Rabbagast - Råd og tips om det gode liv

Apropos psykisk helse: Plutselig kom noen sinte øyeblikk

Apropos psykisk helse (forrige artikkel). Legg merke til at den ikke har noe bilde. Det er fordi jeg opplevde noen sinte øyeblikk. Her er det som skjedde:

Jeg multitasket. Skrev på det forrige innlegget (fant fram lenker) samtidig som jeg kjørte i gang den splitter nye PCen til Roxy (the moody middle child) uten å få trådløst nettverk til å virke, samtidig som hun snakket med utydelige ord fordi hun nettopp har fått tannregulering. Samtidig satt S (den liksom så uavhengige eldstedattera) og kom med frekkheter fordi hun ikke fikk invitere hele venneflokken hjem for å se på skrekkfilm. Samtidig var jeg sannsynligvis litt sulten og har spist litt mye vaniljeis og eplekake i det siste. Kanskje til og med hadde jeg drukket litt for mye kaffe.

Jeg var irritert på alt og alle. Min psykiske helse var på bristepunktet. Noen sinte og irriterte øyeblikk hadde kommet over meg.

Her er det jeg gjorde. Jeg tenkte at nå går jeg en tur et sted hvor ingen kan se meg. Der setter jeg meg og ser på havet eller skyene og gjør ingenting. Nei, forresten, jeg tar med meg Moleskine-notatboken min og så skriver jeg om hvordan man skal unnslippe sånne sinte øyeblikk. Med (sannsynligvis) bistert ansikt og nedslått blikk gikk jeg ut og bort til ingen kunne se meg lenger. Så satte jeg meg på en stein og så på både hav og skyer. Irritert merket jeg at det ikke var en stein som var særlig god å sitte på, så jeg fant en ny. Den var heldigvis litt bedre. Så konsentrerte jeg meg igjen om hav og skyer, og sakte men sikkert

sakte, men sikkert

var de sinte og irriterte øyeblikkene borte. Jeg følte ikke for å skrive et pedagogisk tipunktsinnlegg om hvordan man skulle bli blid igjen når man var irritert, men jeg observerte og skrev dette:

Svaberget er et fjell

som en gang velta

og ble liggende uten

at noen hjalp det opp

Ikke så verst. Jeg måtte smile for meg selv. Da jeg var nesten hjemme kom det to guttunger i møte med meg. De hadde store støvler på og hoppet i hver eneste sølepytt. I det jeg passerte dem pekte jeg på en sølepytt og sa:

“Ikke den!” med en (liksom) bister mine.

De stoppet opp og så forundret på meg.

“Den er min”, sa jeg, og så klarte jeg ikke å holde meg lengre. Jeg lo.

• No Related Post