Rabbagast

Zen på søndag: Zen og kunsten å bygge et smørbrød

I “Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel” av Robert M. Pirsig finner hovedpersonen zen ved å “miste seg selv” i vedlikehold av sin gamle motorsykkel. Å mekke på en motor er bare ett eksempel på en handling som kan åpne de riktige dørene. Det viktige er rutinen, konsentrasjonen rettet mot en enkelt oppgave eller problem som gjør at alt annet rundt deg forsvinner, og som blir som det en buddhistmunk ville kalt et mantra. Du kan lage dine egne “Zen og kunsten å…”. Hva med plastmodellbygging? Hva med arbeid i hagen? Hva med Zen og kunsten å skrive en blogg? Zen lurer i den strenge rutinen i framgangsmåten for å få til perfekt kaffe, og framgangsmåten for å få til en snømann eller en lecamur.

Hva er zen? spør du kanskje, lille apekatt?

Zen er to brødskiver med mat i mellom. Og hvis du aldri har prøvd deg på å bygge et smørbrød noen gang, så burde du prøve nå. Det er latterlig enkelt, slik viktige ting ofte er. Du behøver

1. To skiver brød. Jeg anbefaler ristet brød, men knekkebrød funker ikke.
2. Mykt smørevennlig pålegg, eller noe du får på tube. Majones, remulade o.l. er også fint.
3. Kjøttpålegg av ett eller annet slag, f.eks. salami. Kylling og tunfisk duger også.
4. Ost er valgfritt tilbehør, men kan være svært vellykket i et godt smørbrød.
5. Grønnsaker, som agurk og tomat.
6. Eventuelt andre smakssettere, krydder, hvitløk, urter etc.

Framgangsmåten:

1. Smør den ene skiva med smør eller olje. For ekstra smak bør skivene ristes, skrapes med hvitløksbåter og dynkes i ekstra fin olivenolje. Smør den andre skiva med smørbart pålegg.
2. Legg lagvis med valgfritt pålegg, grønnsaker, smakssettere, majones, eller hva du måtte ønske på den ene skiva. Prøv deg fram. Eksempel: Familieskinke, agurkskiver, majones, hvitost, purreløk, ketchup.
3. Plasser den andre skiva oppå “tårnet” av mat. Hold fast smørbrødet med den ene hånden, og skjær på skrå over slik du vet en klassisk sandwich skal skjæres.
4. Servér.

Framgangsmåten er ikke på noen måte risset i stein. Det gjelder å bruke fantasien. Det viktige er å lukke smørbrødet med den andre skiva. Men det aller viktigste er grunnregelen for kunsten å bygge et smørbrød:

1. Du skal være raus.
   Én skive agurk er ikke nok. “Litt” er et begrep som du skal fortrenge når du lager et smørbrød. Slanking gjelder ikke. Hvis du bryter denne grunnregelen faller du gjennom. Du skal ha mer ost på smørbrødet enn du ville hatt på en vanlig brødskive. Hvis du smører leverpostei på, skal leverposteien dekke skiva i et tykt, tykt lag.

Grunnregelen over gjør kunsten å bygge et smørbrød til noe svært unorsk. Det finnes ingen gode nøysomme smørbrød. Bare kjedelige, spartanske institusjonsskiver. Det er det du får hvis du bryter grunnregelen: Du skal være raus.

Ungene mine digger smørbrødene mine, og de anbefaler dem. Det artige er at de har forsøkt seg på å diktere hva jeg ikke skal ha i dem, ikke sennep, ikke chilipulver, ikke ditt og ikke datt, og de er skjønt enige om at det ikke blir det samme. Det beste er når de ikke kikker, og egentlig ikke aner hva jeg putter i dem. Da spiser de glatt både sennep og chili og klager aldri. Jeg kjefter litt på ungene til vanlig hvis de har veldig mye majones på salamien, eller litt for mange gulostskiver, men jeg holder grunnregelen i Zen og kunsten å bygge et smørbrød¹.

Enda ikke opplyst av zen-innsikt? Vel, det er ålreit å være mett, også.

1. ”Du skal være raus!” [↩]

Posted in Det Gode Liv, Lykken er..., Zen på søndag | 5 Comments »

Ni låter som forandret verden. Min verden

Rolling Stones Magazine kjører en greie hvor man kan bidra med meninger om førti låter som har vært med på å forandre verden. Hva bryr vel jeg meg om verden. Jeg bidrar med ni låter som har forandret MIN verden - bidra gjerne med dine:

1. Neil Sedaka: Sugar Sugar
   Onkelen min døde alt for ung, men i bilen som foreldrene mine arva etter ham hang Neil Sedaka igjen som et spøkelse. Jeg var kanskje bare fire år, og lærte at jeg likte en god melodi.
2. The Clash: London Calling
   Jeg bytta VG-kassetten mot London Calling fordi den hadde et tøft cover. Hadde aldri hørt om Clash, selvfølgelig. Satte på play og så meg aldri tilbake. Å være Clash-fan ga meg kred blant pønkerne på skolen selv om jeg ikke var en av dem.
3. Dire Straits: Tunnel of Love
   Pappa fikk den som månedens plate i den plateklubben han var medlem av, og jeg stjal den. Lærte meg å sette pris på gitaren som instrument, hermet Mark Knopfler slik jeg trodde han så ut på scenen når han spilte soloene sine. Nå vet jeg at den godeste herr Knopfler er en god del mer behersket.
4. George Michael: One More Try
   Var min dedikerte sjekkelåt. Mest fordi den var ganske fin og kunne danses til i hele seks minutter. Lærte meg at jeg hadde sjangs innimellom. Vil for evig være knyttet til henne, The One That Got Away, men ikke før hun hadde ombestemt seg og blitt hos meg hele natten i stedet for å gå hjem. Som det står i Wikipedia om låta: “The song concludes with temptation taking over…”
5. The Smiths: Meat is Murder
   Lærte meg at noen faktisk var alvorlige på det med å være vegetarianere, og at det var kult å like sånt som ikke alle likte. I alle fall ikke der jeg bodde.
6. Nirvana: Smells Like Teen Spirit
   Nytt tiår, og jeg kunne vel ikke hive meg på en ny bølge? Var det ikke Manchesterbølgen som var min, liksom? Lærte meg at jeg KUNNE hive meg på en ny bølge.
7. Creep: Radiohead
   Jeg syntes låta var så usannsynlig bra at jeg sterkt tvilte på om bandet kom til å overleve. Var i mitt hode et garantert onehitwonder-band. Lærte meg at noen ganger er det herlig å ta feil.
8. One: Metallica
   Ble introdusert for meg av noen unge sjeler. Jeg var rystet og rørt. Lærte meg å aldri slutte å høre på ny musikk.
9. Get Ur Freak On: Missy Elliot
   Lærte meg for alvor å sette pris på rap, og minnet meg på at det fremdeles ble gjort ting som hørtes helt nytt ut.

Jeg tipper jeg har glemt noen. Selvfølgelig har jeg det. Hva er dine verdensforandrende låter?

Posted in Det Gode Liv, Kultur, Lykken er... | 9 Comments »

Jeg, en positiv pessimist

Hva når alle dager er tunge og det ikke finnes noen lyspunkter? Hva når man våkner opp og bare ønsker at man kunne fortsette å sove, for man orker ikke å stå opp og se eller snakke med andre mennesker?

Jeg har opplevd at folk i min bekjentskapskrets har tatt sitt eget liv. Jeg har opplevd at folk jeg kjenner har mistet sine kjære. Selv har jeg mistet folk jeg var glad i. Det kommer tunge stunder ut av den slags. Men sakte kommer dagene og pakker inn det vonde i tynt papir, lag på lag, til det nesten ikke merkes mer. Men hva når hver dag er vanskelig? Noen har det slik, og noen føler at livet er tungt hele tiden, selv om de bare går gjennom en periode.

Å undre seg

Det er relativt menneskelig å undre seg, og mange av de bloggerne jeg besøker i løpet av dagen gjør akkurat det. Å undre seg er muligens det mest menneskelige som finnes. Finnes det en gud? Hva er poenget med det hele? Hvorfor? Hvis man ikke klarer å se mening, er det lett å bli tungsindig. Vi føler at det bør være et poeng med livene våre.

Jeg, en positiv pessimist

Folk er forskjellige, og jeg ser på meg selv som heldig som er ganske positiv av natur. Jeg sa positiv, ikke optimist. Jeg tror vi lever, dør, blir til støv, og blir glemt av alle. Jeg er med andre ord pessimist i forhold til livet. Ingen spesiell mening (i alle fall ikke gitt av noen andre enn oss selv). Ingen gud. Dermed ingen himmel eller gjenfødelelse. Når det er slutt er det slutt. Jeg burde kanskje være negativ på grunn av dette, men det er jeg ikke. Jeg er en positiv pessimist.

Lev som om du skal dø

Vi er i stand til å fokusere, og kan velge hva vi skal fokusere på. Alt det fæle og meningsløse, eller alt det vakre. Det finnes omtrent like mye av hvert. Det er ikke noen egentlig forskjell på et vanlig, friskt menneske, og en som er AIDS-syk eller dødsdømt på grunn av kreft. Vi skal uansett alle dø, og velger hvordan ferden mot den siste dagen skal være. AIDS-syke velger gjerne å oppleve gode, positive ting på sine siste dager, og mitt poeng er: Det finnes ingen grunn til at ikke du og jeg skal velge det samme.

Søk de fine tingene

Vi vet hva vi liker, og hva som gir oss glede. Så gjelder det å søke disse fine tingene. Det gjelds selvfølgelig ikke hvis man lever totalt hedonistisk og bare søker egen tilfredsstillelse hele tiden¹, for man bør også være til stede og hjelpe andre til å finne positive opplevelser hvis vi kan. De fleste av oss har opplevd dyp tilfredsstillelse av en gave som traff blink, eller at vi hjalp noen med noe som virkelig betydde noe. Hvorfor skal man få en god opplevelse ut av å hjelpe andre, vi egoistiske mennesker? Vel, det er nok genene våre som snakker, som tar vare på menneskerasen foran individet, men det er greit.

Å sitte rolig på verandaen

Søke nye ting. Utfordre seg selv. Finne ut ting ved å snakke med andre. Å hjelpe til. Å bety noe for noen. Å elske og bli elsket. Å glede seg. Å nyte. Å glede seg til å nyte. Å sitte rolig på verandaen og bare kjenne ens egen kropp eksistere midt i verden. Velg selv. Du kan ikke gjøre noe annet.

Enkelt? Nei, det er ikke. Tvert i mot, er jeg redd. Det er vanskelig.

(Dette innlegget er en videreføring av tanker jeg fikk etter å ha lest og diskutert Fortsatt på Tullerusk sin blogg Til ingen nytte).

1. men av og til… [↩]

Posted in Det Gode Liv, Lykken er..., Vi mennesker | 4 Comments »

Sticks in a bundle

Faderen hadde en glimrende idé, å invitere alle på pizza på pizzastedet. Så vi var der alle søsknene, nesten alle partnerne og nesten alle ungene. Faderen spanderte pizza, brus og øl, og vi åt oss gode og mette. Ungene bråkte og fikk folk til å snu seg.

Så fint det må være å se hva man har stelt i stand, jeg mener fra foreldrene mine sitt synspunkt. Så fint å samle gjengen og bare være sammen. Man skal ta slike initiativ, finne anledninger til å samle folk, spise god mat, drikke god drikke. Jeg applauderer idéen og vil gjerne gjøre det samme når mine unger har partnere og egne unger.

Får meg til å tenke på Alvin i The Straight Story:

“I’d give each one of ‘em a stick and, one for each one of ‘em, then I’d say, ‘You break that.’ Course they could real easy. Then I’d say, ‘Tie them sticks in a bundle and try to break that.’ Course they couldn’t. Then I’d say, ‘That bundle… that’s family’.”

Posted in Lykken er..., Vi mennesker | 2 Comments »