Etter litt hardcore mimring og intens leting på YouTube med min venn Max Mürzüm, fant vi fram disse fem låtene fra åttitallet som burde være udødelige, men som av en eller annen grunn ikke lenger blir spilt.
The Housemartins - Happy Hour
Ok, jeg vet at du husker denne. Kanske spilles den også på radioen innimellom, i motsetning til de fire andre på denne lista. Lær låta, syng med, prøv deg på de corny dansene, bli glad.
Rosie Vela - Magic Smile
Rosie hvem? Vel, hun var visst modell med særpreget stemme, samarbeidet med Donald Fagen (fra Steely Dan). Jeg likte både ansiktet, stemmen og musikken.
Style Council - Walls Come Tumbling Down
Paul Weller fra The Jam spilte også i denne duoen, og som mange på åttitallet var det blåsere og trøkk. Paul puttet politikk inn i grooven, også. Denne videoen er visstnok spillt inn i Warzawa.
Aimee Mann kan du fremdeles finne på Svisj nå og da, for hun er ennå aktiv. På åttitallet sto den lyse luggen hennes helt til værs, men stemmen var lik. Klikk på tittelen over for å hoppe til YouTube og se på videoen.
Feargal Sharkey - You Little Thief
Jeg var dritimponert over videoen, spesielt det faktum at han bruker to trommeslagere i den, som på toppen av det hele begge er kvinner. Og Daft Punk stjal i ettertid litt av kulisseidéene fra ham. Partylåt. Opp og dans!
Hvis du tror på en gud og samtidig mener at denne troen på noen som helst måte er en hindring for sexlivet ditt, så bør du lese And God Said, “Just Do It” i Time Magazine.
For oss som ikke har noen slik tro burde det kanskje være enklere, men det er det ikke alltid. Vi har i kulturen vår funnet opp veldig mye rare forventinger, krav, uskrevne regler, idéer, meninger, vinklinger osv som har med kjønnslivet å gjøre. Av og til ødelegger det for oss. Derfor var det deilig å se Gay Pride-paraden marsjere gjennom Oslo i går, hvor et alternativt og mindre tvunget syn på seksualitet skamløst ble promotert. Det var rett og slett rørende å se alle de vakre menneskene som fritt feiret sin rett til å bli forelsket i eller ha sex med hvem de måtte ønske, og til å uttrykke sin seksualitet på sin egen måte.
Amerikanerne lager jo som kjent sine egne versjoner av gode filmer fra resten av verden. Sist ute er Michael Hanekes Funny Games. Her er femten filmer som jeg håper de aldri får kloa i, og en som det hadde vært litt stilig om vi hadde fått sett en amerikansk versjon av.
Femten filmer vi ikke vil se amerikanske versjoner av:
15. En håndfull tid (1990)
Kanskje min favoritt blant norske filmer. I stedet for Espen Skjønberg i hovedrollen som Martin som gammel, ville vi kanskje fått se Clint Eastwood eller Tommy Lee Jones?
14. Der Krieger und die Kaiserin (Krigeren og keiserinnen) (2000)
Tom Tykwers fine film om sykepleieren og bankraneren som møtes. Nå kjenner jo amerikanerne fjeset til Franka Potente fra, var det ikke den andre filmen om Jason Bourne? så de kunne jo kanskje ha brukt henne. Men jeg tror de ville gått for Cameron Diaz og Jake Gyllenhal.
13. Ladri di biciclette (Sykkeltyvene) (1948)
“He is the man… who has to do his job… but to do it… he needs his bicycle…”. Eh, nei. Ville ikke funket. Selv ikke om vi hadde fått se Will Smith og sønnen hans løpe rundt i New York på jakt etter sykkelen.
12. Das Boot (Ubåten) (1981)
Wolfgang Peterson, regissøren, havnet jo i Hollywood til slutt, og har blant annet laget Troja og Air Force One. Skulle han ha fått muligheten til å lage en amerikansk versjon, ville han nok sikkert ha tydd til skuespillere som Harrison Ford og Eric Bana, tipper jeg.
11. Cidade de Deus (City of God) (2002)
Hvilken by skulle amerikanerne ha valgt i stedet for Rio de Janeiro? Aner ikke. Ville ikke ha funket uansett.
10. Nuevo Cinema Paradiso (Cinema Paradiso) (1988)
Tornatores herlige hyllest til filmen. Selv om man i et svakt øyeblikk ser for seg Morgan Freeman som kinomaskinisten, så hadde det nok ikke blitt det samme. Kanskje ikke en gang Tom Hanks?
9. Der Untergang(2004)
Hitler’s undergang, that is. Måtte ha blitt en ren kopi fra Hollywoods side, men hvem skulle ha spilt Hitler? Liten og karismatisk (hørte jeg Donny de Vito)?
8. El laberinto del fauno (Pans labyrint) (2006)
Det skulle ikke forundre meg om denne allerede er under oppseiling. Dakota Fanning som Ofelia. Fin fantasy for voksne. Amerikanerne ville laget en barneversjon, ser jeg for meg.
7. Jean de Florette (1986)
Nydelige franske landskaper og kamp om vannrettigheter. George Clooney ville kommet inn som Jean, muligens.
6. Festen (1998)
Dansk dogme om hemmeligheter rett under overflaten. Passer absolutt ikke som Hollywood-underholdning, selv om noen kunne sikkert ha laget en lavbudsjett indieversjon. Hvem ville i så fall ha vært seriøse nok til å ha hevet seg på? Willem Dafoe som faren og en eller annen up-and-coming-hotshot som sønnen? Eller kanskje Elijah Wood. Nei, tror nok ikke det.
5. Wo hu cang long (Snikende tiger, skjult drage) (2000)
Deilig orientalsk kampsportpoesi som umulig kunne blitt amerikansk.
4. A Clockwork Orange(1971)
Det er noe med den der tidlige 70-talls fantasien om hvordan den nære framtiden vil se ut (som for oss bare ser ut som mer 70-tall, liksom). Hollywood ville ha lett etter en ung skuespiller med et fandeninvoldsk trekk, og funnet noen som Kevin Zegers. Og det ville blitt lettglemt.
3. Le fabuleux destin d’Amélie Poulain (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre) (2001)
Merkelige, men søte Amelie som forsøker å gjøre gode ting. Den amerikanske versjonen vil hete bare “Emily” og ha Anne Hathaway i hovedrollen. Believe you me.
2. Fucking Åmål (1998)
Lukas Moodysons nydelige kjærlighetsfilm bryter noen grenser. Amerikanerne ville i alle fall ikke hatt kalt den for “Fucking Cranks” (Cranks er en liten by i Kentucky), men kanskje “Needmore” (ville vært litt fint, Needmore ligger i Texas). Brittany Murphy og Emmy Rossum?
1. Le grand bleu (Store blå) (1988)
En av mine absolutte favoritter når det gjelder europeisk film. Jared Leto kunne selvfølgelig ha vært like fjern og lengselsfull som Jean-Marc Barr, men en ting er sikkert. Jean Reno ville ha spilt Enzo Molinari på ny. Nei, forresten. Det ville ha blitt litt rart.
En film som det hadde vært kult å se en amerikansk remake av:
Ha ha ha ha ha ha! Jeg ser det tydelig for meg: Ben Stiller, Johnny Depp, Ellen Barkin og Lisa Kudrow løpende nakne omkring. Ville blitt en hit, tror du ikke?
Ani Choying Drolma er tibetansk nonne, synger vakre, tradisjonelle mantraer og fronter en jenteskole i Tibet, og hver gang jeg hører henne synge gråter jeg. Vet ikke helt hvorfor, men sånn er det. Koble til stereoen eller bruk gode hodetelefoner.
Måtte mantraet klinge over Bloggeby og roe hjertene litt hos de som stadig havner i konflikt.
Hillary fikk kritikk for å ha prøvd å lyve på seg dramatiske opplevelser med snikskyttere, men på Jay Lenos talkshow forsøkte hun å reise kjerringa ved å innrømme feilen. Det er riktig vei å gå.
Dagbladet skriver at i innledningen til besøket hos den kjente talkshow-verten spøkte presidentkandidaten med at hun hadde hatt problemer med å komme fram, for det var problemer med snikskyttere. Hun henviser selvfølgelig til tabben hun gjorde tidligere i valgkampen da hun refererte til et besøk i Bosnia hvor hun angivelig hadde vært nødt til å flykte unna snikskyttere. Senere ble hun avslørt, og i Tonight Show forsøkte hun å rette opp feilen.
Det er utrolig viktig å ikke la en feil bli til mer omfattende feilgrep. Det verste Hillary kunne ha gjort i dette tilfellet hvor hun åpenbart enten husket feil eller prøvde å bløffe, ville vært å holde på historien. Mange mennesker, spesielt makthavere, har opp gjennom historien forsøkt seg på dette, og feilet.
Rabbagast: Denne karen er høyreist og staut med tredagers skjegg. Han har t-skjorten nedi buksen, aldri utenpå. Han smiler ofte, og bruker mye penger på musikkutstyr.
Tre-dagersskjegget i et kulturhistorisk motebildeperspektiv
Faktisk må jeg innrømme at jeg fikk komplimenter fra min snart 16-årige datter her om dagen som gikk nettopp på tredagers-skjegget. Hun syntes jeg så kul ut, spesielt med pilotbriller i tillegg. Jeg ga henne hele historien med George Michael og Jørn Hoel, bare slik at hun skulle kunne sette mitt utseende inn i en kulturhistorisk kontekst. Dette var midt i påsken, og jeg hadde bare latt være å barbere meg, så jeg vil ikke gå så langt som til å si at jeg hadde kommet med noe motepolitisk statement, akkurat…
T-skjorten nedi buksen stemmer som regel, men om jeg føler at det ikke funker, så får den henge utenpå. Jeg har ingen regel på dette. Burde jeg?
På lørdag handlet jeg to ting, og innser nå i ettertid at begge faller i kategorien klassisk trend.
Olabukse
Jeg sier “olabukse” for å hente det litt ned på jorda, faktisk. Det handler om Levi’s 501. Min første, noensinne, og jeg har hatt lyst på en lenge. Den kjennes god ut å ha på seg, og jeg er fornøyd med hva jeg har fått igjen av de 800 kronene. Merket har jo en historie som går tilbake til 1800-tallet, og bare det er jo imponerende. Men hva signaliserer egentlig 501-buksa i tillegg til det klassiske? Rocker? Rebell? Cowboy?
Notatbok
Og så kjøpte jeg en notatbok til å ha innefor baklomma med den røde Levi’s-lappen. Eller notatbok og notatbok, fru Blom. Det var en Moleskine, også et stykke historie (Hemingway, van Gogh…). Boka kjennes god ut å ha i hånden, og jeg har hatt forskjellige notisbøker opp gjennom tida, og er fullt klar over at det kan være så som så med kvaliteten. Den må tåle litt røff bruk, det var det som var utgangspunktet mitt. Eller kanskje hadde jeg et ubevisst ønske om å bli oppfattet som trendy, klassisk og kreativ? Ordet uttales forresten verken [måulskinn] (engelskaktig) eller [måulskæin] (franskklingende), men [målleskiiinøh] (italiensklignende - merk lang i). Jeg har googlet det.
Trendnisse?
Er jeg bare en trendnisse? Eller er jeg kanskje klassisk zen-cowboy som sender kreative signaler til omverdenen? Som smiler til alle med tanke på alle pengene jeg bruker på musikkutstyr (ikke så mye, egentlig)? Som ikke helt klarer å sitte i lotusstilling i de nye jeansene, men som mediterer seg empatisk før han noterer flittig nye bloggidéer i den fine notatboka si?
Det spiller ingen rolle om du leser for å underholdes eller for å oppleve stor kunst. Begge deler har gjerne sin plass i kulturinteresserte menneskers liv. Men det er viktig at du leser.
Bokmirakelet
Egentlig er det et lite mirakel at små, svarte bokstaver på en rekke hvite sider i det hele tatt er i stand til å gi oss slike opplevelser som de gjør. Bøkene ser så uskyldige ut der de står i bokhylla i stua eller på biblioteket. Men straks du har lest en bok som virkelig har gitt deg noe, så vet du bare ved å se bokryggen, at der står en skikkelig god historie. Og litt av følelsen fra da du leste den farer forbi inne i deg. Og har du det litt sånn som meg, så kan du kjenne en ulest bok liksom være som en presang du ikke har åpnet enda. Men det er noe med tyngden av den, noe med de ørsmå stemmene som nesten kan høres fra innsiden. De lover deg en god historie om du bare bretter opp permene og begynner å lese…
Boka overlever
Ikke misforstå. Jeg elsker film, også. Men bøker er et fantastisk konsept. Forfatteren har kodet sin fantasi ned på papir, og ved å lese dekoder du teksten, gir den liv inne i hodet ditt, tolker og registrerer, legger inn dine egne teorier, tanker og erfaringer - og gjenskaper fantasien - mer eller mindre i overensstemmelse med den originale. At boka fortsatt holder stand i dagens medieverden sier noe om den særegne posisjonen den har, hvilken kraft den fremdeles besitter.
Boka krever og gir tilbake
Det krever mer av deg å lese en bok enn å se en film. Kanskje er det nøkkelen til bokas fortsatte suksess. Film kan konsumeres som tyggegummi, ofte uten at vi vurderer eller egentlig tar inn over oss hva det er vi ser. Men boka krever at vi ofrer tid og tankevirksomhet, litt innsats. Dermed havner vi i et spesielt forhold til boka. Vi gir av oss selv til teksten, og forventer å få noe tilbake som gjør at det hele er verdt innsatsen.
Lesetips
Leser du ikke bøker anbefaler jeg deg å begynne nå. Her er noen tips:
Gi boka kvalitetstid
Dette gjelder spesielt i begynnelsen. Kom godt inn i boka før du legger den fra deg første gangen. Sørg for at du ikke forstyrres eller distraheres, og kom godt i gang. En historie trenger et varierende antall sider for å kunne gripe deg skikkelig, men sitt i alle fall og les i 30-45 minutter uavbrutt.
Fullfør selv om det er vanskelig
Bestem deg på forhånd for å fullføre selv om det hele kan virke tungt underveis. En del virkelig gode bøker “skjer” ikke før etter at du er ferdig. Gode underholdningsromaner er gjerne lettleste fordi de er spennende, men det er noe annet med kunst. De krever ofte mye av leseren, men kan fortsette å gi tilbake resten av livet ditt.
Ta en pause etter en god bok
Når du har lest en virkelig god bok har man gjerne lyst til å begynne på en ny en med det samme. Men en bok kan være som et måltid. Du spiser ikke to tunge lunsjer etter hverandre, gjør du vel. La boka få tid til å synke. Nyt å tenke gjennom historien mens du gjør andre ting.
Ikke les når du er trøtt eller uopplagt
Hvis du oppdager at du ikke klarer å holde konsentrasjonen oppe, at du leser en side uten å få med deg hva som skjer, så legg boken fra deg. Kom tilbake til den når du er klar.
Gjennomfør leseprosjekter
Les flere bøker innenfor en spesiell sjanger, eller flere bøker av en forfatter. Les ulike forfattere om samme emne, for å få med deg forskjellige tilnærmingsmåter. Les om bøker for å finne framtidige leseprosjekter. Kanskje en bok sammenlignes med en annen - les begge og gjør deg opp en egen mening.
Kom gjerne med dine egne lesetips, leseerfaringer - eller kanskje bare anbefal en god bok?
Ett av de søkeordene som oftest bringer mennesker til Rabbagast.net er faktisk slips. Jeg ser dem for meg. Paniske knoter de inn hvordan knyte slips i Google, mens drosja står utenfor og tuter, og det nevnte klesplagget rett og slett ikke vil legge seg i de riktige folder og knuter rundt halsen. Vel, det er på tide å forsøke å utnytte dette. Julebordsesongen og julegavetiden er over oss, så la oss gå i dybden.
De kunnskapssøkende stakkarene havner hit når de kommer for å få hjelp hos meg, til en artikkel fra i mai hvor jeg rett og slett sender dem videre til en annen side. Ikke klikk på lenken denne gangen. La meg heller forsøke å hjelpe deg her og nå. Denne artikkelen du nå leser forsøker å løse problemer du måtte ha i tilknytning (ha ha!) til slips.
Hvordan bør slipset være?
Slips er en ganske vanlig gave til menn, og egentlig ingen dum idé - bortsett fra når mottakeren har utalt antipati mot slips, noe som faktisk forekommer. De har sannsynligvis barndomstraumer knyttet til det, eller en eller annen gang vært tvunget til å gå med et stygt slips i dårlig kunststoff rundt halsen. Det er synd på slike mennesker. De får min sympati. Men tilbake til saken, og to grunnregler:
GRUNNREGEL 1: Om stoff og kvalitet.
Det skal være silke. Ja, jeg vet det finnes masse slips i mange andre kvaliteter, til og med ullslips. Men når du står der med et godt silkeslips i hånden, så bare vet du at dette er det riktige. Et godt slips er som regel satt sammen av tre deler, og det skal kjennes godt. Stryk og kjenn. Slipsets oppgave er å gjøre en fyr ekstra flott når det gjelder, og det er altså silke som gjelder. Ikke gjett på om det er silke - sjekk den lille lappen bak. Det finnes forskjellige kvaliteter på silke, men du blir bare nødt til å bruke fingrene og synet her.
GRUNNREGEL 2: Farge og mønster
Når det gjelder farge og mønster så har du mange valg. Det finnes dog enkelte ting å passe opp for. Hvis du kjøper ett med skrå striper på, for eksempel, og deretter reiser til Storbritannia. Du skjønner, britene bruker slips delvis for å identifisere hvor du kommer fra, og klubber, militærregimenter, skoler, roklubber og denslags har egne fargekoder på slipsene, slik at man skal kunne kjenne igjen likesinnede på gaten eller i selskapslivet. Holder du deg i Norge går det vel greit. I tillegg bør det ringe noen varsellamper når du har et slips som gir deg lyst til å le. Morsomme slips kan ikke tolereres annet enn i den lokale bygderevyen. Det er som å fortelle én vits hele kvelden. Til slutt er det ikke så morsomt lenger. Hold deg unna tegneseriefigurer, nisser og lignende. I det hele tatt skal du være svært skeptisk om slipset har et motiv som er egnet til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Oppmerksomheten skal komme fordi slipset er av god kvalitet, er pent, og knyttet på riktig måte, ikke fordi du har en naken dame på magen. Selv om du syntes det var litt fancy første gangen du så det. Bortsett fra dette, så må du bare vurdere skjorteutvalget som slipset skal passe til, skjortens farge og mønster, og ellers bruke sunt bondevett. Kjøper du et bra slips til noen og du finner ut at de ikke har en skjorte som passer til, så har du jo et julegavetips til neste jul.
Hvordan knyte slips
Det hadde jo vært interessant å bare ha en tekstanvisning her, men jeg velger å støtte meg til YouTube. Det finnes flere måter å knyte slipset på, og her er noen vanlige:
FOUR IN HAND
Ikke for vanskelig å lære seg, og ser pen ut. Den har en avlang knute som blir liggende litt asymetrisk. Kan stort sett brukes på alle typer slips.
WINDSOR-KNUTEN
Symmetrisk slipsknute som vanligvis blir bredere enn den blir høy. Passer best til smale slips.
Flere tips om å knyte slips
Det finnes ulike typer skjortekrager, og Four in hand-knuten passer til stort sett det meste. Bruker du den brede Windsor-knuten bør du være sikker på at du har en skjorte med cutaway, slik at knuten får plass. Slipset skal ikke knytes krampaktig hardt. Sjekk i speilet om det ser pent ut. Slipsknuten skal løfte øverste del av slipset litt ut fra kroppen. Her er en siste ting, og dette er viktig. Faktisk så viktig, når jeg tenker meg om, at det behøver en egen overskrift.
Oppskriften på å se ut som en dust ved hjelp av slips
Det gjelder altså lengden på slipset. På dette punktet gjelder det kun én eneste regel: Spissen på slipset skal tangere (akkurat berøre) beltet (du har vel belte på deg?). Blir det kortere ser du ut som en dust. Blir det lengre ser du ut som en dust. Og siden jeg ikke ønsker at noen skal gå rundt og se dustete ut, så anmoder jeg om at du tar deg bryet med å løsne på slipset og knyte på ny om lengden blir feil. Ta det som trening.
Er du en av dem som gjerne skulle ha blitt bedre til å forstå et maleri? Har du det også slik at når du lytter til ekspertene uttale seg om de gamle mesterverkene, så høres alt utrolig riktig ut - men når du ser på dem alene, så ser du bare… bilder? Da trenger du et lite kurs i å “lese” et maleri.
Nye perspektiver
Ekspertene har gjerne viet livene sine til kunsten, og det skulle bare mangle at de er i stand til å si noe meningsfullt om det de er eksperter i. Men “mannen i gata” burde også kunne få mening ut av kunst, og det kan han, med ganske små biter kunnskap. På den måten kan nye perspektiver åpnes for også vanlige folk, og kanskje kan man til og med bruke kunnskapen sin til å hjelpe andre i gang. Du trenger ikke å bli ekspert selv, men det er enkelte aspekter du behøver å være klar over.
Du behøver tålmodighet, litt blikk for detaljer, og vilje til å reflektere over dine egne følelser i forhold til kunstverket.
Se!
Bruk øynene i forhold til maleriet. Det trenger ikke å være vakkert i tradisjonell betydning for å ha en virkning på tilskueren, men gi bildet tid. Er det noe som skjer når du betrakter det? La maleriet “snakke” til øynene dine - la det i alle fall forsøke. Når du har fått overblikk, still spørsmålet: Hva forestiller det? Spørsmålet kan være vanskelig å svare på, for kunstverket kan være abstrakt.
Søk!
Let etter symboler i bildet. Et symbol er enkelt fortalt en billedlig framstilling som egentlig sier noe annet. Det hjelper selvfølgelig å ha en viss kjennskap til symboler generelt. Har du ikke det, så kan det være en idé å utdanne seg selv litt, for det vil gi deg større glede av alle typer kunst, også film. Flagg er symboler for nasjonalfølelse, duer står ofte for fred, eller Den Hellige Ånd i religiøse motiver. Andre kjente religiøse motiver er Davidsstjernen og korset. I Boticellis “Primavera” ovenfor, er Venus omgitt av symboler på fruktbarhet, kjærlighet og vårens tilbakekomst og fornyelse. Symboler er bare effektive i den grad de blir forstått av den som betrakter kunstverket. Å gå glipp av symbolspråket er som å ikke få med seg all dialogen i en film. Til slutt: Ikke bry deg så nøye med hva kunstneren har forsøkt å si - fokuser heller på hva kunstverket sier til deg.
Les mer om symboler i verdenskunsten her (engelsk).
Stil!
Neste punkt er å observere kunstnerens stil. Stilen er det vi kjenner igjen kunstneren på, nesten hans signatur. Noen ganger det uhyre enkelt, og andre ganger må man se etter mer subtile kjennemerker. Noen kunstnere har tydeligvis lagt på malingen med stor nøyaktighet, mens andres stil kjennetegnes av at de nesten tilfeldig slenger malingen på lerrettet. Stilen kan være vanskeligere å si noe om enn åpenbare symboler, men også den “snakker” til betrakteren. Forsøker stilen å gjenskape noe realistisk, nesten som et fotografi? Er stilen mer “skjødesløs”, som Jackson Pollocks berømte dryppemalerier? Hva sier hans stil om frihet og kreativitet?
Kunst handler i stor grad om følelser. Å føle seg provosert eller føle avsky er også legitime følelser. Ikke avvis kunst alene fordi du blir provosert. Kjenn nøye etter og spør deg selv hvorfor. Sett spørsmål ved dine umiddelbare reaksjoner. Hvorfor synes du noe er vakkert og positivt, eller stygt og negativt, skremmende, tragisk eller komisk?
Lær mer!
De fire S-ene: Se, søk, stil og spør følelsene er ikke noe komplett kurs i å bli kunstkjenner, men kanskje et lite skritt på veien til et rikere liv for enkelte. Det som også er fint, er at du kan se en masse kunst på nettet, for eksempel på ARTinthePICTURE.com. Her kan du lære mer om retninger, stilarter og kjente kunstnere og kunstverk. Her har du en oversikt over en del kunst på Internett.
Det meste av teksten er hentet fra Lifehack.org artikkelen How to Read a Painting, men jeg har lagt til en del lenker for den kunstinteresserte som også kan være nyttig.
Det er nye tider, folkens! En gang i tiden var du og jeg småfolk - ansikter i mengden. Mengden er der fremdeles, og det kan være vanskelig å stikke seg fram, men i dag er det i alle fall slik at hvis du klikker på ett av ansiktene så vil du få vite hva slags musikk vi lytter på, hva vi liker å spise til middag, hva våre favoritt-sitater er, hvem våre venner er. Vi er en del av ny-narsissismen.
The New Atlantis skriver om temaet ny-narsisisme og virtuelle venner. En gang i tiden var det forbeholdt kjendiser å ha et image, sies det, men ikke lenger. Nå kan hvem som helst ha et ansikt utad, bokstavelig talt. Kanskje på Facebook eller MySpace. En gang i tiden fikk de mest betydningsfulle menneskene malt portretter av seg selv som ble hengt i maktens korridorer. Nå henger portrettene våre over alt. Det er mange av dem på Internett.
På samme måte som de betydningsfulle menneskene en gang fikk maleren til å framstille seg selv slik de ønsket å framstå, så bygger vi også bildene av oss selv. Forsiktig henger vi opp våre portretter, finpusser vinklene slik at vi framstår på best mulig måte - mystiske, vakre, interessante. Og vi skriver om de små linjene som beskriver interessene eller meningene våre slik at vi skal bli unike. Kanskje er vi heldige og står ut av mengden?
I følge The New Atlantic har vi gått fra Orakelet i Delfis “Kjenn deg selv!”, til “Vis deg selv!”. I dag er vi ikke fornøyde med å være småfolk. Vi skal ha x antall treff på Google. Vi skal finnes på Facebook i tilfelle noen søker etter oss. Vi skal ha vår egen blogg slik at alle kan ha mulighet til å finne ut hva vi tror på. I dag er dette en rettighet vi har. I dag er småfolk de som ikke dukker opp i søkemotorene, eller de som rankes lavest.
Nettverksbygging tidligere foregikk i møter, på fester, og i andre sosiale sammenhenger. I dag foregår nettverksbygging digitalt. Forbindelseslinjene bygges ved hjelp av skrøpelige nuller og ett-tall. Før var det kanskje et blikk og et smi, en hilsen. I dag kan vi “poke” kompisen for å vise at vi er til stede. Hvis vi pokes tilbake, vet vi at vi eksisterer.
I dag vet vi at det ikke bare er de største kjendisene som behøver et image. Alle andre behøver ett, også. For vi er ny-narsissistene. Vi vet at vi finnes, for vi kan se det på Internett. Riktignok fremdeles bare ansikter i en stadig større mengde, men hvis du klikker på oss får vi liv på skjermen din.
Etter litt hardcore mimring og intens leting på YouTube med min venn Max Mürzüm, fant vi fram disse fem låtene fra åttitallet som burde være udødelige, men som av en eller annen grunn ikke lenger blir spilt.
