Den merkelige tiden (bokrapport)
4. desember 2007 – 10:00 | av Rabbagast
“Den lille viseren trippet iveiuten å akte på de tallene den nådde, berørte, overskred, la bak seg, la langt bak seg, nærmet seg på ny, nådde frem på ny. Den var ufølsom overfor mål, avsnitt, markeringer. Ved 60 burde den ha stanset et øyeblikk eller i det minste ha gitt et ørlite tegn om at her var noe fullført. Men av den måten den så raskt gikk forbi tallet på, ikke annerledes enn ved enhver annen liten strek uten tall, innså man at hele rekken av tall og inndelingen av dens vei bare var noe som var tillagt den, og at den rett og slett bare gikk og gikk… Dermed skjulte Hans Castorp igjen sitt glassverksprodukt i vestelommen og overlot tiden til seg selv.”
Trolldomsfjellet
Jeg leser Thomas Manns “Trolldomsfjellet” (1924) for tiden, og synes at det er en fascinerende roman. Den har ligget på vent i noen år, etter at jeg hadde et raptus hvor jeg leste tyskspråklige forfattere, hovedsaklig Mann, Herman Hesse og Franz Kafka. Denne ble den gang hoppet elegant over - uvisst hvorfor - men nå er jeg altså snart ferdig.
På høyfjellssanatorium
Det er en voldsom bok, dette. Lang, tildels monoton, underholdende og tankevekkende. I historien møter vi Hans Castorp som drar til fjells for å tilbringe noen få uker hos sin fetter som langsomt kureres (i alle fall er det meningen) på høyfjellssanatorium. Castorp er på vei ut i arbeidslivet, og disse ukene er kun ment som et lite avbrekk før han setter i gang. Han ender selv opp med en diagnose, og tilbringer syv år på stedet. Der møter han en rekke personligheter, og tilbringer tiden med å diskutere, fabulere, spasere, tenke, spise, sove, ta temperaturen - mens tiden selv bare blir en ubetydelig faktor, noe han ikke merker i det hele tatt.
Dannelse og symbolikk
“Trolldomsfjellet” er en dannelsesroman og et symbolsk bilde på datidens Europa. Den er komponert på en “symfonisk” måte, med gjentagende hovedtemaer og mindre sidetemaer. Den er som sagt svært lang, nesten lesefiendtlig, og bare varer og varer. Akkurat det passer godt til ett av de store temaene i boken, nemlig tiden. For Hans Castorp bare går tiden fra ham, og for leseren også. Her er lange, intrikate dialoger - hvorav en i sin helhet på fransk (i min norske oversettelse). Her er store spekulasjoner over småting.
Den merkelige tiden
Tidstemaet, også tankene rundt tid og sammenhengen med rom, avspeiler naturligvis ting som ble diskutert i samtiden, for eksempel av Einstein. Jeg fascineres, som sagt, og tid har vel i stor grad evnen til nettopp å fascinere. Den virker rett og slett ikke enhetlig og grei. Nå i advent merkes det godt. Vi venter på noe, ser fram til noe som kommer, og det kan nesten virke som om dette noe er markert i tiden selv. Men markeringen er jo noe vi laget til, akkurat som strekene på klokken som viserne nærmer seg, kommer til, forlater. Dessuten merker vi godt den merkelige, plastiske egenskapen som tiden har, nå mot juletider - hvordan den noen ganger farer av gårde uten at vi merker det, mens den andre ganger nesten stopper opp og drar øyeblikkene ut til små evigheter.
Konklusjonen
Det er ordentlig litteratur, dette, på alle måter en gigant i europeisk litteratur. Det er mulig boka høres kjedelig ut, men den er ikke det, selv om den varer og varer. Personene er interessante nok til å gjøre “oppholdet” på sanatoriet utholdelig, ikke minst hovedpersonen selv. Og historien setter i gang ens egne tanker på en fin måte, og det er det ikke alle romaner som evner.
Julegavetipset til lesende venner eller til deg selv er herved overlevert!
