røde kapper. Må man kle seg i en spesiell farge en spesiell dag for å symtatisere? Og dette hjelper for hva, egentlig? Din egen samvittighet kanskje? Beklager, ser ikke nytten for Burma i dette. Sende bilde av deg selv i rød t-skjorte til VG for å vise din støtte? Hva i all verden skal det være godt for?
Økonomisk hjelp - generelt tilbyr humanitære organisasjoner som mulighet til å støtte de økonomisk for å bistå den eller de som er utsatt for enten naturkatastrofer, forfølgelse og sult. Dette ser jeg på som en bedre måte å gi sin støtte, da bidrar du med noe som er ditt, i tillegg til symtati. Noen får det bedre på grunn av pengene du har bidratt med. Robin Hood filosofi på sitt beste. Men - dette bidrar bare til å minske “problemet,” det har ingen innvirkning på årsaken til problemet! Å dra til legen for å få behandlet ett symtom hjelper lite hvis årsaken til symtomet også blir behandlet, ikke sant?
Engasjement
Burma har en kompleks historie bak seg, men så lenge det fortsatt er motstand er det håp. Landet ble uavhengig i 1948, og var da ett demokratisk land frem til militærkuppet i 1962 - nå har altså det militære vært med makten i 45 år! De har undertykt all opposisjon og gjort livet for burmeserne lite hyggelig.
Lille meg kan forsvinnende lite gjøre for å kaste militærregjeringen og innsette Aung San Suu Kyi som statsminister - selv med en atomkoffert ville jeg ikke ha kunne gjort noe.
Så mitt engasjement i saken renner dessverre ut i sluken og blir bare erstattet med sinne og irritasjon. Hvor er fasitboken når vi trenger den?
Men for all del, er kjempeglad for den oppslutningen situasjon i Burma har fått, både i media og blant verdensborgere verden rundt. Det eneste jeg er redd for, er at om 2 mnd er det en ny sak som media omfavner, slik at Burma havner i bakleksa. Hvor mange ganger har vi ikke sett det?
Det er så absolutt ikke galt i å engasjere seg i saker som foregår milevis fra hjemstedet ditt og ditt land. Vi må det, vi har ett felles ansvar for verden under ett.
Men, for å kunne få utrettet noe er det enklere å engasjere seg lokalt og nasjonalt, der virkningene av ditt engasjement kan påvirke og utrette mer. Selv om Norge er kåret til verdens beste land å bo i, betyr ikke det at vi ikke har utfordringer. Så oppfordringen min vil være å starte med seg selv, og sitt nærmiljø - engasjer deg og gjør en god gjerning idag!
*hoppe og danse litt rundt*
1 Trackback(s)