Etter litt hardcore mimring og intens leting på YouTube med min venn Max Mürzüm, fant vi fram disse fem låtene fra åttitallet som burde være udødelige, men som av en eller annen grunn ikke lenger blir spilt.
The Housemartins - Happy Hour
Ok, jeg vet at du husker denne. Kanske spilles den også på radioen innimellom, i motsetning til de fire andre på denne lista. Lær låta, syng med, prøv deg på de corny dansene, bli glad.
Rosie Vela - Magic Smile
Rosie hvem? Vel, hun var visst modell med særpreget stemme, samarbeidet med Donald Fagen (fra Steely Dan). Jeg likte både ansiktet, stemmen og musikken.
Style Council - Walls Come Tumbling Down
Paul Weller fra The Jam spilte også i denne duoen, og som mange på åttitallet var det blåsere og trøkk. Paul puttet politikk inn i grooven, også. Denne videoen er visstnok spillt inn i Warzawa.
Aimee Mann kan du fremdeles finne på Svisj nå og da, for hun er ennå aktiv. På åttitallet sto den lyse luggen hennes helt til værs, men stemmen var lik. Klikk på tittelen over for å hoppe til YouTube og se på videoen.
Feargal Sharkey - You Little Thief
Jeg var dritimponert over videoen, spesielt det faktum at han bruker to trommeslagere i den, som på toppen av det hele begge er kvinner. Og Daft Punk stjal i ettertid litt av kulisseidéene fra ham. Partylåt. Opp og dans!
Ani Choying Drolma er tibetansk nonne, synger vakre, tradisjonelle mantraer og fronter en jenteskole i Tibet, og hver gang jeg hører henne synge gråter jeg. Vet ikke helt hvorfor, men sånn er det. Koble til stereoen eller bruk gode hodetelefoner.
Måtte mantraet klinge over Bloggeby og roe hjertene litt hos de som stadig havner i konflikt.
George Martin fikk frie tøyler i alt studiomaterialet til Beatles, og satte sammen en nitti minutters collage som ble utgitt under tittelen “Love”. Det ble mer enn en Greatest Hits-samling, for selv om de fine, gamle og kjente låtene presenteres enda en gang, så presenteres de på en ny og frisk måte. Det har fått meg til å ny-lytte på Beatles.
Georges gitar gråter
Spesielt har denne tekstlinja i George Harrisons klassiker When My Guitar Gently Weeps tatt bolig i sinnet mitt:
I don’t know why
nobody told you
how to unfold your love
I don’t know how
someone controlled you
they bought and sold you.
Da låta ble skrevet var bandet i oppløsning. John og Paul var uvenner, Ringo gikk sikkert rundt og var lei seg for den dårlige stemningen, og George satt der med den østlige inspirasjonen sin og skrev nydelige ting. Hva mener George med at
Jeg vet ikke hvorfor ingen fortalte deg
hvordan du skal brette ut kjærligheten din?
Brett ut kjærligheten
“Unfold your love” må jo bety “brette ut kjærligheten”, ikke sant? Jeg får et bilde i hodet mitt av kjærlighet som en liten papirlapp, men så viser det seg at den bare er liten fordi den er brettet sammen mange ganger, og egentlig er den kjempestor. Den ser ut til å være 1×1 cm, men etter at du har brettet den helt ut så fyller den rommet.
The White Album, hvor låte befinner seg originalt, kom på markedet tre dager før jeg ble født, 22. november 1968. Nesten førti år senere treffer verselinja meg i tinningen og rikosjerer ned i hjertet hvor den setter seg fast.
Ofte tenker vi på kjærlighet som noe som oppstår. Kjærlighet ved første blikk. Blind kjærlighet. George Harrison snakker derimot om kjærlighet som et aktivt livsvalg. Det handler om å velge å føle kjærlighet for omgivelsene sine, for alle mennesker. Tanken er jo kjent fra østlige religioner som buddhismen, og George Harrison hadde sine India-reiser og sin guru. For ham var sikkert dette slik det måtte være.
Forsøk selv
Brette ut sin kjærlighet. Tenk om vi alle kunne ta fram det vi har av kjærlighet og undersøke den litt. Er den brettet hardt sammen tusen ganger, slik at den er hard og liten? Reserverer vi vår kjærlighet for en eller to? Hva skjer om vi pirker litt borti den, forsøker å se om vi finner en løs ende? Så kanskje vi gjør noen spede forsøk på å brette den ut. Bare litt først, liksom for å se hva som skjer. Kanskje noe løsner? Kanskje begynner den å brette seg selv ut, slik at kjærligheten fyller rommet? Eller kanskje vi rett og slett må slite litt for å få litt volum - i alle fall i begynnelsen. Hva kommer til å skje når flere oppdager og får del i kjærligheten vår? Vil de bli glade, skremte, inspirerte?
Så synd at ingen fortalte deg hvordan du skal brette ut kjærligheten. Du må nesten finne det ut selv.
Denne går spesielt til Lothiane, som i posten min Fem enkle ting å gjøre for å holde romantikken i live kommenterer at hun behøver noen råd for folk som ikke finner noen partner. Det fikk meg til å tenke på noe eminente Tom Waits sa om nettopp dette, og det var selvfølgelig på “Nighthawks At The Diner” fra 1975. Låta han spiller heter “Better Off Without A Wife”, og i velkjent Tom Waits-stil raljerer han rundt temaet singelliv. Fyren er morsom, og nummer 1 på lista over kjendiser jeg kunne tenke meg å ta en fest sammen med. Uansett, for å tilfredsstille Lothiane googlet jeg etter hele sitatet, og fant det pinadø. Så, without further ado - her er det (forestill deg med klapping og latter fra publikum innimellom):
“This is eh…. Well, actually, I don’t mind going to weddings or anything. As long as it’s not my own, I show up. But, eh… I’ve always kind of been partial to calling myself up on the phone and asking myself out. You know… (whoops from the audience). Oh yeah, you call yourself up too, huh? Yeah… Well, one thing about it, you’re always around! Yeah, I know.
Yeah, you ask yourself out, you know. Some class joint somewhere. The Burrito King or something. You know… Well, I ain’t cheap, you know. Take yourself out for a couple of drinks maybe, you know. Then you’ll be… some provocative conversation on the way home. And park in front of the house, you know, and you… Oh yeah, you’re smooth with it… you know, you put a little nice music on. Maybe you put on like… you know… like shopping music, something that’s not too interruptive, you know. And then, you know, and eh… slide over real nice, you know, say, ‘Oh, I think you have something in your eye’. Eh-heh-heh. Well, maybe it’s not that romantic with you, but Christ, you know! It ain’t… you know…
Take myself up to the porch, and take myself inside. Oh, maybe… I make a little something, a brandy snifter or something. ‘Would you like to listen to some of my back records? I got someting here…’ Well, usually about 2.30 in the morning you’ve ended up taking advantage of yourself and… there ain’t no way around that, you know. Yeah, making the scene with a magazine, there ain’t no way around… I’ll confess, you know, I’m no different, you know. I’m not weird about it or anything, I don’t tie myself up first! I just… you know. I just kind of… spend a little time with myself.”
Åpenbart yter ikke avskriften artisten rettferdighet, så vær grei mot deg selv, kjøp plata.
Rabbagast.net er jo ingen stor og toneangivende blogg1, men i dag ble jeg veldig glad for å få tilbakemeldinger på 37 ting du ikke trodde du kunne gjøre som voksen. Virker som om folk likte den, og ennå er jeg så ydmyk at jeg blir litt rørt over fire strake tomler i været. Jeg vil gjerne bruke denne gleden som anledning og unnskyldning for å dele låta Rocking Chair (høyreklikk og velg Lagre som…) med mine lesere.
Det kule med Rocking Chair er at det er den første låta jeg spilte inn noensinne. Og det nesten uten utstyr. Jeg hadde kjøpt en mikrofon, ikke noe fancy, men for å eksperimentere med å stemmestyre PCen. Det eksperimentet gikk i vasken, men på den lille mikrofonen, og ved hjelp av gitaren min og et hjemmestudioprogram, spilte jeg altså inn låta. Siden den gang har jeg oppgradert utstyret en del, og jeg lager låter og spiller inn med jevne mellomrom. Men den der første låta, som bare skulle være for å se hvordan ting funka, den synes jeg ble veldig bra. Ok, ingen toppers lydkvalitet, men jeg korer meg selv på refrenget og har flere enn ett spor med gitar på. Og låta ble laget på femten minutter eller deromkring.
Legg spesielt merke til kremtet helt i begynnelsen. Det er totalt kunstferdig, og er der bare for å forsøke å gi innspillingen samme autensitet og umiddelbarhet som Tom Waits debut “Closing Time”, hvor man kan høre ham telle opp flere av låtene. Legg ikke spesielt merke til det tafatte forsøket på en gitarsolo.
Men velbekomme. Og la meg gjerne få vite hva du synes.
Fotnoter:
Vet ikke helt om vi har noen store og toneangivende blogger i Norge? Kooperativet er kanskje på vei dit? [↩]
Etter litt hardcore mimring og intens leting på YouTube med min venn Max Mürzüm, fant vi fram disse fem låtene fra åttitallet som burde være udødelige, men som av en eller annen grunn ikke lenger blir spilt.
Denne går spesielt til 