Rabbagast - Råd og tips om det gode liv

Moral vs kjølig analyse

Tenk deg at det er krig. Du gjemmer deg i en kjeller sammen med noen andre mennesker. Fiendtlige soldater leter etter dere. En baby begynner å gråte der nede i kjelleren og truer dermed med å røpe dere. Hvis ingenting annet virker, er det riktig å ta livet av den gråtende babyen for at ikke alle skal bli tatt til fange og henrettet?

Det som skjer når du tenker over problemstillingen ovenfor, i følge forskere, er at de forskjellige delene av hjernen din begynner å “krangle” med hverandre. En del reagerer på en grunnleggende følelsesmessig måte og avviser babydrap uansett, mens en annen region av de små grå reagerer mer rasjonelt og analytisk, og kommer ganske kjapt opp med resultatet av det moralske regnestykket - at babyen må ofres.

Det er godt slike dilemmaer ikke er dagligdags kost, i alle fall ikke for andre enn kanskje helsepersonell og soldater. Men det som er spennende med konflikten i hodet vårt når vi vurderer vanskelige moralske spørsmål, er at den på mange måter avspeiler forskjellige stadier i menneskets evolusjon. Og vitenskapen hevder at den følelsesmessige/moralske delen av hjernen er den eldste. Analyser og kjølige kalkulasjoner er noe som mennesket utviklet senere.

Kanskje er det ikke så rart når man tenker etter. Det første man behøver er jo en serie instinkter som har til hensikt å ta vare på rasen menneske. At man ikke kan skalte og valte med babyer som man vil er et sånt instinkt. En dyrerase overlever ikke om den ikke tar vare på sine små, unntatt selvfølgelig i de tilfellene hvor avkommet er designet slik at det skal klare seg selv rett etter fødselen.

Andre følelsesmessige egenskaper er naturligvis slåss/stikk-responsen når man befinner seg i en situasjon som kan innebære fare for en selv. Det er den som slår inn når du står ovenfor en massemorder i et mørkt smug. Stikke av? Angripe? Og kroppen reagerer i forhold til denne responsen. Hjerterytmen øker og musklene spennes. Du trenger forresten ikke å møte en massemorder - slåss/stikk-responsen opptrer også i situasjoner som er mindre truende; når man får kritikk, for eksempel.

Denne innsikten kan brukes til mye. Når du lurer på hvorfor partneren blir sur når du ber han eller henne om å ikke drikke rett av melkepakken. Det er egentlig steinalderpartneren som blir sur. Og hvorfor kompisen din tar seg nær av at du ikke liker den nye frisyren. Det er egentlig steinalderkompisen som tar seg nær av det. Greit å vite, ikke sant? Så kan du jo appellere til den analytiske delen av hjernen deres som vet at det er sant det du sier.

Og om du noen gang skulle komme over en massemorder i et mørkt smug, eller la oss si en sabeltanntiger, så vil du være glad for at du har disse steinalderreaksjonene i hodet ditt.

Posted in Natur, Vi mennesker | 4 Comments »

En pappa er en mann som ikke har noe å tape

Forskere som studerer atferden til dyr har nå kommet med en hypotese som går ut på at aggressivitet og risikoatferd blant for eksempel fisker har å gjøre med hvordan de reproduserer seg.

Dyr har enkelt sett to framgangsmåter å velge blant når det gjelder reproduksjon. Enten kan de bruke tid på å forberede et sikkert territorum før de parer seg, eller de kan pare seg før de har funnet et sikkert territorium. Fisker som velger den siste metoden har en tendens til å utvise risikoatferd i større grad, blant annet i forhold til truende rovfisk. De har en mer aggressiv personlighet, rett og slett fordi de ikke har noe å tape. De har allerede parret seg, terningene er kastet etc.

Det er nærliggende å dra hypotesen lenger. Hvordan blir det med menneskers atferd i forhold til dette? Pappaer er attraktive, sier en velkjent myte. I alle fall er den velkjent blant pappaer. Mennesket har forandret seg mindre siden steinalderen enn miljøet rundt oss har, så derfor kan vår atferd når vi står ovenfor en sint sjef være ganske likt huleboerens atferd i forhold til en truende mammut. Vi oppfører oss gjerne på måter som var hensiktsmessige for tusener av år siden. Tilbake til pappaer. Hvis det virkelig er slik at de er attraktive blant kvinner, så kan det være fordi de har synlig bevis på sin fruktbarhet. Men hvis vi er det minste som fisken, så kan det også ha med å gjøre at pappaer har mindre å tape enn barnløse menn, og dermed opptrer med større selvsikkerhet.

Det tror jeg kan være forklaringen. Jeg er åpenbart mer selvsikker nå enn da jeg var noenogtyve, og tar nok flere sjanser i det sosiale liv enn jeg gjorde den gang¹ . Kanskje kjører jeg fortere også, uten at jeg kan si det sikkert, men i alle fall har jeg bryskt eskortert folk ut av utesteder når de laget trøbbel, uten å tenke på at det kanskje kunne vært farlig.

Nei, du vil ikke trøble med meg. Jeg har tømt rognposen og har ikke lenger noe å tape.

1. - Hei, skal vi danse? - Nei. - Whatever… [↩]

Posted in Natur, Vi mennesker | 3 Comments »

Kjærlighet og ekteskap: Bedre for mannen enn for kvinnen

Kjærlighet og ekteskap er vel og bra, tenker vel de fleste. Nice work if you can get it, liksom.

Og mennesker i stabile forhold har det gjerne bedre, har vi tidligere hørt. De er sjeldnere med på de ekstreme sidene av livet; tung drikking og slåsskamper, for eksempel. Gifte mennesker har et større nettverk å søke støtte i, og har naturligvis mindre sjanse til å få seksuelt overførbare sykdommer. Og er du en mann mellom 19 og 44 som aldri har vært gift, så er det dobbelt så stor sjanse for at du dør snart som det er for gifte menn. Ingen tvil om at vi ektemenn har det kjempefint. Det er bare det at på en eller annen måte så suger vi livet ut av konene våre.

Europeiske forskere har funnet ut at belastningen med å være gift faktisk stjeler gjennomsnittlig 1,7 år av livene til fruene. Av disse 1,7 årene går 1,4 til mannen i bonus, og hvor de resterende 0,3 årene blir av er det ingen som vet, men jeg har en hypotese om at det er ungene som får dem. Gifte menn i Europa lever altså gjennomsnittlig 1,4 år lenger enn de ville ha gjort som ugifte, vel og bra, men fruene har jo all grunn til å klage! Sex er også inne i bildet. Mye sex er bra for menn, men tar i det lange løp livet av kvinner.

Jeg pleier jo å erte min egen livsledsager med det faktum at hun kommer til å bli ufruktbar før meg. Jeg kan holde det gående og lage unger lenge etter at siste toget er gått for hennes del, hvis jeg vil det, bare ikke med henne. Hva er det naturen prøver å fortelle oss? spør jeg retorisk. Og sannsynligvis er jeg inne på noe. For naturen er jo uten folkeskikk, og har ingenting i mot at jeg slipper kone og unger om noen år, og stifter familie med en ung, vakker og uendelig fruktbar tøs. Men her kommer den klassiske dikotomien¹ natur-kultur inn i bildet. For jeg har det jo bra der jeg er, og vet jo ikke om jeg hadde fått noe bedre der jeg havnet.

Så vi ektemenn bæres da gjennom livet av våre ektefruer på en måte som gagner oss i rene bonus-år, men som sliter ca tilsvarende tid av livene til kvinnene. Vi menn trenger ikke å dra noen andre konklusjoner ut av dette enn at vi er kongene på haugen, men unge kvinner der ute må holde tunga rett i munnen.

Hvis jeg skal svikte de unge mennene litt, så kan jeg ikke annet enn rope ut varsko her til alle unge ugifte kvinner. For når du først har giftet deg sitter du i fella. Skilsmisser tærer også mest på kvinner, og å bli enke er like ille. Derfor har kvinner det best når de aldri gifter seg. Og har ganske lite sex. Da vil de bli slanke, lykkelige og leve lenge i landet.

Noen annen slutning er det vel ikke mulig å trekke?

Lenke:

• Det meste er hentet fra The Epidemiology of Love i Inkling Magazine.

1. Noen brukte ordet “dikotomi” ovenfor meg nylig, og selv om jeg vet hva det betyr, så bruker jeg det aldri. Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å benytte det mer. [↩]

Posted in Det Gode Liv, Kultur, Natur, Snylteblogging, Vi mennesker | 19 Comments »

Hvem er du i dag?

The Naked Soul har en post med tittelen “Are You Cheating Yourself?”, hvor det stilles interessante spørsmål: Hvorfor forsøker vi hele tiden å være noen andre? Hvorfor flikker vi og styrer med hvordan vi ser ut? Hvorfor vil vi alltid ha noe annet?

Svaret som gis er at vi lengter etter en eller annen ytre lykke i stedet for å være fornøyd med oss selv. Vi burde godta den vi er, slik vi er.

Instinktivt husker jeg en tanke som plutselig slo meg så hardt at jeg ennå den dag i dag, mange år etterpå, fremdeles kan huske nøyaktig hvor jeg var da jeg fikk den. Jeg hadde vel antakeligvis balet inni hodet mitt med lignende spørsmål som The Naked Soul presenterer. Så slo det meg:

Det finnes ikke noe som er meg slik jeg egentlig er. Jeg er maske utenpå maske. Mennesket er en løk uten noen kjerne. Og det er helt greit. Hvis det stemmer at det er slik vi er, så er det pukka nødt til å være helt greit.

De fleste kan vel skrive under på at det finnes noe sånt som en grunnleggende personlighet hos en selv og andre mennesker. Men det er uhyre vanskelig å snakke om selvet. Jeg klarer ikke å sette fingeren på mitt eget selv. Er det noen andre som klarer det?

Så kanskje er det egentlig slik vi mennesker er, konstant flakkende indre liv, alltid ute etter å definere oss selv på ny. Kanskje burde vi egentlig kunne avlese hvor gammelt et menneske er ved å bruke en psykisk avskallingsmaskin som telte alle lagene vi har dannet gjennom årene. Hvis det er slik, så er det jo ikke så deprimerende at man hele tiden søker etter noe annet, for da er jo det fullstendig normalt og menneskelig.

De ekstreme formene av industrien som liksom presenterer svar på det vi søker, for eksempel kosmetisk kirurgi, blir således bare en ytterste, tragisk konsekvens av det å være menneske.

Artikkelen slutter med en oppfordring om å erkjenne oss selv for det vi er, og være glad i seg selv. Og det skriver jeg selvfølgelig under på. Men det kan godt hende at det jeg er, er en som kommer til å være på søken etter “noe” helt til han dør, en som kommer til å framstå på forskjellige måter, én grunntone med forskjellige nyanser hele tiden. En ny maske utenpå de gamle hver dag.

Og hvis det er slik, så er det pukka nødt til å være helt greit.

Posted in Natur, Snylteblogging, Vi mennesker | 5 Comments »

Zen på søndag: Jeg vet en deilig hage

Hagesesongen har begynt, for den som liker denslags, holdt jeg på å si. Hva er en hage? Temmet og voldtatt natur eller et bilde på din indre harmoni? Eller noe helt annet? Og enda viktigere: Kan man finne zen i hagen? Svaret er åpenbart:

En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.

- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv, og han formulerte straks en plan for hvordan han skulle oppnå det. Rundt huset sitt hadde han riktignok en hage, han hadde bare aldri tenkt på det på den måten. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.

- Jeg behøver å finne ro, sa mannen til seg selv, og samtidig som han formulerte behovet sitt, så kjente han inni seg at han var urolig og stresset. Jobben hans ga ham en god inntekt hver eneste måned, men ro hadde han ikke. Det skulle hagen hjelpe ham med. Mannen satte straks i gang med planleggingen.

Neste vår hadde han alt klart; alle idéene omgjort til tegninger. Mennen gledet seg over planene sine, og at han snart skulle begynne å sette dem ut i livet. Det viste seg at det var ikke så enkelt å få gjennomført alt. Det ble fastslått at grunnen under den såkalte plenen hans var særdeles komplekst grunnfjell, og det var ikke bare bare å få det slett. Og de nye plantene han bestilte ville ikke vokse i klimaet de ble introdusert i. Høsten kom, og mannen hadde ikke hatt annet enn problemer med hagen sin. Han hadde ikke kommet særlig langt med arbeidet, men ettersom han var en viljesterk mann bestemte han seg for å lære av feilene sine og forsøke på nytt neste vår.

I løpet av vinteren vokste planene for hvordan hagen skulle se ut. I hodet sitt tenkte mannen ut en plass for en eller flere hengekøyer, hvor han og vennene hans kunne ligge og dingle og finne roen i livet. Han så for seg en kilde som kom opp av bakken, og en liten dam hvor det kunne svømme vakre, små gullfisker omkring.

Da våren kom begynte mannen igjen å arbeide med hagen. Men samme hva han gjorde, så var det liksom alltid noe nytt som var i veien, og selv om han fikk gjort en god del forbedringer, så var han på en måte aldri fornøyd da høsten kom. Det ble aldri helt slik han hadde tenkt seg. Alltid var det noe som manglet. Og om vinteren satt han med nye og forbedrede planer som han forsøkte å gjennomføre neste vår og sommer. Med tiden vokste hagen, og folk i nabolaget kalte den en virkelig perle blant hagene der omkring.

- Du har virkelig lagt ned mye arbeid i hagen din, sa de til mannen. - Er du ikke stolt?

Men mannen ristet innbitt på hodet, for planene hadde vokst seg større og mer fantastiske for hvert år, de også. Og han kunne ikke si at den hagen han nå hadde var den han hadde tenkt seg.

- Snart, sa mannen til seg selv. - Snart er jeg framme, og da kan jeg sette meg i hagen med en kopp te og bare finne roen i meg.

Men det hele gjentok seg bare år etter år. Om vinteren ble planene lagt, storslagne og komplekse planer for hvordan hagen skulle være, og om våren og sommeren støtte mannen på problemer som satte det hele noen skritt tilbake. Hagen ble penere og penere, med dam, hengekøye og springvann, små statuer av tissende smågutter og det hele, men ikke helt så bra som mannen hadde funnet ut at den skulle bli.

Da mange år var gått på denne måten, døde mannen. Han hadde blitt temmelig gammel, og det meste av livet sitt hadde han brukt på å lage seg den perfekte hagen hvor han kunne sette seg ned og finne roen. Men han kom aldri fram.

—

En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.

- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv. Han smilte liksom til ingen, og la det glansede bladet fra seg på bordet. Så åpnet han verandadøren og kikket ut på sin egen hage. Eller hva han nå skulle kalle det. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.

Mannen gikk for å lage seg en kopp te, og så kledde av seg sokkene og ruslet ut verandadøren, ned i hagen sin. Bakken var ujevn, men gresstråene kilte ham herlig på fotbladene. De var som små grønne venner som ønsket ham velkommen. Kanskje var det greit at ikke gresset ble slått på enda en stund? Han tok retning mot en stubbe som sto midt på plenen. Der satte han seg. Han tok en slurk te mens han kikket opp på de stygge trærne. Muligens var de ikke rette og fine, men i trekronene kvitret fuglene. Det virket ikke som om de hadde noe å klage på, så hvorfor skulle han?

Teen var varm og god da den rant ned i magen på mannen. Lukten av de mange forskjellige blomstene som fantes i hagen fant veien til mannens nese, og fikk ham til å smile. Kvitringen fra fuglene i tretoppene var som søt musikk. Han hadde helt glemt bildene i Bonytt nå.

Nesten uten at han var klar over lukket mannen øynene og fant en dyp og intens ro.

Posted in Kultur, Lykken er..., Natur, Zen på søndag | 2 Comments »

Solnedgang

Kanskje det blir en vane dette, å poste foto fra hvordan horisonten tar seg ut søndag kveld? Men jeg mener: Solnedgang i Mefjordvær er ikke så aller verst, hæ? Og West Ham overlever i Premier League, og snart er det sommerferie! Livet er bra…

Posted in Det Gode Liv, Foto, Natur | No Comments »

Forrige søndag

Vår park er en molo. Hvis du hadde kunnet gå i en rett linje den veien moloen peker ville du på ett eller annet punkt ha kommet til Chicago. Dessuten har vi horisont. På søndag kveld løp jeg ut og tok bilder. Her er ett av dem:

Pent, ikke sant?

Posted in Det Gode Liv, Foto, Natur | 5 Comments »

Hva er du redd for? De ti mest uventede fobiene

Du har naturligvis hørt om de vanligste og mest refererte fobiene, så som klaustrofobi og kanskje agorafobi. Muligens har du en smule araknofobi selv? Men her er de mest uventede fobiene du aldri har vært borti før, i omvendt rekkefølge:

10. Eufobi: Angst for gode nyheter

9. Aerofobi: Angst for gjennomtrekk

8. Xanthofobi: Angst for fargen gul

7. Phronemofobi: Angst for å tenke

6. Hellenologofobi: Angst for kompliserte vitenskapelig terminologi

5. Alekterofobi: Angst for kyllinger

4. Ambulofobi: Angst for å spasere

3. Anglofobi: Angst for alt engelsk

2. Cyclofobi: Angst for sykler

og

1. Novercafobi: Angst for svigermødre.

Så der har du unnskyldningen for å ikke besøke svigermor, skulle du trenge en. Ikke vet jeg om det faktisk finnes folk som går rundt og har disse fobiene eller om de eksisterer kun teoretisk, men det må uansett være ganske tungt å ha en frykt for noe som er ganske dagligdags, sånn som fargen gul. Hva er din fobi eller irrasjonelle frykt? Selv liker jeg ikke at fly flyr rett over hodet mitt i tilfelle motoren skal ramle av og treffe meg, men hva det heter det vet jeg ikke.

Posted in Natur, Vi mennesker | 9 Comments »

Zen på søndag: Måken som ropte på de andre

For noen år siden kjøpte vi et gårdsbruk i Lofoten. Det lå like ved et vann med en liten øy midt uti. På denne øya var det alltid fullt av måker. Noen av de som bodde i nærheten pleide å ro ut dit innimellom for å hente måke-egg.

Huset vårt hadde en veranda, hvor jeg pleide å sitte og tenke over hvorfor livet var som det var, og hva meningen var med det hele. En sommerdag opplevde jeg noe som ga meg svar.

Jeg satt som vanlig på verandaen. Foran meg hadde jeg en brødskive og en kopp kaffe. Jeg var god og mett og hadde ikke lyst til å spise brødet. Mens jeg rolig drakk kaffen min så jeg meg omkring. Jeg kikket ned på vannet, på alle måkene som satt rolig på den lille øya si. Jeg kikket bort på den gamle låven vår, fallerferdig og fæl, men likevel ganske vakker. På taket av låven satt det en måke.

Det var jo kanskje litt rart at denne måken ikke satt nede på øya sammen med de andre måkene, men jeg visste at det var et måkepar som hadde reir der oppe på taket. Kanskje var det hannen som satt og kikket seg omkring, akkurat slik jeg satt og kikket meg omkring. Jeg hadde sett denne måken før, og observert at den liksom hadde enerett på dette området rundt huset og låven. Når andre måker hadde retning inn i luftrommet over huset vårt, så var han umiddelbart på vingene for å avskjære inntrengeren.

Hvorfor er det slik, spurte jeg måkefar, at selv om man ikke tror at det finnes noen guddom, så tror man at det finnes noe som er rett å gjøre og noe som er galt å gjøre?

Måken svarte meg naturligvis ikke. Den var jo tross alt bare en måke, og forstod vel sannsynligvis ikke spørsmålet mitt en gang. Likevel smilte jeg til måken, og bestemte meg for å gi ham den brødskiven som jeg alikevel ikke kom til å spise selv. Jeg slengte den ned på veien til ham, og han hadde en usvikelig teft for alt spiselig, så han flakset ned til der skiven hadde landet.

Dette var en god og tjukk brødskive, med masse smør og leverpostei. Jeg ser for meg at det var en lekkerbisken for en måke, selv om de jo er kjent for å være glupske og ta til takke med nesten hva som helst. Min antakelse var vel at måken kom til å sluke skiven, ganske enkelt, og det var jo det som var meningen. Jeg følte et visst ansvar for denne måken “min”, og unnet den jo denne godbiten.

Men måken spiste ikke brødskiven. Ikke med en gang. I stedet for la den hodet bakover og begynte å lage et voldsomt spetakkel. Nede på vannet og den lille måkeøya skjedde det noe. De andre måkene lettet som et kjempestort hvitt teppe, og kom flygende i retning av ropene til måkefar. Snart svermet de omkring ham, og da de fikk øye på brødskiva oppsto det et kraftig basketak mellom flere av måkene. Alle ville de ha tak i brødskiven med smør og leverpostei. Måkefar selv, han som opprinnelig var tiltenkt maten, slåss som besatt for å beholde det han hadde fått. Han flakset og bakset, og fikk seg muligens en bit.

Men hadde han bare tidd stille, så hadde han fått hele skiva for seg selv. Jeg visste jo at han hadde peiling på eiendomsrett, for jeg hadde jo sett ham jage de andre måkene bort fra området rundt huset. Men i det han skulle spise, så ropte han i stedet på de andre måkene. Hva hadde gått av ham?

Da forsto jeg med ett at det var måkens “måkehet” som hadde valgt å invitere alle de andre, ikke måken selv. På samme måte var det kanskje med oss mennesker, tenkte jeg. Når vi gjør uselviske og moralske valg - selv uten å ha en guddom å tro på - så er det vår menneskelighet som gjør valgene, til beste for menneskeheten, ikke for individet. Vi ville ikke ha overlevd uten denne menneskeligheten, og kanskje hadde ikke måkene overlevd uten “måkeheten”.

Det var da - som man sier i de gamle zen-fortellingene - at denne lille apekatten ble opplyst.

Posted in Det Gode Liv, Natur, Vi mennesker, Zen på søndag | 8 Comments »

Zen på søndag: Å henge i en tynn tråd

En mann var ute og gikk i den norske naturen. Han hadde gledet seg til denne turen lenge, og endelig var han her. Helt alene spradet han nedover en steinete sti og nøt den roen som fylte ham. Fugler kvitret, fluene summet, solen var oppe og alt var bra.

Med ett hørte mannen noen merkelige lyder bak seg. Han snudde seg og så til sin overraskelse en rasende reinokse som sto et stykke unna og glodde olmt på ham. Det var tydelig at den oppfattet mannen som en inntrenger på sine enemerker. Reinen snøftet og bøyde hodet. Geviret glinset i solen. Mannen likte ikke synet, han syntes det taggede geviret så svært farlig ut.

Så rolig som han bare klarte, forsøkte han å bevege seg unna, men det gikk åpenbart ikke fort nok. Reinoksen satte også fart, rett mot ham. Mannen fikk panikk, for dyret virket for ham å være enormt, og han hadde ikke til hensikt å la seg trampe ned eller spiddes på geviret.

I fullt firsprang bar det nedover stien, noe som var temmelig vanskelig å få til, for stien var ujevn og full av steiner og røtter, og mannen var vant til hard asfalt. Best som det var gikk han over ende, og datt så lang han var. Han datt heldigvis i myk mose, men han klarte ikke å stanse. Det gikk bratt nedover akkurat der, så han rullet en god stund uten å kunne gjøre noe fra eller til.

Så rullet mannen utfor et stup, og da han innså hva som var i ferd med å skje, grep han villt omkring seg for å finne noe å holde tak i. Det fant han, og der ble han hengende. Han kikket ned, og kunne konstatere at fallet ville ta livet av ham. Det var utvilsomt. Så kikket han opp. Han så at det han hadde fått tak i, var en liten villbringebærbusk. Den var ganske spinkel, og det var nesten et under at den holdt ham. Han hang bokstavelig talt i en tynn, tynn tråd.

Saken ble ikke noe bedre av at to lemen dukket opp på kanten av stupet over hodet til mannen. De snuste litt rundt ved rota av villbringebærbuska, og til sin forskrekkelse var mannen vitne til at de begynte å gnage på stilken. Om litt ville de to gnagerne ha spist seg gjennom stilken, og mannen ville styrte ned i den visse død.

Da ble mannen oppmerksom på noe han hittil ikke hadde sett; et stort, glinsende, rødt bringebær som hang rett ved hånden hans. Han grep etter det med den ledige hånden, plukket det, og stakk det i munnen.

Det var det aller beste han noen sinne hadde smakt!

Posted in Det Gode Liv, Natur, Zen på søndag | 2 Comments »