Hvordan kommer man til Det Gode Liv? Hva er egentlig livskvalitet?

Archive for mars, 2008

Var det her det var bestilt et kritikk-smørbrød?

tirsdag, mars 4th, 2008

r1.gif Jeg hørte først om The Criticism Sandwich i Tim Ferriss berømte “The Four-Hour Work Week”. Kritikksmørbrødet er en måte å servere kritikk på som skal være enklere å fordøye for mottageren. Men handler det kanskje mer om å slippe lettere unna selv?

Kritisk

Kritikksmørbrødet

Kritikksmørbrødet pakker inn kritikken og gjør den enklere å svelge. Det første brødet er skryt, så kommer pålegget - kritikken, og smørbrødet avsluttes med enda et brød, mer skryt. Eksempel:

“Jeg synes du taklet den kunden så bra, det var helt tydelig at du traff spikeren på hodet da du foreslo LCD-skjerm i stedet for plasma [skryt!]. Jeg syntes kanskje 15% rabatt var litt i overkant, og for framtiden foreslår jeg at du holder deg innenfor maksimum 10% [kritikk!], men at du klarte å selge en DVD-spiller i tillegg, sånn rett før kunden var i ferd med å betale, det var nesten en genistrek [skryt!]!”

Flere tips for å skjule kritikken

Tim Ferriss nevner i boken sin en masse gode tips på mange områder, og mye er nyttig. I tillegg til selve fundamentet for kritikksmørbrødet har han disse tipsene:

  • Ikke bruk ordet “du”. Da unngår du å sende mottageren av kritikken ned i skyttergraven. I eksempelet ovenfor kunne kanskje sjefen til TV-selgeren ha sagt: “…jeg ville holdt meg til de tillatte 10% i stedet for å gi 15% rabatt”, eller noe i den gata.
  • Si hva du føler. I følge Ferriss er det ingen som kommer til å krangle med deg om dine følelser. Kanskje kunne sjefen ha sagt: “Jeg føler nok at 15% var litt i overkant, og foreslår at 10% er standarden for framtiden…”

Men hvorfor skjule kritikken i brød og ord?

Det handler naturligvis om å føle seg fram. Sannsynligvis er de overnevnte triksene greie å bruke når du antar at personen som er i ferd med å motta kritikken ikke kommer til å ta det så bra, at han eller hun muligens kommer til å bli såret, sint eller bare gå til motangrep. Kanskje har personen allerede måtte tåle en god del kritikk for andre ting. Kanskje har du ikke lyst til å være den store stygge ulven.

En ting er å være taktfull og kjenne personen som har gjort noe du mener kan kritiseres, noe helt annet er det å være så forsiktig at behørig kritikk drukner i søtsaus, eller tulles inn i svada. Jeg tror at å putte kritikk inn i skryt, slik kritikksmørbrødet fordrer, kan gjøre folk forvirret. Kanskje går de hjem smilende fordi de har fått skryt, men klarer ikke å sove på natta, fordi ett eller annet sier dem at noe er galt. Vi mennesker er egentlig gode til å plukke opp små signaler, og det er ikke så vanskelig å se for seg at serveringen av et kritikksmørbrød kan gå temmelig galt. Skryten som følger kritikken kan fort virke hul, og det får servitøren til å virke falsk og feig.

I stedet for (og i tillegg til) kritikksmørbrødet

Jeg er tilhenger av tydelig tale. Jeg er faktisk så tilhenger av klare budskap at jeg nesten nekter litt å ta vage signaler. Sånn sett kan jeg sikkert virke litt dum, men jeg mener at hvis kritikken virkelig er viktig, så fortjener den ikke å tulles bort i ei suppe av ord og antydninger.

Mine råd til kritikere (og skrytere) er som følger:

  • Sørg for et miljø hvor det er lov til å kritisere når kritikk er på sin plass. Kritiser handlinger når det er handlinger som er kritikkverdige, ikke personen. Sørg for et miljø hvor det er lov til å skryte når skryt er på sin plass.
  • Kritiser aldri noen bare fordi du ønsker å “ta” dem. Med andre ord: Tenk gjennom bakgrunnen for kritikken.
  • Skryt aldri av noen bare for å få dem til å føle seg bedre. Med andre ord: Du skal si det du mener, og mene det du sier.
  • Snakk på arbeidsplassen eller i hjemmet om idealet “saklig kritikk”. Det er mulig å lage en kultur hvor slikt faktisk fungerer.
  • Se an situasjonen og personen før du kritiserer. Bruk teknikker som beskrevet i denne artikkelen hvis du ikke tror at tydelig og saklig kritikk kommer til å ha den riktige effekten. Forbered gjerne folk på at du er i ferd med å kritisere dem. Gi dem litt tid.
  • Husk at ansikt mot ansikt er konfrontasjonsmodus - i alle fall hvis kritikk kommer inn i bildet. Finn heller en måte å stå side ved side. Se på noe sammen - tegn og forklar, da oppfattes det som om dere jobber mot et felles mål i stedet for at den ene forsøker å “ta” den andre.
  • Be om kritikk selv, og vis andre at du takler det.
  • Hvis noen kommer med noe som kan høres ut som skjult kritikk, forsøk å fjern bortforklaringene og kom til kjernen. Spør om ikke dette egentlig er kritikk: “Sier du nå at jeg taklet situasjonen på en feil måte?” Hvis det avkreftes, tenk ikke mer på det. Hvis kritikken bekreftes, vis at du takler det.

Noe du vil kritisere ved Rabbagast.net. Forsøk deg gjerne på et kritikksmørbrød. Eller bare si det. Noe du vil skryte av? Hva venter du på?

Zen på søndag: Hode som en drage, kropp som en slange

søndag, mars 2nd, 2008

r1.gif Mester Seung Sahn sier at mange har hode som en drage, kropp som en slange. Man bestemmer seg for noe, men klarer ikke å følge opp. Slik har jeg ofte kjent meg. Begynner godt og med de beste intensjoner. Men etter en stund har viljen blitt svak.

Seung Sahn

Jeg har tidligere fortalt om Seung Sahn i Akupunktur til en død ku. I en samtale etter en lesning sa mesteren:

“Noen ganger vil en zen-student bestemme seg for å faste i løpet av en uke. Han begynner bra: Første og andre dag - bare vann. Tredje dag tenker han at han bare skal ha litt appelsinjuice i stedet for. Fjerde dag - kanskje bare en eneste brødskive. På den femte dagen får studenten hodepine og bestemmer seg for å sove hele sjette dag. Den syvende dagen er studenten så utsultet at han overfaller kjøleskapet og spiser seg stappmett. Det er dette jeg mener med hode som en drage, kropp som en slange.

Jeg bestemmer meg, og så gjør jeg ikke. Det betyr at jeg ikke tror på meg selv. Spør et barn hva en pluss to er. Det svarer ‘tre’. Du spør barnet om det er helt sikkert, og barnet nikker. Klart barnet er sikkert på at en pluss to er tre. Han trenger ikke en gang å tenke på om han har rett, for han vet det. ‘En pluss to er ikke tre’, sier du til barnet, men barnet synes du er tullete. Selvfølgelig er det tre, det vet jo barnet godt.

Et barns sinn er ikke så lett å rokke, men zen-studenten! Han klynger seg til ord og tanker”.

Rabbagast spekulerer i framtiden

lørdag, mars 1st, 2008

r1.gif Lillebror har takket for seg, ikke nødvendigvis sånn helt og komplett, men i alle fall nok til at han ikke lenger tar ansvaret for Lillebrors lørdag. Takk til deg, Lillebror, for innsatsen. Spørsmålet blir da: Hva skal vi nå fylle lørdagen på Rabbagast.net med?

Cyber Girl

God gammel snylteblogging, kanskje? Blogging var sånn i begynnelsen, har jeg forstått. Man postet lenker man hadde funnet etter timer med surfing. Kanskje litt sånn som The Presurfer.

Uansett så har jeg tenkt mye på framtiden i det siste. Jeg tror vi lever i spennende tider. Jeg tror de neste femti årene vil gi oss enorme omveltninger, mye mer enn vi aner. Robot-teknologien kommer til å gi oss (endelig!) den elektriske hushjelpen, slik som denne som IT-avisen skriver om. “Alle innbitte ungkarers drøm”, skriver de, men det er vel ikke før man utstyrer roboten med enda flere… eh… funksjoner..?

William Gibson

Og så nanoteknologi, da. Bittesmå autonome og til og med reproduserende maskiner. Vi snakker molekylstørrelse her. De kan sendes inn i blodstrømmen på et menneske for å fikse tette blodårer, eller brukes til å lage mobiltelefoner som renser seg selv. Jeg kjører for tiden et personlig leseprosjekt med science fiction som tema, og har lest litt William Gibson, cyberpunkens litterære far. I romanen “Idoru” beskriver han nanoroboter som konstruerer bygninger. Det startet med en liten boks og et program som inneholder “tegningene” til bygningen. Boksen inneholder et lite antall nanoroboter som aller først starter med å bygge flere. Etter hvert går de i gang med bygningen. Som magi stiger bygningene i været, sakte men sikkert. Fascinerende saker!

Cyber Brain

Men aller mest fascinerende: Uploading. Uploading er å kunne laste opp et menneskes mentale struktur og bevissthet til en harddisk slik at det kan kjøres av et program som simulerer den menneskelige hjerne. “Det vil ta en enorm harddisk”, sier du kanskje, men tenk deg om. Min første harddisk var på 40 Mb. Prosessoren en 386. Prisene raser og ytelsene øker. Vitenskapen på dette området gjør stødige framskritt, og om ikke altfor lenge (relativt - vi snakker ikke om neste uke her) vil man være i stand til det. Tenk over konsekvensene. Du tar backup før du legger deg i tilfelle noe skulle skje i løpet av natten - både datamaskinen din og hjernen din. Så dør du i søvne, men man vil kunne vekke bevisstheten din opp igjen fra harddisken.

[Bliip!]

Hey, shit. Har det skjedd noe?

Ja, du døde faktisk i natt.

Gjorde jeg. Uff da. Har dere ringt til jobben og sagt at jeg ikke kommer?

De vet det allerede.

Det var dumt, jeg skulle ha gjort ferdig en analyse for en kunde til i dag, og hadde beregnet å bruke morgenen på det. Vent, det kan jeg jo gjøre uansett. Jeg mailer det til ham…

Kult, ikke sant? Så må man begynne å stille spørsmålet: Er denne bevisstheten levende? Den kan fortsette å erfare, tenke, oppleve (til en viss grad, avhengig av grensesnitt) og analysere. Blir statsministeren skutt burde han fortsatt kunne lede morgenmøtet i regjeringen neste dag. Blir kroppen overflødig, eller i det minste mindre viktig? Blir nettet overbefolket av digitale spøkelser?