Zen på søndag: Dualisme vs. zen
17. februar 2008 – 9:38 | av Rabbagast
Vesten er gjennomsyret av et dualistisk tankesett. Tanke og kropp. Legeme og sjel. Det kan det nok være Platon som har skylden for.
Platon og sjelen
Platon oppfant sjel og en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, en mer egentlig virkelighet enn den vi kjenner. Han snakket om det gode, det vakre, som alle sjeler lengter tilbake til, og som vi flyr i møte etter døden. Kristendommen innlemmet de platonske idéene i kristendommen, som senere spredte seg som religion nummer én i Vesten. Kilden til tanken på en himmel finnes her, samt den udødelige sjelen, og forsåvidt også andre beslektede ting som f.eks. troen på spøkelser.
Problemet med den vestlige dualismen
Problemet med den vestlige dualismen er at den forstyrrer perspektivet vårt i forhold til alt vi ser på. Vi er vant til å tro på noe “bak” det vi ser. Utrolig mange nordmenn tror ikke lenger på en Gud i den klassiske forstanden, men sier samtidig at de tror på “noe”. TV-programmer som “Åndenes makt” viser oss at veldig mange er interessert i denne verdenen “bak”. Ny-religiøsiteten har også gitt zen-buddhisme en boost i Vesten. Det startet med beatpoetene i USA på 50-tallet. Men zen lover ingen en annen verden, ingen ny sannhet, ingen avsløringer av metafysiske proporsjoner. Zen er det motsatte av den vestlige dualismen.
Slutt å tolke
Zen handler tvert i mot om å tenke enklere, ikke mer komplisert. Det kan ofte være vanskelig å ta inn over seg. Vi er vant til at tankesett og religioner skal lære oss noe, regler, innsikter, dogmer. I stedet avlærer zen. Zen handler om å kle av seg måten man har tenkt på tidligere, å se tydeligere det som faktisk er rett foran øynene våre. Å slutte å forklare, å slutte å tolke slikt som ikke trenger verken forklaring eller tolking.
Den vestlige dualismen har påført oss troen på at livene våre har mål og mening som er eksisterer utenfor oss selv, og har gitt oss urealistisk håp om at når vi dør så er det ikke over, men at sjelene våre lever videre i evigheten - kanskje til og med muligheten til å komme tilbake for å leve på ny som noen andre.
Her og nå
Du er her nå, det er alt. Men denne erkjennelsen gir deg muligheten til å gjøre dine valg her og nå. Disse valgene kan være med på å bidra til økt lykke i verden - for deg selv og andre - eller de kan være med på å bidra til økt lidelse. Du velger så lenge du lever, og forhåpentligvis øker du verdens totale lykke mer enn dens lidelse. Deretter dør du og blir borte. Og hvorfor skulle ikke det være helt greit?
For det er jo slik det er. Eller hva tror du?
*hoppe og danse litt rundt*
2 kommentarer til “Zen på søndag: Dualisme vs. zen”
Av Balanse den 17. februar 2008 | Svar
En god innsikt du har der, Rabbagast.
Jeg vil gjerne få dele et enkelt vers som Zen-mester Thich Nhat Hahn har laget, for å minne seg selv på å være bevisst i pusten og øyeblikket nå:
Jeg puster inn og roer kroppen
Jeg puster ut og smiler
Jeg hviler i øyeblikket nå
Og vet at det er et herlig øyeblikk
Av Rabbagast den 18. februar 2008 | Svar
Takk for dette øyeblikket!