Rabbagast

Slankekuren som holdt hva den lovet

En gang kunne jeg spise hva jeg ville. Men så skjedde det noe. Kroppen endret på reglene en gang midt i tjue-årene og begynte å lagre på ting som tidligere hadde blitt brent opp. Sånt erkjenner man gjerne et tiår senere.

Tidligere forsøk

Og erkjennelsen har jeg hatt flere ganger: Jeg er for tjukk. Flere ganger tidligere har jeg forsøkt å slanke meg, og det har alltid krevd stor viljestyrke og stahet, og medført sult og ubehag. En gang forsøkte jeg bare å spise mindre og holde meg unna sånt som jeg visste var usunnt og fetende, og det funket. En gang telte jeg kalorier og trente samtidig, og det funket. Jeg la på meg igjen etter disse forsøkene, men jeg hadde i alle fall bevist for meg selv at jeg kunne gå ned i vekt ved hjelp av - som sagt - sult og ubehag, og plenty av viljestyrke.

Løftet til Dr. Atkins

For litt over en måned veide jeg meg og fant meg igjen på feil ende av 90-tallet. Jeg er litt over 1.80 og en røslig kar, men jeg syntes 99 kg var litt i overkant. Så jeg bestemte meg for å prøve på ny, og begynte med å få tak i boka til Dr. Atkins, for han hadde jeg hørt om, og var klar over at han hadde noe annet å by på enn det de konvensjonelle metodene.

Løftet til den gode doktoren var som følger: Følg mine regler i minst fjorten dager og du kommer til å merke så store resultater at du ikke vil ha lyst til å slutte.

Induksjonsfasen

Vi snakker om en av flere etapper i metoden til doktoren her, selve introduksjonen: Induksjonsfasen. Ettersom Atkinsmetoden handler om å unngå karbohydrater, ikke kalorier, så er disse fjorten dagene (minst) stort sett totalt uten noen form for brød, pasta eller sukker. Faktisk inneholder reglene for induksjonsperioden en liste over mat du har lov til å spise, og selv om man kan spise bort i mot ubegrenset kjøtt, fugl, fisk, skalldyr og egg, så er det nå ikke så veldig mye der. Kaffen måtte bort, og alkohol skulle heller ikke røres i induksjonsfasen.

Jeg tenkte at dette egentlig var klare og greie regler, og hvis jeg ikke merket den lovede effekten i løpet av de fjorten første dagene, så kunne jeg trygt forkaste metoden som humbug - eller i det minste som noe som ikke passet for meg og min kropp.

Karbofob

Nå er jeg selvfølgelig frelst. Jeg lot min induksjonsperiode vare i en måned, dobbelt så lenge som minimum, og har mistet nesten ni kilo på denne tiden. Fire av disse kiloene forsvant den første uken! Nå er jeg over på neste fase, hvor jeg gradvis skal tilføre karbohydrater til kostholdet mitt - kontrollert og i små porsjoner om gangen, for slik å finne ut hvor mye karbo jeg kan innta uten å gå opp i vekt igjen. Jeg føler meg sunnere og friskere. Jeg får kommentarer og komplimenter. Best av alt - jeg kan kle på meg klær som lenge har vært for små.

Sjeldnere sulten

Som sagt, så har jeg gått ned i vekt tidligere, men aldri med så lite besvær som nå. Jeg er sjelden sulten. Jeg spiser bacon med god samvittighet. Det eneste som kreves er litt planlegging av måltidene - og at man setter seg inn i teorien bak denne dietten. Jeg tror det kan være lettere å adoptere Atkinsmetoden som livsstil enn noen av kaloritellemetodene, nettopp på grunn av dette. De som går rundt sultne, og som overlever nesten på viljen alene, er ofte dømt til å sprekke, tror jeg.

Jeg er klar over at det finnes en del kritikk av metoden, og jeg er også helt på det rene at det beste kanskje er generelt sunt kosthold kombinert med trening, men jeg kommer ikke over hvor effektivt den har fungert så langt. Noen som har samme eller andre erfaringer? Synspunkter?

Sjekk ut mer om Atkinsmetoden eller les om Lillebrors alternative metode.

Likte du den, liker du kanskje også disse:

• Rabbagast minus 16 (0)
• Trimtips for toppetasjen (4)
• Hvem har sagt at snop og snack ikke er forenelig med trimming? (5)
• Bra mat for hjernen (4)
• Strø softisen min varsomt (2)