Ta hensyn til ditt indre barn
18. februar 2008 – 10:00 | av Rabbagast
Når du tar viktige avgjørelser om å nå enkelte mål i framtiden, så er det ikke alltid du tar ditt “indre barn” med i betraktningen. Men det burde du, i alle fall hvis dette er mål som kommer til å kreve en del av din viljestyrke.
En tenkemåte
Jeg har oppdaget en måte å tenke på som kanskje kan være fruktbar for andre også. Den kan brukes i situasjoner hvor man har bestemt seg for å gjøre noe som er vanskelig, som krever et offer eller en innsats, og som man står i fare for å ikke til en hver tid å være 100% motivert for å gjennomføre. For min egen del handler det om å komme seg i treningsstudioet og å gjøre en innsats der.
Dialog med ditt indre barn
Har du lagt merke til at du noen ganger havner i en indre dialog med deg selv når det gjelder slike ting? Dialogen kan gå omtrent slik:
- Uff, så var det den der treningen igjen…
- Å kom igjen, du har jo sagt til deg selv at dette skal du klare!
- (Puster tungt) Men akkurat nå! Jeg er jo sliten etter jobb…
- Ja, men en runde med vektene vil gjøre deg godt! Så! Opp av stolen nå!
- Men jeg sitter jo så godt! Gjør det nå egentlig noe om jeg tar det i morgen i stedet for..?
Ordene er kanskje ikke like definerte, og dialogen ikke så tydelig som dette, men i bunn og grunn er det noe lignende som skjer. De fleste av oss har det slik, tror jeg. At vi møter en viss motstand hos oss selv, uansett om vi har bestemt oss for å gjennomføre noe. Den som planla og den som skal utføre er liksom to forskjellige ting. Det samme skjer om man bestemmer seg for å stå opp tidlig om morgenen. Den som faktisk er nødt til å gjennomføre handlingen er liksom en annen, mye mindre motivert person enn den som tok avgjørelsen. Det er han eller henne jeg kaller det indre barnet.
Det indre barnet gir deg motstand
Det må ikke være noen tvil om at begge individene er deg selv. Den ene personen er den du har blitt som voksen - en som tenker og tar modne avgjørelser. Den andre personen er umotivert, slapp, trassig, og mange ganger veldig god til å argumentere for seg og finne unnskyldninger. Det indre barnet har en sterk motstand å gjennomfør det du har bestemt, spesielt når det krever litt innsats.
Snakk som du ville ha gjort til et barn
Hvorfor kalle denne siden av en selv for et barn? Fordi det hjelper å snakke til denne personen som et barn. Jeg gikk lenge i fella og formulerte meg voksent i forhold til mitt indre barn. Jeg manet til ansvarlighet og minnet om tidligere inngåtte avtaler. Jeg var streng og prøvde meg med tvang. Det hjalp ikke. Mitt indre barn ble kanskje tvunget med på trening et par ganger, men vokste seg sterkere gjennom den ubehagelige opplevelsen, og vant i det lange løp. Men ved å visualisere et barn, forstår man at man er nødt til å bruke litt mere list og lempe.
Vennlig, men bestemt
Ditt indre barn - eller i alle fall mitt indre barn - responderer aller best når jeg er vennlig, men bestemt. Da kan det kanskje høres litt slik ut:
- Å nei, trening igjen! Jeg vet ikke helt om jeg gidder…
- Vel, du vet, avtaler er til for å holdes. Dessuten er det veldig godt for deg.
- Ja, men jeg satt jo så godt…
- La oss nå i alle fall ta oss en tur på treningsstudioet, så trenger vi kanskje ikke være der hele tiden.
- Ja, hvor lenge da?
- La oss bestemme oss for å i alle fall gjøre halvparten av øvelsene, så får vi se hva vi finner ut om de andre.
- (Puster tungt) Ok, da…
Det gjelder å lirke og lure litt. Det er til og med mulig å ta en og annen hvit løgn. Får jeg det indre barnet med i treningsstudioet og gjennomfører halvparten av øvelsene, så er det gjerne borte, og det virker litt poengløst å bare gjøre halve jobben. Men jeg fikk ham opp av stolen ved å være vennlig og bestemt, men villig til å gjøre noen kompromisser. Noen ganger må jeg kanskje forespeile en belønning etter trening, eller komme til andre avtaler, men alt i alt så funker det ganske godt å tenke slik.
Det hadde vært morsomt å høre andres mening om dette. Hvordan er ditt indre barn?
5 kommentarer til “Ta hensyn til ditt indre barn”
Av Balanse den 18. februar 2008 | Svar
Dette er et spennende tema! Det er viktig for oss voksne og “velfungerende” mennesker å huske på å balansere våre handlinger i overensstemmelse med det indre barnet. Mye av den sårbarheten vi har i oss kommer gjerne fra et såret indre barn, som kanskje ble hysjet på i sin høylydte iver da det var lite, og nå ikke tør å slippe seg løs som stor.
Jeg var på et kurs i intuitiv maling for to år siden, hvor vi skullle ta opp forskjellige temaer som berørte det indre barnet, meditere på det og deretter spontant male det som kom til oss. Etter en sesjon fikk jeg et sterkt inntrykk av en klovn som ville ut og spre glede. Stor, rød nese, bustete hår, et digert smil og fargerike klær. Men en klovn har også en trist side, denne tåren som man ofte har påmalt på kinnet, for å balansere de lekende følelsene, og den må jeg ta hensyn til ovenfor mitt indre barn
Av røverdatter den 18. februar 2008 | Svar
Hm! Jeg tror mitt indre barn pleier å vinne, men etter å ha lest denne posten så har jeg kanskje et våpen… Jeg skal i hvert fall prøve å huske denne taktikken neste gang jeg prøver å overtale meg selv.
Av Rabbagast den 18. februar 2008 | Svar
Ups. Skulle ikke publisere før i morgen, men nå er det gjort. Vel, fine kommentarer. Det indre barnet er vel det som (forhåpentligvis) kan slippe seg løs og leke av og til, men som noen ganger trenger litt veiledning. Det kan ikke få bestemme alt. Takk skal dere ha!
Av Area Striata den 20. februar 2008 | Svar
Kjært barn har mange navn…Rilsvarende den evige kamp mellom psykologiens ego mot super-ego. Egoet på den ene siden med plikter og forventninger fra omgivelsene, mot super-egoets egenrådige stahet om at alt skal være på min måte (ikke ulikt min lille sønn på 1,5 år som skrikende sta utvikler egen vilje…)
Det er vel egentlig en av de tingene det handler om til slutt, VILJE…
Motivasjon: Jeg vil bli i god form!!!
Hvorfor? (En person som har vært i god fysisk form, vet at enhver utfordring fysisk eller psykisk som man møter er lettere å takle når man er i god form) Men har man aldri vært i god form vet man det ikke, og må da stole på det som skrives, fortelles av de som har vært det…….
Hvorfor skriver jeg dette? kanskje for å tilfredstille mitt indre barn/superego/kall det ka du vil…
MEN VI MENNESKER ER SKAPT FOR FYSISK AKTIVITET OG SLIK SAMFUNNET ER I DAG; BLIR VI PASSIVE “HJERNE-AKTIVE” MENNESKER SOM TILFREDSSTILLES AV “FALSKE” STIMULI….
Kom dere ut og bruk kroppen
Av Rabbagast den 20. februar 2008 | Svar
Klar oppfordring fra AS der. Bare å følge på!