Slå meg så hardt du kan
6. mars 2008 – 10:00 | av Rabbagast
- Jeg vil at du skal gjøre meg en tjeneste.
- Ok..?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
- Hæ?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
Fight Club
Hvis du aldri har sett filmen Fight Club (1999), så har du etter min mening gått glipp av noe. Du hadde sjansen på NRK3 i går. Fight Club er kanskje min favorittfilm, og en av ganske få jeg kan se om igjen og om igjen, og stadig finne små biter av innsikt i - små biter som setter seg fast i meg som frø, som kiler seg inn mellom tennene som etter et måltid, som slår rot i tannkjøttet og gror inn i hjernen. Der blomstrer de og blir til vakre, rystende tanker og idéer.
Slåsskampen som starter det hele
Gutta møtes utenfor baren og ikke et menneske er i nærheten. Slå meg, ber Tyler Durden, og forklarer ønsket sitt med: Hvis du aldri har vært i en slåsskamp - hva kan du egentlig si at du vet om deg selv? Så slåss de to hovedpersonene, og den slåsskampen blir til en bevegelse. Men hva handler bevegelsen om? At gutter må få være gutter? At mannen er i krise? Jeg har sett slike forklaringer, men jeg kjøper dem ikke.
Budskapene
Til meg sier filmen mye. Den har flere enn bare ett budskap. Men ett av de viktigste budskapene handler om å unnslippe den moderne tilværelsens komfortable nummenhet1. Å utfordre seg selv. Å føle noe - først smerte, men deretter den gode følelsen av at man overlever og blir sterkere. At man har kontroll på sin egen tilværelse, om ikke annet.
Utfordre deg selv
Må vi begynne å slåss for å føle noe nå? Ja, hvorfor ikke. Eller ta den konfrontasjonen med sjefen som du har gruet deg til - det kan og være en skikkelig utfordring og noe du i utgangspunktet ikke tror du klarer eller kanskje ikke en gang behøver. Kanskje handler det bare om noe så smått som å si nei der du tidligere har sagt ja, selv om du vet at den som spør kommer til å sette opp et overrasket ansiktsuttrykk og rynke brynene. Sa du… nei?
Risiko
Kanskje handler det om å gjøre noe hvor du faktisk risikerer noe. Og gudene skal vite at vi (i alle fall jeg) går rundt i livene våre (i alle fall mitt) uten å risikere spesielt mye. Jeg snakker ikke å helle syre på hendene, slik hovedpersonene gjøre i Fight Club, men bare glemme sin egen frykt for ubehag, smerte og andre menneskers misbilligelse.
En vakker dag
Så nå snart, en av disse dagene, går jeg inn i en butikk og faktisk klager på noe jeg har kjøpt. Jeg har ofte hatt lyst, men har ikke ønsket å bli oppfattet som en vriompeis. Men det skal jeg drite i. Jeg skal undertrykke behovet for å bli likt, og faktisk overlevere en krass klage, en som får butikkpersonalet til å svelge litt, svette litt. Så skal jeg kreve pengene igjen eller kanskje ikke. Kanskje er det nok å bare klage uten å kreve. Kanskje kreve noe er steg to.
For som Tyler Durden sier i Fight Club, og her er han helt på linje med de gamle stoikerne: Erkjenn at du kommer til å dø en dag.
Og med den tanken godt plantet i hodet - forbered deg på å slåss!
Fotnoter:
- Rappet jeg ikke det uttrykket fra noen, mon tro - Roger Waters? [↩]
3 kommentarer til “Slå meg så hardt du kan”
Av Lille Trille den 7. mars 2008 | Svar
Jeg har hele livet mitt tenkt at jeg må passe på hva jeg sier og hvordan det sies så ingen skal kunne mislike meg,(hvorfor er noen av oss så desperate etter å bli likt?) men etter en -ja, jeg kan vel kalle det en oppvåkning jeg har gått igjennom har jeg lært meg at så lenge jeg MENER det jeg sier, og ikke bevisst går inn for å såre/krenke noen, så sier jeg det jeg vil med ryggen rak og sinnet fritt. Tiden er for kort til at vi skal være fanger av vår egen antakelser
Av Lille Trille den 7. mars 2008 | Svar
Jeg har hele livet mitt tenkt at jeg må passe på hva jeg sier og hvordan det sies så ingen skal kunne mislike meg,(hvorfor er noen av oss så desperate etter å bli likt?) men etter en -ja, jeg kan vel kalle det en oppvåkning jeg har gått igjennom har jeg lært meg at så lenge jeg MENER det jeg sier, og ikke bevisst går inn for å såre/krenke noen, så sier jeg det jeg vil med ryggen rak og sinnet fritt. Tiden er for kort til at vi skal være fanger av våre egne antakelser om hvordan andre ser på oss og oppfatter oss og det vi har å si. Man kommer langt med å være snill og grei, men ikke ved å være selvutslettende i forhold til egne tanker, meninger, ønsker, behov og rettigheter. Sloss hvis du må, men aldri for slossingens skyld, men for saken!
Av Tiqui den 8. mars 2008 | Svar
Jeg synes ikke å kreve noe er steg to. Hele poenget med å klage faller jo bort dersom du ikke prøver å oppnå noe med det. Så å formulere et krav, en ønskelig løsning hører med til kampen - det trenger ikke være mer enn et krav om en unnskyldning, men da har du iallfall både formulert hva du vil oppnå og slåss for det.
En klage uten krav blir bare eder og galle og tjener verken deg eller andre.