Archive for the ‘Kultur’ Category
torsdag, oktober 11th, 2007
Er du en av dem som gjerne skulle ha blitt bedre til å forstå et maleri? Har du det også slik at når du lytter til ekspertene uttale seg om de gamle mesterverkene, så høres alt utrolig riktig ut - men når du ser på dem alene, så ser du bare… bilder? Da trenger du et lite kurs i å “lese” et maleri.
Nye perspektiver
Ekspertene har gjerne viet livene sine til kunsten, og det skulle bare mangle at de er i stand til å si noe meningsfullt om det de er eksperter i. Men “mannen i gata” burde også kunne få mening ut av kunst, og det kan han, med ganske små biter kunnskap. På den måten kan nye perspektiver åpnes for også vanlige folk, og kanskje kan man til og med bruke kunnskapen sin til å hjelpe andre i gang. Du trenger ikke å bli ekspert selv, men det er enkelte aspekter du behøver å være klar over.
Du behøver tålmodighet, litt blikk for detaljer, og vilje til å reflektere over dine egne følelser i forhold til kunstverket.
Se!
Bruk øynene i forhold til maleriet. Det trenger ikke å være vakkert i tradisjonell betydning for å ha en virkning på tilskueren, men gi bildet tid. Er det noe som skjer når du betrakter det? La maleriet “snakke” til øynene dine - la det i alle fall forsøke. Når du har fått overblikk, still spørsmålet: Hva forestiller det? Spørsmålet kan være vanskelig å svare på, for kunstverket kan være abstrakt.
Søk!
Let etter symboler i bildet. Et symbol er enkelt fortalt en billedlig framstilling som egentlig sier noe annet. Det hjelper selvfølgelig å ha en viss kjennskap til symboler generelt. Har du ikke det, så kan det være en idé å utdanne seg selv litt, for det vil gi deg større glede av alle typer kunst, også film. Flagg er symboler for nasjonalfølelse, duer står ofte for fred, eller Den Hellige Ånd i religiøse motiver. Andre kjente religiøse motiver er Davidsstjernen og korset. I Boticellis “Primavera” ovenfor, er Venus omgitt av symboler på fruktbarhet, kjærlighet og vårens tilbakekomst og fornyelse. Symboler er bare effektive i den grad de blir forstått av den som betrakter kunstverket. Å gå glipp av symbolspråket er som å ikke få med seg all dialogen i en film. Til slutt: Ikke bry deg så nøye med hva kunstneren har forsøkt å si - fokuser heller på hva kunstverket sier til deg.
Les mer om symboler i verdenskunsten her (engelsk).
Stil!
Neste punkt er å observere kunstnerens stil. Stilen er det vi kjenner igjen kunstneren på, nesten hans signatur. Noen ganger det uhyre enkelt, og andre ganger må man se etter mer subtile kjennemerker. Noen kunstnere har tydeligvis lagt på malingen med stor nøyaktighet, mens andres stil kjennetegnes av at de nesten tilfeldig slenger malingen på lerrettet. Stilen kan være vanskeligere å si noe om enn åpenbare symboler, men også den “snakker” til betrakteren. Forsøker stilen å gjenskape noe realistisk, nesten som et fotografi? Er stilen mer “skjødesløs”, som Jackson Pollocks berømte dryppemalerier? Hva sier hans stil om frihet og kreativitet?
Mer om stiler og teknikker (engelsk).
Spør følelsene!
Kunst handler i stor grad om følelser. Å føle seg provosert eller føle avsky er også legitime følelser. Ikke avvis kunst alene fordi du blir provosert. Kjenn nøye etter og spør deg selv hvorfor. Sett spørsmål ved dine umiddelbare reaksjoner. Hvorfor synes du noe er vakkert og positivt, eller stygt og negativt, skremmende, tragisk eller komisk?
Lær mer!
De fire S-ene: Se, søk, stil og spør følelsene er ikke noe komplett kurs i å bli kunstkjenner, men kanskje et lite skritt på veien til et rikere liv for enkelte. Det som også er fint, er at du kan se en masse kunst på nettet, for eksempel på ARTinthePICTURE.com. Her kan du lære mer om retninger, stilarter og kjente kunstnere og kunstverk. Her har du en oversikt over en del kunst på Internett.
Det meste av teksten er hentet fra Lifehack.org artikkelen How to Read a Painting, men jeg har lagt til en del lenker for den kunstinteresserte som også kan være nyttig.
Posted in Det Gode Liv, Kultur, Snylteblogging | 2 Comments »
tirsdag, oktober 2nd, 2007
Det er nye tider, folkens! En gang i tiden var du og jeg småfolk - ansikter i mengden. Mengden er der fremdeles, og det kan være vanskelig å stikke seg fram, men i dag er det i alle fall slik at hvis du klikker på ett av ansiktene så vil du få vite hva slags musikk vi lytter på, hva vi liker å spise til middag, hva våre favoritt-sitater er, hvem våre venner er. Vi er en del av ny-narsissismen.
The New Atlantis skriver om temaet ny-narsisisme og virtuelle venner. En gang i tiden var det forbeholdt kjendiser å ha et image, sies det, men ikke lenger. Nå kan hvem som helst ha et ansikt utad, bokstavelig talt. Kanskje på Facebook eller MySpace. En gang i tiden fikk de mest betydningsfulle menneskene malt portretter av seg selv som ble hengt i maktens korridorer. Nå henger portrettene våre over alt. Det er mange av dem på Internett.
På samme måte som de betydningsfulle menneskene en gang fikk maleren til å framstille seg selv slik de ønsket å framstå, så bygger vi også bildene av oss selv. Forsiktig henger vi opp våre portretter, finpusser vinklene slik at vi framstår på best mulig måte - mystiske, vakre, interessante. Og vi skriver om de små linjene som beskriver interessene eller meningene våre slik at vi skal bli unike. Kanskje er vi heldige og står ut av mengden?
I følge The New Atlantic har vi gått fra Orakelet i Delfis “Kjenn deg selv!”, til “Vis deg selv!”. I dag er vi ikke fornøyde med å være småfolk. Vi skal ha x antall treff på Google. Vi skal finnes på Facebook i tilfelle noen søker etter oss. Vi skal ha vår egen blogg slik at alle kan ha mulighet til å finne ut hva vi tror på. I dag er dette en rettighet vi har. I dag er småfolk de som ikke dukker opp i søkemotorene, eller de som rankes lavest.
Nettverksbygging tidligere foregikk i møter, på fester, og i andre sosiale sammenhenger. I dag foregår nettverksbygging digitalt. Forbindelseslinjene bygges ved hjelp av skrøpelige nuller og ett-tall. Før var det kanskje et blikk og et smi, en hilsen. I dag kan vi “poke” kompisen for å vise at vi er til stede. Hvis vi pokes tilbake, vet vi at vi eksisterer.
I dag vet vi at det ikke bare er de største kjendisene som behøver et image. Alle andre behøver ett, også. For vi er ny-narsissistene. Vi vet at vi finnes, for vi kan se det på Internett. Riktignok fremdeles bare ansikter i en stadig større mengde, men hvis du klikker på oss får vi liv på skjermen din.
Klikk nå. Vi behøver det.
Posted in Kultur, Vi mennesker | 1 Comment »
tirsdag, september 11th, 2007
Litt inspirert av Lothinanes hyllest til biblioteket og gode bøker vil jeg fortelle om en enkel og ikke minst morsom måte å både lære seg noe nytt på, og skaffe seg mange fine opplevelser. Jeg er fan av biblioteket. Internett er veldig, veldig bra, men det er noe med å komme inn på en bygning hvor en bibliotekar med kjærlighet, omsorg og fagkunnskap har lagt kunnskapen og opplevelsene til rette for oss.
Skattejakt på biblioteket
Av og til når jeg er på biblioteket, så går jeg på skattejakt. Reglene er enkle, og er ment å skulle bøyes. Intuisjonen får spille en rolle, om den bryter inn og tvinger meg i en eller annen retning. Plutselig innskytelser tillegges stor vekt. Skattejakten begynner med et fremmedord som jeg ikke kan eller som jeg er usikker på. Ved å slå opp ordet i bibliotekets leksika, og ved å lese teksten, velger jeg nye ting å gå på leting etter. Kanskje er det en retning eller kultur som jeg må sjekke ut, kanskje er det personer. Sånn spretter jeg fra hylle til hylle og slår opp i bøker, finner ny informasjon og lar meg lede videre inn i kunnskapen. Til slutt havner jeg som regel med en eller flere bøker som ikke er oppslagsverk, og som må leses i sin helhet. Jeg har funnet mange interessante bøker på denne måten.
Fra pelagisk til tofu
Jeg kunne for eksempel tenke meg å finne ut noe om ordet “pelagisk”. En gang leste jeg noe om ordet, vet jeg, og jeg husker at det har noe med havstrømmene å gjøre, men hva var det nå egentlig? Jeg slår opp og finner ut 1) at ordet kommer fra gresk (pelagos=hav - hva betydde havet for grekerne?), 2) at det handler om såkalte frie vannmasser i havet og brukes til å beskrive planter og dyr som lever der (hvilke planter og dyr er det snakk om?) . 3) Pelagisk hvalfangst nevnes (hvordan drives hvalfangst?). Jeg bestemmer meg for å finne ut hvordan hvalfangst drives i dag og havner kanskje derfra over på japanske mattradisjoner. Der kommer jeg over tofu - og biblioteket har kanskje en tofu-kokebok som jeg ender opp med å ta med hjem.
Surfe på kunnskap
Poenget er å “surfe” litt løst og ledig gjennom oppslagsverkene og bøkene, og både la seg lede og styre litt selv. Hvis noe springer deg i øynene som spesielt interessant, så er det nok dit du må gå. Hvis du kommer over noe som du mener du burde vite mer om, så burde du nok også følge sporet.
Selvfølgelig kjenner du til metoden. Du har sannsynligvis sittet slik på nettet tidligere - surfet fra nettside til nettside uten å ha noe egentlig mål. Det er litt morsommere med ordentlige bøker, dog. Bibliotekarene er som regel både dyktige og vennlige, og de skaffer deg de bøkene du ønsker. Biblioteker finnes over alt i Norge, både store og ærværdige, og små og søte.
Besøk biblioteket ditt snart!
Posted in Det Gode Liv, Kultur | 4 Comments »
søndag, august 19th, 2007
For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?
American Beauty
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
The Matrix
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Fight Club
Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.
Posted in Kultur, Zen på søndag | 6 Comments »
tirsdag, august 14th, 2007
Når jeg tenker på mine egne vinopplevelser på norske restauranter, så er jeg redd for at det er flere negative enn åpenbart positive. Det var for eksempel hun som jeg obsertverte ute på kjøkkenet med den flasken rødvin jeg hadde bestilt, mens hun ristet frenetisk på den som om den var en pakke juice.
Men skal vi tro renommerte Wine Spectator så er likevel norske restauranters vinkart å foretrekke, i alle fall i nordisk sammenheng. Den høyeste kategorien er “Grand Award” hvor det ikke finnes noen fra Norden. Nest høyest er “Best of Award of Excellence” hvor det finnes ti norske, ni danske og syv svenske. Tredje høyeste kategori kalles “Award of Excellence”. Der er det syv norske, to danske og ingen svenske.
Her er oversikten over de norske restaurantene som har fått nest og tredje høyeste utmerkelse i Wine Spectator:
Best of Award of Excellence
I Oslo:
I Stavanger:
Andre steder i Norge:
- Elysée (Voss)
- Huset (Svalbard)
Award of Excellence:
I Oslo:
Andre steder i Norge:
I min søken etter nettsidene til disse eminente restaurantene opplever jeg to ting: En plutselig trang til å drikke vin og spise god mat, og et savn etter gode vinrestauranter nordpå. Finnes de? Jeg tror det.
Kom gjerne med tips til andre restauranter som er gode på vin i Norge. Vi kan gi dem “Rabbagast.net Readers’ Award”.
Posted in Det Gode Liv, Kultur, Nyheter | 7 Comments »
torsdag, juli 19th, 2007
Jeg er glad i film, og ser relativt mye. Og jeg vokste opp på et sted som ikke var så enormt stort, men som likevel hadde kino siden det var en militærleir der. Jeg kunne så lett ha blitt avspist med dårlig bygdekino, men var heldig. For noen uker siden var jeg tilbake, og fikk med meg norgespremieren på Die Hard 4.0. Det gir meg mange minner å gå på kino.
Toya
Min første film: Toya, som jeg husker mest på grunn av tittelen. Vi visste ikke hva tyggis var den gangen, alle tyggegummier var toy for oss. Jeg mente dermed at filmen sannsynligvis kom til å handle om tyggegummi på ett eller annet plan. I stedet fikk jeg et svart-hvitt drama fra 50-tallet.
Holde en voksen i hånden
Jeg husker ikke hvilken film, bare at jeg fremdeles var for liten til å gå alene. Jeg holdt pappa i hånden, slapp den et øyeblikk mens jeg studerte kunsten på veggene, og køen beveget seg forover uten at jeg fikk det med meg. Da jeg igjen tok hånden til pappa, så var det en fremmed mann. Au au. Det minnet hadde vel egentlig lite med kino å gjøre, men det kan kanskje forklare noen av traumene mine?
Brus og kino
Da jeg ble gammel nok til å gå alene, så pleide jeg å gå på kino sammen med bestekompisen den gangen. Standard var å mase om å få penger til brus og kino. Fem kroner. Det overrasker meg enda i dag at både brusen og billetten kostet 2,50, og da prisen gikk opp - for det husker jeg også - så gikk den opp på begge. Det gikk til brus og kino - ti kroner. Vi må ha syntes det var en forferdelig pris, men foreldrene våre punget ut. Akk, syttitallet
Da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren
Star Wars. Ok, nå begynner vi å snakke om filmopplevelser på ordentlig. Det dumme var at jeg var ikke gammel nok. Hadde ikke fått tolvårsbeviset mitt ennå, for jeg var bare elleve. Og aldersgrensen på filmen var vitterlig 12. Men min strategi var klar, for filmen skulle jeg se. Jeg brukte “kraften”, så og si: Da han som tok i mot penger i bytte for billetter så på meg og sa “Men du er da ikke tolv år, gutten min”, så bare skjøv jeg myntene lenger mot ham og sa det jeg hadde planlagt: “Det er pengene som teller!”. Han smilte og ga meg billett. Er det rart jeg gråt på slutten av Star Wars III, da Luke og Leia ble født og filmsirkelen ble sluttet. Bare helt nylig har jeg forstått at jeg muligens brukte et Jedi mind trick på billettøren. “You WILL give me a ticket”, liksom.
Den gode kinofølelsen
Da siste Bruce Willis-eventyr begynte her om dagen, da det ble mørkt i salen og kjenningsmelodien til ett av de store studioene i Hollywood bruste gjennom salen, så tenkte jeg at det er slik film skal sees. Jeg har sett masse på tv, på VHS og så på DVD, men det er ingenting som kan sammenlignes. Den gode følelsen forlater ikke kinosalen, kommer ikke hjem til stuene våre. TV-skjermer blir aldri lerrett.
Den gode følelsen bor der i mørket; forventning, glede, opphisselse. Kanskje til og med litt nostalgi?
Jeg må rett og slett komme meg på kino oftere.
.
Fotnoter:
Posted in Det Gode Liv, Kultur | 4 Comments »
onsdag, juni 13th, 2007
Denne går spesielt til Lothiane, som i posten min Fem enkle ting å gjøre for å holde romantikken i live kommenterer at hun behøver noen råd for folk som ikke finner noen partner. Det fikk meg til å tenke på noe eminente Tom Waits sa om nettopp dette, og det var selvfølgelig på “Nighthawks At The Diner” fra 1975. Låta han spiller heter “Better Off Without A Wife”, og i velkjent Tom Waits-stil raljerer han rundt temaet singelliv. Fyren er morsom, og nummer 1 på lista over kjendiser jeg kunne tenke meg å ta en fest sammen med. Uansett, for å tilfredsstille Lothiane googlet jeg etter hele sitatet, og fant det pinadø. Så, without further ado - her er det (forestill deg med klapping og latter fra publikum innimellom):
“This is eh…. Well, actually, I don’t mind going to weddings or anything. As long as it’s not my own, I show up. But, eh… I’ve always kind of been partial to calling myself up on the phone and asking myself out. You know… (whoops from the audience). Oh yeah, you call yourself up too, huh? Yeah… Well, one thing about it, you’re always around! Yeah, I know.
Yeah, you ask yourself out, you know. Some class joint somewhere. The Burrito King or something. You know… Well, I ain’t cheap, you know. Take yourself out for a couple of drinks maybe, you know. Then you’ll be… some provocative conversation on the way home. And park in front of the house, you know, and you… Oh yeah, you’re smooth with it… you know, you put a little nice music on. Maybe you put on like… you know… like shopping music, something that’s not too interruptive, you know. And then, you know, and eh… slide over real nice, you know, say, ‘Oh, I think you have something in your eye’. Eh-heh-heh. Well, maybe it’s not that romantic with you, but Christ, you know! It ain’t… you know…
Take myself up to the porch, and take myself inside. Oh, maybe… I make a little something, a brandy snifter or something. ‘Would you like to listen to some of my back records? I got someting here…’ Well, usually about 2.30 in the morning you’ve ended up taking advantage of yourself and… there ain’t no way around that, you know. Yeah, making the scene with a magazine, there ain’t no way around… I’ll confess, you know, I’m no different, you know. I’m not weird about it or anything, I don’t tie myself up first! I just… you know. I just kind of… spend a little time with myself.”
Åpenbart yter ikke avskriften artisten rettferdighet, så vær grei mot deg selv, kjøp plata.
Posted in Kultur, Musikk | 3 Comments »
lørdag, juni 2nd, 2007
Ingen grunn til å slå på idiotboksen, for i kveld skal vi blande alkohol med fruktsafter. Nei, ikke drikke øl - men utøve den urgamle kunst å blande sammen cocktails. Yi-ha!
Kjøp inn:
- Vodka (til drinker, så du behøver ikke kjøpe den dyre polske eller russiske)
- Apricot Brandy
- Galliano
- Grapefrukt
- Appelsinjuice (her kan du imidlertid betale for den dyreste)
- Grenadin
- Melk
- Fløte
- Evt. cocktailbær.
- Og du kommer til å trenge isbiter, så sørg for isbitposer e.l. om du ikke har.
Har du ikke ordentlige cocktailglass kan du kjøpe noen billige på nærmeste billigbutikk, eller kanskje et par fine et annet sted. Du trenger også noe å shake i - gjerne en Bostonshaker, men har du ikke, så bruk fantasien. Et glass som passer inni et plastglass pleier å duge. Så lenge det ikke lekker.
Her er drinkene:
- Golden Russian
2 cl vodka, 2 cl Galliano, 2 cl half/half. Ryst med is i shakeren og sil i cocktailglasset. Eller bland direkte i rocksglasset med is.
- Grr…
4 cl vodka, 2 ts grenadin, saften av 1/2 grapefrukt. Ryst med is og sil i rocksglass eller cocktailglass. Garnityr: Grapefruktskive og evt. cocktailbær.
- Volga Clipper
3 cl vodka, 2 cl Apricot Brandy, 3 cl appelsinjuice. Ryst med is i shakeren og sil i cocktailglasset eller bland direkte i rocksglasset med is.
Fotnoter:
Posted in Det Gode Liv, I stedet for å se på TV, Kultur, Lykken er... | 2 Comments »
torsdag, mai 31st, 2007
Kjærlighet og ekteskap er vel og bra, tenker vel de fleste. Nice work if you can get it, liksom.
Og mennesker i stabile forhold har det gjerne bedre, har vi tidligere hørt. De er sjeldnere med på de ekstreme sidene av livet; tung drikking og slåsskamper, for eksempel. Gifte mennesker har et større nettverk å søke støtte i, og har naturligvis mindre sjanse til å få seksuelt overførbare sykdommer. Og er du en mann mellom 19 og 44 som aldri har vært gift, så er det dobbelt så stor sjanse for at du dør snart som det er for gifte menn. Ingen tvil om at vi ektemenn har det kjempefint. Det er bare det at på en eller annen måte så suger vi livet ut av konene våre.
Europeiske forskere har funnet ut at belastningen med å være gift faktisk stjeler gjennomsnittlig 1,7 år av livene til fruene. Av disse 1,7 årene går 1,4 til mannen i bonus, og hvor de resterende 0,3 årene blir av er det ingen som vet, men jeg har en hypotese om at det er ungene som får dem. Gifte menn i Europa lever altså gjennomsnittlig 1,4 år lenger enn de ville ha gjort som ugifte, vel og bra, men fruene har jo all grunn til å klage! Sex er også inne i bildet. Mye sex er bra for menn, men tar i det lange løp livet av kvinner.
Jeg pleier jo å erte min egen livsledsager med det faktum at hun kommer til å bli ufruktbar før meg. Jeg kan holde det gående og lage unger lenge etter at siste toget er gått for hennes del, hvis jeg vil det, bare ikke med henne. Hva er det naturen prøver å fortelle oss? spør jeg retorisk. Og sannsynligvis er jeg inne på noe. For naturen er jo uten folkeskikk, og har ingenting i mot at jeg slipper kone og unger om noen år, og stifter familie med en ung, vakker og uendelig fruktbar tøs. Men her kommer den klassiske dikotomien natur-kultur inn i bildet. For jeg har det jo bra der jeg er, og vet jo ikke om jeg hadde fått noe bedre der jeg havnet.
Så vi ektemenn bæres da gjennom livet av våre ektefruer på en måte som gagner oss i rene bonus-år, men som sliter ca tilsvarende tid av livene til kvinnene. Vi menn trenger ikke å dra noen andre konklusjoner ut av dette enn at vi er kongene på haugen, men unge kvinner der ute må holde tunga rett i munnen.
Hvis jeg skal svikte de unge mennene litt, så kan jeg ikke annet enn rope ut varsko her til alle unge ugifte kvinner. For når du først har giftet deg sitter du i fella. Skilsmisser tærer også mest på kvinner, og å bli enke er like ille. Derfor har kvinner det best når de aldri gifter seg. Og har ganske lite sex. Da vil de bli slanke, lykkelige og leve lenge i landet.
Noen annen slutning er det vel ikke mulig å trekke?
Lenke:
Fotnoter:
Posted in Det Gode Liv, Kultur, Natur, Snylteblogging, Vi mennesker | 19 Comments »
mandag, mai 28th, 2007
Skal du knytte slips skal du gjøre det ordentlig. Her er en guide til hvordan du kan gjøre det. Siden inneholder også en oppskrift på å knyte sløyfe - en snart bortglemt kunst - samt video. Og hvor langt skal slipset være? Spissen på slipset skal tangere beltet. Det skal altså ikke peke på noe som helst under beltet, og det skal heller ikke være avstand mellom beltet og spissen på slipset.
Har du slips skal du ha belte. Hvis du ikke har bukseseler, da. Da gjelder bukselinningen som belte. Har du slips skal du heller ikke brette opp armene. Det er ikke lov med kortarma skjorte heller. Har du korterma skjorte skal du åpne opp to knapper i halsen.
For flere motetips konsulter motepolitiet.
Posted in Kultur, Snylteblogging | 6 Comments »
