Noen ganger går dagene i ett, alt er rutine, alt er som i går, som i forgårs, og antakelig vil det bli sånn i morgen også… Hvorfor ikke bevisst gå inn for å gjøre denne dagen unik? Her er 52 måter du kan gjøre det på, en for hver uke i året:
I det du trykket på lenken registrerte en sensor i tastaturet personlige opplysninger om deg. Disse ble brukt til å skape en profil som beskriver deg og dine egenskaper. Testen er svært troverdig. Her er ditt resultat:
Du er et vakkert menneske. Klart, av og til føles det ikke slik, men det er sannheten. Du er født med et enormt potensiale, og alt som behøves er at du velger å gjøre det beste du kan. Mulighetene er store for en sånn som du, et virkelig menneske. Vis kjærlighet for omgivelsene dine og deg selv, og det vil gå deg godt. Du har en indre styrke som andre kan dra nytte av. Selv om du har øyeblikk i livet som føles tunge, så kommer du til å oppleve bedre stunder etter hvert. Du har evnen til å gjøre de riktige valgene, og det er dette som kommer til å frakte deg gjennom livet.
Hillary fikk kritikk for å ha prøvd å lyve på seg dramatiske opplevelser med snikskyttere, men på Jay Lenos talkshow forsøkte hun å reise kjerringa ved å innrømme feilen. Det er riktig vei å gå.
Dagbladet skriver at i innledningen til besøket hos den kjente talkshow-verten spøkte presidentkandidaten med at hun hadde hatt problemer med å komme fram, for det var problemer med snikskyttere. Hun henviser selvfølgelig til tabben hun gjorde tidligere i valgkampen da hun refererte til et besøk i Bosnia hvor hun angivelig hadde vært nødt til å flykte unna snikskyttere. Senere ble hun avslørt, og i Tonight Show forsøkte hun å rette opp feilen.
Det er utrolig viktig å ikke la en feil bli til mer omfattende feilgrep. Det verste Hillary kunne ha gjort i dette tilfellet hvor hun åpenbart enten husket feil eller prøvde å bløffe, ville vært å holde på historien. Mange mennesker, spesielt makthavere, har opp gjennom historien forsøkt seg på dette, og feilet.
- Jeg vil at du skal gjøre meg en tjeneste.
- Ok..?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
- Hæ?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
Fight Club
Hvis du aldri har sett filmen Fight Club (1999), så har du etter min mening gått glipp av noe. Du hadde sjansen på NRK3 i går. Fight Club er kanskje min favorittfilm, og en av ganske få jeg kan se om igjen og om igjen, og stadig finne små biter av innsikt i - små biter som setter seg fast i meg som frø, som kiler seg inn mellom tennene som etter et måltid, som slår rot i tannkjøttet og gror inn i hjernen. Der blomstrer de og blir til vakre, rystende tanker og idéer.
Slåsskampen som starter det hele
Gutta møtes utenfor baren og ikke et menneske er i nærheten. Slå meg, ber Tyler Durden, og forklarer ønsket sitt med: Hvis du aldri har vært i en slåsskamp - hva kan du egentlig si at du vet om deg selv? Så slåss de to hovedpersonene, og den slåsskampen blir til en bevegelse. Men hva handler bevegelsen om? At gutter må få være gutter? At mannen er i krise? Jeg har sett slike forklaringer, men jeg kjøper dem ikke.
Budskapene
Til meg sier filmen mye. Den har flere enn bare ett budskap. Men ett av de viktigste budskapene handler om å unnslippe den moderne tilværelsens komfortable nummenhet1. Å utfordre seg selv. Å føle noe - først smerte, men deretter den gode følelsen av at man overlever og blir sterkere. At man har kontroll på sin egen tilværelse, om ikke annet.
Utfordre deg selv
Må vi begynne å slåss for å føle noe nå? Ja, hvorfor ikke. Eller ta den konfrontasjonen med sjefen som du har gruet deg til - det kan og være en skikkelig utfordring og noe du i utgangspunktet ikke tror du klarer eller kanskje ikke en gang behøver. Kanskje handler det bare om noe så smått som å si nei der du tidligere har sagt ja, selv om du vet at den som spør kommer til å sette opp et overrasket ansiktsuttrykk og rynke brynene. Sa du… nei?
Risiko
Kanskje handler det om å gjøre noe hvor du faktisk risikerer noe. Og gudene skal vite at vi (i alle fall jeg) går rundt i livene våre (i alle fall mitt) uten å risikere spesielt mye. Jeg snakker ikke å helle syre på hendene, slik hovedpersonene gjøre i Fight Club, men bare glemme sin egen frykt for ubehag, smerte og andre menneskers misbilligelse.
En vakker dag
Så nå snart, en av disse dagene, går jeg inn i en butikk og faktisk klager på noe jeg har kjøpt. Jeg har ofte hatt lyst, men har ikke ønsket å bli oppfattet som en vriompeis. Men det skal jeg drite i. Jeg skal undertrykke behovet for å bli likt, og faktisk overlevere en krass klage, en som får butikkpersonalet til å svelge litt, svette litt. Så skal jeg kreve pengene igjen eller kanskje ikke. Kanskje er det nok å bare klage uten å kreve. Kanskje kreve noe er steg to.
For som Tyler Durden sier i Fight Club, og her er han helt på linje med de gamle stoikerne: Erkjenn at du kommer til å dø en dag.
Og med den tanken godt plantet i hodet - forbered deg på å slåss!
Fotnoter:
Rappet jeg ikke det uttrykket fra noen, mon tro - Roger Waters? [↩]
Jeg hørte først om The Criticism Sandwich i Tim Ferriss berømte “The Four-Hour Work Week”. Kritikksmørbrødet er en måte å servere kritikk på som skal være enklere å fordøye for mottageren. Men handler det kanskje mer om å slippe lettere unna selv?
Kritikksmørbrødet
Kritikksmørbrødet pakker inn kritikken og gjør den enklere å svelge. Det første brødet er skryt, så kommer pålegget - kritikken, og smørbrødet avsluttes med enda et brød, mer skryt. Eksempel:
“Jeg synes du taklet den kunden så bra, det var helt tydelig at du traff spikeren på hodet da du foreslo LCD-skjerm i stedet for plasma [skryt!]. Jeg syntes kanskje 15% rabatt var litt i overkant, og for framtiden foreslår jeg at du holder deg innenfor maksimum 10% [kritikk!], men at du klarte å selge en DVD-spiller i tillegg, sånn rett før kunden var i ferd med å betale, det var nesten en genistrek [skryt!]!”
Flere tips for å skjule kritikken
Tim Ferriss nevner i boken sin en masse gode tips på mange områder, og mye er nyttig. I tillegg til selve fundamentet for kritikksmørbrødet har han disse tipsene:
Ikke bruk ordet “du”. Da unngår du å sende mottageren av kritikken ned i skyttergraven. I eksempelet ovenfor kunne kanskje sjefen til TV-selgeren ha sagt: “…jeg ville holdt meg til de tillatte 10% i stedet for å gi 15% rabatt”, eller noe i den gata.
Si hva du føler. I følge Ferriss er det ingen som kommer til å krangle med deg om dine følelser. Kanskje kunne sjefen ha sagt: “Jeg føler nok at 15% var litt i overkant, og foreslår at 10% er standarden for framtiden…”
Men hvorfor skjule kritikken i brød og ord?
Det handler naturligvis om å føle seg fram. Sannsynligvis er de overnevnte triksene greie å bruke når du antar at personen som er i ferd med å motta kritikken ikke kommer til å ta det så bra, at han eller hun muligens kommer til å bli såret, sint eller bare gå til motangrep. Kanskje har personen allerede måtte tåle en god del kritikk for andre ting. Kanskje har du ikke lyst til å være den store stygge ulven.
En ting er å være taktfull og kjenne personen som har gjort noe du mener kan kritiseres, noe helt annet er det å være så forsiktig at behørig kritikk drukner i søtsaus, eller tulles inn i svada. Jeg tror at å putte kritikk inn i skryt, slik kritikksmørbrødet fordrer, kan gjøre folk forvirret. Kanskje går de hjem smilende fordi de har fått skryt, men klarer ikke å sove på natta, fordi ett eller annet sier dem at noe er galt. Vi mennesker er egentlig gode til å plukke opp små signaler, og det er ikke så vanskelig å se for seg at serveringen av et kritikksmørbrød kan gå temmelig galt. Skryten som følger kritikken kan fort virke hul, og det får servitøren til å virke falsk og feig.
I stedet for (og i tillegg til) kritikksmørbrødet
Jeg er tilhenger av tydelig tale. Jeg er faktisk så tilhenger av klare budskap at jeg nesten nekter litt å ta vage signaler. Sånn sett kan jeg sikkert virke litt dum, men jeg mener at hvis kritikken virkelig er viktig, så fortjener den ikke å tulles bort i ei suppe av ord og antydninger.
Mine råd til kritikere (og skrytere) er som følger:
Sørg for et miljø hvor det er lov til å kritisere når kritikk er på sin plass. Kritiser handlinger når det er handlinger som er kritikkverdige, ikke personen. Sørg for et miljø hvor det er lov til å skryte når skryt er på sin plass.
Kritiser aldri noen bare fordi du ønsker å “ta” dem. Med andre ord: Tenk gjennom bakgrunnen for kritikken.
Skryt aldri av noen bare for å få dem til å føle seg bedre. Med andre ord: Du skal si det du mener, og mene det du sier.
Snakk på arbeidsplassen eller i hjemmet om idealet “saklig kritikk”. Det er mulig å lage en kultur hvor slikt faktisk fungerer.
Se an situasjonen og personen før du kritiserer. Bruk teknikker som beskrevet i denne artikkelen hvis du ikke tror at tydelig og saklig kritikk kommer til å ha den riktige effekten. Forbered gjerne folk på at du er i ferd med å kritisere dem. Gi dem litt tid.
Husk at ansikt mot ansikt er konfrontasjonsmodus - i alle fall hvis kritikk kommer inn i bildet. Finn heller en måte å stå side ved side. Se på noe sammen - tegn og forklar, da oppfattes det som om dere jobber mot et felles mål i stedet for at den ene forsøker å “ta” den andre.
Be om kritikk selv, og vis andre at du takler det.
Hvis noen kommer med noe som kan høres ut som skjult kritikk, forsøk å fjern bortforklaringene og kom til kjernen. Spør om ikke dette egentlig er kritikk: “Sier du nå at jeg taklet situasjonen på en feil måte?” Hvis det avkreftes, tenk ikke mer på det. Hvis kritikken bekreftes, vis at du takler det.
Noe du vil kritisere ved Rabbagast.net. Forsøk deg gjerne på et kritikksmørbrød. Eller bare si det. Noe du vil skryte av? Hva venter du på?
Dagbladet skriver at skuespiller Javier Bardem i sin Oscar-takketale spesielt hadde satt pris på at regissørene Joel og Ethan Cohen hadde gitt ham “tidenes verste frisyre”. Bardem vant prisen for beste birolle, og Dagbladet spekulerer i om håret kan ha hatt noe å si. Hår må jo ha noe å si ettersom vi har fått uttrykk som “bad hair day”. Hva er Dager med Dårlig Hår, og hvordan kommer man gjennom dem?
“A day when one’s hair seems unmanageable; often then developing into a day when everything seems to go wrong, and one becomes increasingly irritable”.
For de av dere som ikke er så stø i ny-norsk: Det begynner med at du ikke får sveisen til å ligge, men så utvikler det seg til en dag hvor ingenting funker. Bad Hair Day har altså ikke en nordirsk flaggdag, og har forøvrig ikke så mye med hår å gjøre som man skulle tro. Det handler om dagene når ingenting går din vei.
Tre steg for å motvirke Bad Hair Day
Dette er det viktigste: Forstå at dager med dårlig hår ikke er noe som påføres deg utenfra.
Det er ikke Gud som fucker med hodet ditt. Det er ikke skjebnen. Det er heller ikke du som er dum. Alle har Bad Hair Days fra tid til annen. Slike dager oppstår fordi en uheldig hendelse fører til flere, eller mer nøyaktig: En uheldig hendelse gjør deg irritert, frustrert, aggressiv og uoppmerksom, og ditt forrykkede emosjonelle nivå fører deg ut i en spiral av dårlige valg som fører til flere uheldige hendelser, mer irritasjon osv, flere dårlige valg osv. Snart trekkes du ned i et mørkt hull hvor universets totale energi ser ut til å ha bestemt seg for å motarbeide deg, og du blir surere og surere. Men forstå først og fremst hva slike dager er, og øv deg på å bli bedre på å kjenne dem igjen så tidlig på dagen som mulig. Når du klarer å kjenne igjen en Bad Hair Day allerede ved speilet om morgenen, er du i stand til å gjøre noe aktivt for å motarbeide den.
Stopp opp og pust med magen.
Du forstår at du er i ferd med å få en dag med dårlig hår. Da bremser du helt ned og tar noen dype magedrag med luft. Se for deg hvordan dine dårlige avgjørelser framover kan gjøre dagen din gradvis dårligere. Velg å roe ned og la irritasjon og aggresjonen dempes. Se deg rundt. Beveg deg sakte og veloverveid. Forsøk å se det morsomme i situasjonen. Si til deg selv: “Jeg velger å gå ut av denne onde sirkelen - nå”.
Stig ut av den onde sirkelen, gjør noe annet.
Du erklærer altså Bad Hair Day for offisielt avsluttet. Det skal ikke være noe vanskelig, for det er du som bestemmer dette. Men om du begynner å stresse med de vanlige tingene igjen rett etterpå, så kan du finne deg selv tilbake i den onde sirkelen før du vet ordet av det. Derfor må du forsterke valget ditt med handling. Gjør noe du vanligvis ikke ville ha gjort på dette tidspunktet, aller helst noe avslappende, forfriskende eller positivt. Gå en tur. Ring til noen du ikke har snakket med på lenge. Sett deg ned og les en bok. Spis 1 liter vaniljeis. Ikke stress med å komme tilbake i de vanlige rutinene igjen, for der ligger en Bad Hair Day og lurer. Du kom skjevt ut og alle forsøk på å rette opp igjen er potensielle fallgruber, så drit i det. Avlys de nærmeste avtalene. Gjør noe annet. Når du kjenner at du har roet deg helt ned og du føler deg motivert og positiv, kan du fortsette dagen din slik du mener den skal være. Men godta at noen ting falt ut i dag. Slik er bare livet.
Når du tar viktige avgjørelser om å nå enkelte mål i framtiden, så er det ikke alltid du tar ditt “indre barn” med i betraktningen. Men det burde du, i alle fall hvis dette er mål som kommer til å kreve en del av din viljestyrke.
En tenkemåte
Jeg har oppdaget en måte å tenke på som kanskje kan være fruktbar for andre også. Den kan brukes i situasjoner hvor man har bestemt seg for å gjøre noe som er vanskelig, som krever et offer eller en innsats, og som man står i fare for å ikke til en hver tid å være 100% motivert for å gjennomføre. For min egen del handler det om å komme seg i treningsstudioet og å gjøre en innsats der.
Dialog med ditt indre barn
Har du lagt merke til at du noen ganger havner i en indre dialog med deg selv når det gjelder slike ting? Dialogen kan gå omtrent slik:
- Uff, så var det den der treningen igjen…
- Å kom igjen, du har jo sagt til deg selv at dette skal du klare!
- (Puster tungt) Men akkurat nå! Jeg er jo sliten etter jobb…
- Ja, men en runde med vektene vil gjøre deg godt! Så! Opp av stolen nå!
- Men jeg sitter jo så godt! Gjør det nå egentlig noe om jeg tar det i morgen i stedet for..?
Ordene er kanskje ikke like definerte, og dialogen ikke så tydelig som dette, men i bunn og grunn er det noe lignende som skjer. De fleste av oss har det slik, tror jeg. At vi møter en viss motstand hos oss selv, uansett om vi har bestemt oss for å gjennomføre noe. Den som planla og den som skal utføre er liksom to forskjellige ting. Det samme skjer om man bestemmer seg for å stå opp tidlig om morgenen. Den som faktisk er nødt til å gjennomføre handlingen er liksom en annen, mye mindre motivert person enn den som tok avgjørelsen. Det er han eller henne jeg kaller det indre barnet.
Det indre barnet gir deg motstand
Det må ikke være noen tvil om at begge individene er deg selv. Den ene personen er den du har blitt som voksen - en som tenker og tar modne avgjørelser. Den andre personen er umotivert, slapp, trassig, og mange ganger veldig god til å argumentere for seg og finne unnskyldninger. Det indre barnet har en sterk motstand å gjennomfør det du har bestemt, spesielt når det krever litt innsats.
Snakk som du ville ha gjort til et barn
Hvorfor kalle denne siden av en selv for et barn? Fordi det hjelper å snakke til denne personen som et barn. Jeg gikk lenge i fella og formulerte meg voksent i forhold til mitt indre barn. Jeg manet til ansvarlighet og minnet om tidligere inngåtte avtaler. Jeg var streng og prøvde meg med tvang. Det hjalp ikke. Mitt indre barn ble kanskje tvunget med på trening et par ganger, men vokste seg sterkere gjennom den ubehagelige opplevelsen, og vant i det lange løp. Men ved å visualisere et barn, forstår man at man er nødt til å bruke litt mere list og lempe.
Vennlig, men bestemt
Ditt indre barn - eller i alle fall mitt indre barn - responderer aller best når jeg er vennlig, men bestemt. Da kan det kanskje høres litt slik ut:
- Å nei, trening igjen! Jeg vet ikke helt om jeg gidder…
- Vel, du vet, avtaler er til for å holdes. Dessuten er det veldig godt for deg.
- Ja, men jeg satt jo så godt…
- La oss nå i alle fall ta oss en tur på treningsstudioet, så trenger vi kanskje ikke være der hele tiden.
- Ja, hvor lenge da?
- La oss bestemme oss for å i alle fall gjøre halvparten av øvelsene, så får vi se hva vi finner ut om de andre.
- (Puster tungt) Ok, da…
Det gjelder å lirke og lure litt. Det er til og med mulig å ta en og annen hvit løgn. Får jeg det indre barnet med i treningsstudioet og gjennomfører halvparten av øvelsene, så er det gjerne borte, og det virker litt poengløst å bare gjøre halve jobben. Men jeg fikk ham opp av stolen ved å være vennlig og bestemt, men villig til å gjøre noen kompromisser. Noen ganger må jeg kanskje forespeile en belønning etter trening, eller komme til andre avtaler, men alt i alt så funker det ganske godt å tenke slik.
Det hadde vært morsomt å høre andres mening om dette. Hvordan er ditt indre barn?
Du vet du burde ha kommet deg opp av TV-stolen. Det er masse du kunne ha gjort i stedet. Men det er bare det at nå begynner Grey’s Anatomy, og du er så spent på hva som kommer til å skje med doktor bla bla bla bla bla bla.
I Åtte grunner til å se mindre på TV snakket jeg om hvor viktig det er å være kritisk til tiden du tilbringer foran fjernsynet. TVen i seg selv er ikke ond, og litt dum underholdning er heller ikke å forakte i ny og ne, men den plassen TVen har erobret i manges liv er med på å stjele enorme mengder tid og ensrette hva vi bruker ettermiddagene og kveldene våre på. Det kan være vanskelig å bryte ut av mønsteret, men her er tolv smarte måter å kaste bort mindre tid på TV-titting:
Flytt TV-apparatet til et annet sted. Vanligvis plasserer vi fjernsynsapparatene våre sentralt i stua. Hvis du flytter det til et annet sted kan det hjelpe. Finn et område hvor du vanligvis ikke er, slik at du bevisst må ta valget om å gå og se på tv.
Finn ut hva du skal se før du slår på. Ikke la TVen fortelle deg hva du skal se på. Forby deg selv å slå på TVen for å se hva som skjer. Sjekk alltid programoversikten i avisa eller på Internett. Er det ikke noe interessant kan du like greit la være.
Slå av TVen oftere. Når det programmet du ser på er over, slå av. Tillat ikke TVen å stå på, for da er du snart fanget igjen.
Kutt ned på antall kanaler. Si opp abonnementet på kabel-tv. Da blir det færre ting du har lyst til å se på TV. Problemet er selvfølgelig at da mister du også sjansen til å se noe som kunne ha vært interessant. En annen mulighet er å fjerne kanaler som du sjelden eller aldri ser på.
Skaff deg favorittseriene på DVD. Da kan du se på når du vil, og det er mindre sjanse for at du blir sittende og se programmet som kommer etterpå. Dessuten kan du se to episoder i slengen om du har lyst.
Kombinér TV-titting og trening. Velg å se på TV bare når du trener, eller sett en ergometersykkel foran apparatet. Ingen gidder å trene hele tiden. Men er du skikkelig TV-slave kommer du til å bli i toppform.
Bestem en TV-fri dag. Ta gjerne en hvor det vanligvis ikke er noe. Eller bytt på den TV-frie dagen. Ha en lapp for hver dag i en krukke, og trekk på søndag før neste uke begynner.
Bruk opptak aktivt. Bestem deg for hva du ønsker å se. Ta opp og se når du føler at du ikke har noe bedre å gjøre.
Sett opp en kvote for TV-titting. Mål hvor mye tid du bruker i løpet av uka på å se på TV. Bestem deg for å kutte ned f.eks. 20% og hold oversikten.
Skriv en liste over ting du kan gjøre i stedet for å se på TV. Ha listen liggende i nærheten av der vanligvis sitter når du ser på TV, eller heng en gul lapp på skjermen. Les listen hver gang før du slår på TVen, og tenk gjennom om du heller vil gjøre noe av det som står på listen.
Skaff deg en interessant hobby. Å se på TV er knapt noen hobby. Få deg kreativ, engasjerende og oppslukende hobby som er i stand til å konkurrere med TVen. Gjerne noe som ikke alle gjør, så blir du mer interessant i tillegg.
Forby alene-TV. Lag en regel i familien om at det ikke er lov til å se på TV alene. Så blir i alle fall tiden dere bruker til å se på TV mer sosial. Dessuten blir det mindre TV når dere er nødt til å være enige.
Et lite tips til alle som har mer enn én eneste ting å konsentrere seg om. Kjøp eggtimer.
Dette med å bruke en eggtimer for å styre måten du arbeider på er ikke en idé som har sprunget ut av min egen panne, og jeg er sikker på at jeg har sett den flere steder. Men jeg har ikke prøvd ut tanken før nylig. Så her er mine erfaringer.
Jobbene vi utsetter
Du har selvfølgelig mange ting å tenke på, på samme måte som stort sett alle i dag er nødt til å ha flere ting i hodet samtidig. Kanskje har du erfart, som meg, at det beste er å ha en liste over ting å gjøre, og så prioritere ut fra denne når du velger hva du vil konsentrere deg om. Mange gjøremål er av en slik art at du kjenner litt motstand mot å komme i gang med dem,. Det kan være fordi jobben er enormt stor og kommer til å kreve mye krefter, fordi jobben er litt skummel - kanskje innebærer den til og med snakking i telefonen, eller kanskje den rett og slett virker fordømt kjedelig. Dette er jobbene vi gjerne utsetter gang på gang. Noen ganger er det dessverre slik at det er nettopp disse oppgavene du burde ta fatt på.
Idéen bak bruken av eggtimeren (til annet enn å måle tiden på egg som koker)
Og så har du kanskje lært at du kan, og ofte bør, dele opp slike arbeidsoppgaver i mindre og mer håndterlige biter. Her kommer eggtimeren inn i bildet. Konseptet antar jeg springer ut av følgende observasjoner:
Når du arbeider konsentrert kan du få gjort ganske mye på overraskende kort tid, og
det er enklere å ta fatt på en oppgave når du ser enden på den.
Sett eggtimeren på et passende minutt-antall - jeg kan anbefale fra 30 til 45 minutter. Bestem deg for at når eggtimeren ringer, så er du ferdig for denne gang, og gjenstående arbeide får vente til for eksempel neste dag. Eggtimeren tikker. Sett i gang med arbeidet. Når den ringer, avrund arbeidet og gjør noe annet.
Praktiske eksempler
Selv har jeg brukt eggtimeren med hell, ettersom jeg har følt meg mer motivert til å sette i gang med kjedelige eller uoversiktlige oppgaver. Eksempler:
Kontoret hadde blitt temmelig rotete. Jeg så for meg at jeg ville behøve nesten uendelig tid på å rydde, ettersom det var en del papirer fra fortiden som skulle gjennomgås og arkiveres eller hives. Det hele så temmelig bomba ut. Jeg ga meg selv 45 minutter til første økt, men var ferdig da det var gått en halv time. Jeg hadde grovt overvurdert tiden det ville ta.
Skrivearbeider kan være tunge å ta fatt på, særlig skjønnlitteratur. Ved hjelp av eggtimeren har jeg fått i gang flere prosjekter. I helgene og i ferier har jeg tidligere brukt hele dager på å skrive, men jeg har trodd at jeg ikke ville klare å gjennomføre noe skriving i ukedagene, ved siden av fast jobb. Men merkelig nok: 45 minutter har jeg tid til, og jeg klarer å komme inn i skrivemodus temmelig kjapt, og får gjort mye mer enn tidligere.
Jeg har hatt mange gigabytes med fotografier liggende på harddisk som jeg har hatt lyst til å jobbe med - justere farge og kontrast, beskjære, velge ut osv. - rent digitalt “mørkeromsarbeid” med andre ord - men jobben har virket så stor at jeg har latt være å sette i gang. Nå, etter flere 45-minutters økter med eggtimeren over flere uker, er jeg a jour. Så blir det litt artigere å ta bilder igjen, faktisk.
Eggtimeren har også blitt brukt til å lytte på lydbøker. Det kan også være en type ting man utsetter fordi man har andre ting å ta seg til. Men 45 minutter er jo ikke så mye…
Andre erfaringer med eggtimeren
En annen ting som jeg har lært, er at jeg også kan bruke egg-timeren til å gjøre ting som jeg har veldig lyst til, men som ofte fører til at jeg kaster bort svært mye tid. Spille dataspill, for eksempel. Nå gir jeg meg selv 45-minutters belønningsøkter når jeg føler at jeg fortjener det. Det fungerer utmerket. Jeg sover litt på ettermiddagen og anser det som en menneskerett, men om ingen tar affære kan det fort bli sent. Da blir jeg gretten og ulykkelig ettersom jeg føler at jeg har kastet bort tid. Eggtimeren hjelper, og 45 minutter holder i massevis! Vil jeg kanalsurfe litt foran fjernsynsapparatet kan jeg for eksempel gi meg selv 30 minutter. Er det ingenting interessant til da, så ringer klokka og jeg slår av (selvfølgelig er det ingenting til da, men så får reptilhjernen i alle fall litt oppmerksomhet, også).
Historien om oppfinnelsen av fjernsynet er forsåvidt ganske interessant. I stedet for en virkelig oppfinner må man regne en hel horde av begavede mennesker, fra de første som på siste halvdel av 1800-tallet begynte å teoretisere rundt idéer om transmisjon av bevegelige bilder, til de som ut på 1920-tallet realiserte dem. På slutten av 1930-tallet var det ikke mange som hadde fjernsynsapparater i huset. I dag er det ikke mange som har bare ett.
Vi ser for mye på TV
Min mening er at samfunnet i dag har et virkelig problem med fjernsyn. Vi bruker alt for mye tid på å se på TV. Vi har gitt det for stor plass. Grunnen er naturligvis at de som bestemmer innholdet i det vi ser, har blitt utrolig flinke til å tilby oss programmer som vi oppfatter som verdt å se. Eller kanskje vi ikke oppfatter verdi i den forstand av ordet, men i alle fall spilles det på strenger i oss som gjør at vi ikke klarer å snu blikkene unna. Det har foregått en evolusjon i forhold til programmer - ting som funket før, funker ikke lenger1.
Og til alle som tror at slike tanker bare er kultursnobberi som skal ha folk til å lese bøker dagen lang - hvis folk bare hadde lest bøker dagen lang, så hadde det også vært et problem. Men de gjør ikke det. De ser på tv dagen lang. Og antallet mennesker som bruker tid på dårlig søppel-tv; realityserier, uinteressante talkshows osv, er skremmende.
Åtte grunner til å se mindre på TV
Her er åtte grunner til å se mindre på TV:
Ingen kommer til å ligge på sitt dødsleie og tenke: Skulle ønske jeg så mer på TV.
TV stjeler tiden din. Hvis tven står på når du kommer inn i rommet, kan du ende opp med å kaste bort timer, selv om det ikke var det du hadde planlagt. Du bør ikke godta at noe stjeler tiden din uten at du vil det.
Tiden du bruker til å se på TV kunne du ha brukt på andre ting; venner, rydde, lese, tenke, trene osv.
Det er enkelte vitenskapsmenn som hevder å kunne bevise at å se på TV faktisk er like vanedannende som nikotin og koffein. Grunn nok til å tenke over sitt forhold til greia.
Du får ikke noe igjen. Av og til gjør du kanskje det, for det finnes muligheter for å lære plenty. Men ikke når du ser Robinson, Big Brother eller noen av de andre genialt sammensatte realitykonstruksjonene de forsøker å hypnotisere oss med. Du kaster bort tid, og sitter ikke igjen med noe annet!
Å se på TV er å leve andres liv. I alle fall hvis du i stor grad bruker tiden på tv-serier. Vil du virkelig leve andres liv, eller vil de heller leve ditt eget?
Forskere mener også at for mye tv-titting kan gjøre deg deprimert og utmattet. Selv om du tror du slapper av, så blir hjernen irritert og utslitt.
Et annet vitenskapelig fakta: Et stykke ut i TV-tittingen “slår hjernen din seg av”, i alle fall den tenkende delen av hjernen. Vi sitter der som zombier. Ingen vil være en zombie. Ikke en gang zombier vil være zombier, men de tenker selvfølgelig ikke over saken.
Fotnoter:
De som husker NRK-monopolet kan jo forsøke å tenke seg tilbake til de typene TV-programmer vi hadde den gangen. [↩]
Noen ganger går dagene i ett, alt er rutine, alt er som i går, som i forgårs, og antakelig vil det bli sånn i morgen også… Hvorfor ikke bevisst gå inn for å gjøre denne dagen unik? Her er 52 måter du kan gjøre det på, en for hver uke i året:
