Archive for the ‘Zen på søndag’ Category
søndag, oktober 14th, 2007
Er zen noe man kan bruke i det daglige? Har det noen plass i et moderne samfunn? Handler zen bare om å sitte i ro i ukomfortable stillinger, eller kan zen finnes eller utføres i praksis også i dag? Jeg prøver meg på noen tanker om praktisk zen.
- Zen handler ikke om å lære noe, mer om å avlære noe.
- Fra man er liten lærer man å tenke på verden ut i fra ståstedet meg. Zen handler om å ta en pause fra dette ståstedet.
- Zen handler om å observere også det som farer gjennom ens egne tanker uten å dømme, og uten å dras med av disse tankene. Å være den stille, enkle observatøren er vanskelig, for vi er vant til å være tankene. Hvem eller hva er det som observerer? Kan man observere observatøren?
- Det direkte og ukompliserte sinnet til et barn er nærmere zen enn den voksnes.
- Våre egne erfaringer er alt vi vet, men vi må ikke glemme at en hel verden eksisterer utenfor oss selv.
- Når ingenting annet eksisterer for deg enn den dype konsentrasjonen om en ting - slik et barn kan tape seg selv helt i lek, eller en idrettsutøver kan tape seg selv helt i konsentrasjonen om en prestasjon - kalles flow, og ligner på meditasjon. Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel handler om dette. Finn din egen Zen og kunsten å…
- Enkel zen-meditasjon: Hold kjeft. Sett deg ned. Observer hva som skjer.
- Zen handler om å ha selvtillit, men ikke ta seg selv for seriøst. Zen handler om å ha humor.
- Lek. Ikke lat som om du leker, men lek. Du har kanskje glemt hvordan, men du merker forskjellen. Involver andre i lek. Lek med barn, de kan lære deg mye som du kanskje hadde glemt. Lek med voksne.
- Zen handler om å være til stede i øyeblikket. Ikke la tankene ta deg med til fortiden, til noe som har skjedd eller som du har gjort. Ikke la tankene ta deg med til framtiden, til noe som kommer til å skje eller som du bekymrer deg for.
- Ikke prøv for hardt å være slik eller sånn. Du er det du er. Vær fornøyd.
- Kontroller miljøet ditt på samme måte som du forsøker å kontrollere sinnet ditt. Forenkle. Skjær ned til det essensielle. Gi slipp på det du ikke behøver.
- Observer deg selv og verden. Observer deg selv som en del av verden.
Posted in Zen på søndag | 6 Comments »
søndag, oktober 7th, 2007
Du trenger ikke å bli elev i et buddhistisk kloster for å lære deg å meditere. Mini-meditasjon kan du nemlig lære deg i denne artikkelen.
Hvorfor mini-meditasjon?
- Fordi vi lever hektiske liv.
- Fordi stress kan slite på i lengden, og bidra til at du får dårligere fokus, tar feil beslutninger og i det hele tatt forvandler deg til en usympatisk medarbeider.
- Fordi forskning viser at til og med små pauser kan bedre konsentrasjonen og være med på å hjelpe deg til å gjøre jobben din bedre.
Hva er mini-meditasjon?
- Mini-meditasjon er små pauser på noen få minutter, eller til og med på under ett minutt.
- Mini-meditasjon gir deg mulighet til å hente deg inn i igjen når hverdagen er som travlest.
- Mini-meditasjon krever ingen spesielle teknikker eller forberedelser.
- Mini-meditasjon kan ofte gjennomføres uten at noen rundt deg er klar over det.
- Mini-meditasjon kan være nyttig for deg, og hvis du venner deg til å gjøre det, så vil du etter hvert bli flinkere til å oppdage øyeblikkene når du behøver det.
Hvordan utfører man mini-meditasjon?
- Stopp opp. Avslutt det du holder på med. Du er snart tilbake, men akkurat nå må du skyve til side alt du har inne i hodet. Arbeidsoppgavene forsvinner ikke, men for ett eller to minutter kommer de ikke til å være til stede i hodet ditt.
- Lukk øynene og slapp av. La roen senke seg i hele deg, fra ytterst i lemmene til helt inn. Det kan være vanskelig til å begynne med, men med litt trening vil du få til dette ganske fort.
- Konsentrer deg om pusten din. Inn, ut. Pust normalt, men kjenn etter om du puster med brystkassen eller magen. Føl at pusten når helt ned i magen din før du puster ut igjen. Pust saktere.
- Hold fokus på pusten, og ikke la tankene begynne å vandre. Tving deg selv til å puste roligere, og helt ned i magen. Fullfør flere inn-ut-sykluser.
- Åpne øynene sakte, og la verden rundt deg igjen trenge seg på. Fortsett på arbeidsoppgavene du var i ferd med å gjøre.
Ok, du når kanskje ikke akkurat nirvana ved hjelp av mini-meditasjon, men det kan hjelpe deg til litt mere ro i arbeidssituasjonen.
Hentet fra Zen Habits’ How to Use Mini-Meditations to Relax and Find Focus.
Posted in Snylteblogging, Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, september 30th, 2007
Dagens artikkel går til buddhistmunkene i Burma som med ytterst reell fare for egne liv har vandret ut i gatene for å demonstrere på ikke-voldelig vis mot det undertrykkende regimet.
Jeg vet at buddhister ofte virker smilende fraværende, i alle fall de som virkelig praktiserer religionen. Det er muligens til å forvente med et tankesett som hevder at verden består av lidelse og bare nirvana er det endelige mål. De virker rett og slett litt introverte. Hvorfor skulle de bry seg om verden rundt seg?
Det gjør de altså. Buddhismen preker nestekjærlighet, vennlighet og balanse i alle ting. Munkene i gatene i Rangoon praktiserer sin religion på en alt annet enn livsfjern måte. De har valgt å markere motstand mot militærdiktaturet i landet ved å møte opp i tusentall. Dermed viser de fram en religion som både er moderne og samfunnsengasjert når den behøver det.
Myndighetene har slått hardt til mot demonstrantene, selv om alt foregår på ikke-voldelig vis. Flere av munkene har blitt drept. Skudd har blitt avfyrt mot menneskemengdene, og det er ingen tvil om at store overgrep har blitt begått. Buddhistmunkene ses vanligvis på som moralske forbilder av befolkningen, og det er usikkert om drap av munker vil føre til ytterlige protester eller om folk kommer til å skremmes bort fra gatene. Munkene på sin side er vant til å ofre seg, og de er også trenet i kunsten å konsentrere seg om en ting i lange perioder av gangen. Nå kan det se ut som om de militære har arbeider hardt for å holde munkene i templene. Forhåpentligvis vil uroen ikke forsvinne i Burma, men med tiden føre til at et mer humant og demokratisk styre overtar i landet.
Burma-lenker:
Siste nytt om Burma
Wikipedia om Burma
Kategoriserte internett-ressurser om Burma (engelsk)
Menneskerettigheter.no om Burma
Om Burma hos norske bloggere:
Wake-up call from Myanmar - Lillebror på Rabbagast.net
Viamag - Ingen fordømmelse av Burma
Iskwews hjørne - Gå i rødt på fredag (om forrige fredag, men engasjerende og opplysende tekst)
Kneggblogg - På randen av revolusjon
Posted in Nyheter, Vi mennesker, Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, september 23rd, 2007
Det finnes noen fantastiske historier om den koreanske zenmesteren Seung Sahns samtaler med studenter ved Brown University. Ved skolen finnes det en zen-gruppe/studentorganisasjon, og det er herfra følgende herlige samtale stammer.
Etter et foredrag ble studentene bedt om å stille spørsmål til zenmesteren. En av studentene reiste seg og spurte:
- Finnes det en Gud?
- Hvis du tenker Gud, har du Gud. Hvis du ikke tenker Gud, har du ikke Gud, svarte Seung Sahn.
- Jeg tror ikke det finnes noen Gud. Hvorfor har jeg Gud hvis jeg tenker Gud?
- Forstår du Gud?
- Nei, jeg vet ikke.
- Forstår du deg selv?
- Jeg vet ikke.
- Du forstår ikke Gud. Du forstår ikke deg selv. Hvordan kan du noensinne vite om det finnes en Gud eller ikke?
- Så… finnes det en Gud?
- Gud er ikke Gud. Ingen Gud er Gud.
- Hvorfor er ikke Gud - Gud?
Seung Sahn holdt opp zen-stokken sin:
- Dette er en stokk, men det er ikke en stokk. Til å begynne med var det ingen stokk. Slik er det med Gud, også. I begynnelsen var det ingen Gud. Gud er bare et navn. Det samme gjelder for alle ting i universet.
- Så det finnes ingen Gud?
- Filosofen Descartes sa: Jeg tenker, altså er jeg. Hvis du ikke tenker, så er du ikke, og du og universet er ett. Dette er hva universet, du og Gud er laget av. Navnløse og formløse. Gud er du, du er Gud. Dette er det store “Jeg”, dette er veien, dette er sannheten. Forstår du nå Gud?
- Ja. Jeg tror at det ikke er noen Gud, og jeg har ingen Gud.
- Hvis du sier at du ikke har noen Gud vil jeg slå deg tretti ganger. Hvis du sier at du har Gud vil jeg også slå deg tretti ganger.
- Hvorfor vil du slå meg? Jeg forstår ikke. Forklar!
- Jeg gir ikke akupunktur til en død ku. I dag er det tirsdag, avsluttet zen-mesteren.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, september 16th, 2007
Vi kan lære mye av andre mennesker, men man må alltid forsøke å huske at ens egen situasjon alltid er unik, likevel. Du kan stå på skuldrene til lærere og zen-mestere, men du må ikke se på ordene deres som risset i stein. Deres erfaring og kunnskap som de brakte videre til deg var basert på deres egen unike situasjon, og det ville være svært synd om du aldri så etter nye veier. Det synes jeg er litt av budskapet i følgende lille zen-historie. Men der er mer der også.
Hva er det du gjør? Hva er det du sier?
Zen-mesteren hadde bare en elev, og ettersom han følte at eleven hadde studert lenge og nå åpenbart hadde en svært god forståelse av zen, og også siden han selv begynte å bli temmelig gammel, så kalte han eleven til seg.
- Jeg har blitt veldig gammel, sa zen-mesteren til eleven sin. - Og du er den som kan bringe min lære videre.
Eleven bukket ærbødig for sin gamle zen-mester. Mesteren trakk fram en gammel bok.
- Se på denne boken, sa han. - Den har blitt levert videre fra mester til elev i sju generasjoner. Den inneholder enorme mengder visdom, og nå gir jeg den til deg, slik du som mester kan gi den videre til din elev.
- Nei, takk, svarte eleven til zen-mesterens overraskelse. - Den høres veldig verdifull ut, og jeg tror nok det er best at du beholder den selv.
- Men denne boken inneholder mange nivåer av forståelse av zen!
- Jeg har mottatt min forståelse av zen fra deg uten noen bok, svarte eleven, fremdeles uvillig til å ta i mot den gamle boken som zen-mesteren rakte ham.
- Jeg forstår det, sa mesteren. - Men hør nå på meg: Denne boken inneholder visdommen til sju generasjoner. Du bør ta i mot den som et symbol på alt det jeg har lært deg.
Eleven tok i mot boken. Men ikke før kjente han tyngden av de sju generasjonenes visdom i hånden, så slengte han boken i et ildsted rett ved siden av. De varme kullene i ildstedet satte straks fyr på boken, og den brant raskt opp i flammene.
Zen-mesteren hadde aldri i sitt liv vært så sint før. Han ropte til eleven sin:
- Hva er det du gjør?
- Hva er det du sier? ropte eleven tilbake.
Posted in Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, september 9th, 2007
Vi er fanget i vårt eget perspektiv. Derfor har vi problemer med å være noe annet enn subjektive når vi kikker på verden rundt oss. Men det er nyttig å av og til tvinge seg selv til å utvide perspektivet. Jeg skrev om det i Perspektivforskyvning en gang i det som for meg fortoner seg som “for lenge siden”. Det var i mars. Denne lille zen-historien har også noe å si om perspektiver og ydmykhet, kanskje:
Mannen som ville overnatte i kongens palass
En velkjent zen-mester dukket en dag opp utenfor kongens palass. Alle visste hvem han var, og det var ingen av vaktene som forsøkte å stoppe ham i det han nærmet seg porten. Han nikket og smilte til alle, og de bukket for ham. En mann med så mye visdom var det viktig å vise respekt for.
Zen-mesteren gikk gjennom porten og videre inn i slottet. Han stoppet ikke - og ingen stoppet ham - før han kom helt inn til tronrommet, hvor kongen selv satt på sin trone og forundret kikket på mannen som kom inn. Også kongen kjente igjen zen-mesteren, men han forsto ikke helt hvorfor han hadde kommet til ham.
- God dag, sa zen-mesteren til kongen.
- God dag, svarte kongen nølende. - Hva er det du vil?
- Å, jeg har kommet for å overnatte her på herberget, svarte zen-mesteren.
Kongen ble forundret. Han trodde kanskje zen-mesteren hadde begynt å miste forstanden ettersom han refererte til palasset som et herberge. Riktignok var mannen ganske gammel, men dette hadde han ikke ventet.
- Dette er ikke noe herberge, sa kongen. - Dette er kongens palass.
- Si meg, sa zen-mesteren da. - Hvem bodde her før deg?
- Det var faren min, det. Men han er død nå.
- Og hvem bodde her før ham?
- Det var bestefaren min. Han er selvfølgelig også død.
Kongen var forundret. Han undret seg over hvor hen zen-mesteren ville med spørsmålene sine.
- Og hvem bodde her før bestefaren din? fortsatte zen-mesteren.
- Det var oldefaren min. Han er død. Si meg hva meningen er med disse spørsmålene?
Zen-mesteren så på kongen med et skarpt blikk:
- Og dette huset som folk flytter inn i, bor i midlertidig og så flytter ut av - sa du at dette ikke var et herberge?
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
søndag, september 2nd, 2007
Buddhismens første edle sannhet er lidelse, og den andre er at lidelse oppstår på grunn av menneskets behov - vår tørst etter mer, etter å bli rikere, leve lenger osv. Ettersom buddhistene ikke snakker om sjel eller individualitet, handler det om lidelse som et element i verden. Hvem kan se seg omkring og ikke gi buddhistene rett? Smerte og lidelse er en del av alle liv.
En ung gutt døde plutselig, og moren hans hadde det så vondt at hun holdt på å bli gal. Hvorfor måtte akkurat min sønn dø? ropte hun. Dag og natt gråt hun over sønnen sin, og kunne ikke akseptere at han var borte. På morgenen bestemte hun seg for at hun var nødt til å gjøre noe. Hun bar den døde gutten til Buddha og la ham foran føttene hans.
- Du som er Buddha må hjelpe meg! Gjør sønnen min levende igjen!
Buddha svarte:
- For å gjøre det trenger jeg en spesiell medisin. Den viktigste ingrediensen i denne medisinen er sennepsfrø fra hagen til en familie som aldri har vært rammet av døden. Finn meg slike sennepsfrø, og så skal jeg bringe sønnen din tilbake til livet igjen.
Kvinnen dro av gårde for å lete etter sennepsfrø. Hun lette vidt og bredt omkring, og selv om det var flere som kunne gi henne sennepsfrø fra hagene sine, så var det ingen som kom fra familier som aldri hadde vært rammet av døden. Alle familiene som kvinnen besøkte hadde på ett eller annet tidspunkt vært rammet av døden. Noen til og med like nylig som kvinnen selv.
Til slutt forsto hun at letingen var håpløs. Smerten som hun kjente var en del av hele verdens smerte. Hennes egen sorg og lidelse var ikke noe som bare hun kjente. Hun dro tilbake til Buddha, takket ham og begravet sønnen sin.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 26th, 2007
En ung mann sto midt i verden og så seg omkring. Han så fjellene rundt seg, og han så vannet. Han så dråpene som hadde samlet seg på treets blader. Han tenkte: “For meg er fjellene bare fjell, og vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader”.
Han bestemte seg for å begynne å studere zen under en stor mester. Han var fast bestemt på å se verden på en bedre og riktigere måte. I tretti år studerte han hardt og intenst, og plutselig en dag befant han seg på det samme stedet hvor han en gang for mange år siden hadde stått og sett på fjell, vann og dråper på blader. Han så seg omkring. Nå kunne han tydelig se at fjellene var ikke bare fjell, og vannet var ikke lenger bare vann. Han kikket nøyere på dråpene bladene, og så at de ikke lenger var bare dråper på blader.
Mannen fortsatte sine studier. I nye tretti år studerte han zen, og ofte kom han tilbake til det stedet hvor han opprinnelig hadde bestemt seg for hva han ville gjøre i livet. Plutselig en dag sto han der igjen, og akkurat som han hadde gjort tidligere, så kikket han seg omkring, på verden rundt ham. Og plutselig kom han til en dypere innsikt:
Fjellene er bare fjell. Vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 19th, 2007
For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?
American Beauty
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
The Matrix
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Fight Club
Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.
Posted in Kultur, Zen på søndag | 6 Comments »
søndag, juni 24th, 2007
Etter å ha skrevet om digitale håndholdte og online terapeuter som man kan konversere med, så har jeg jaktet på flere kunstige personligheter på nettet. Og de finnes. Ikke bare terapeuter, heller. Jeg tenkte på hvor stimulerende det av og til kan være å sitte og lytte til to intelligente mennesker småprate om dette og hint, også uten at man selv deltar i diskusjonen, så fikk den innskytelse at jeg ville la to kunstig intelligens få ta en prat med kunstig intelligens.
Det følgende er derfor en samtale mellom Jabberwacky og A.L.I.C.E. Legg merke til hvor fort småpraten slår over i dypsindighet, eller noe som ligner:
Jabberwacky: Have you got a name?
Alice: My name is ALICE.
My name is Doodle.
Hi there Doodle.
Hi Alice.
Hello there.
Do you remember my name?
Your name is Doodle, seeker.
My mother named me this way.
Tell me more about your mother.
Are you talkin’ ’bout my mother? What did you say?
I said ” I am talking with 19 other clients right now.” .
Yes, I did.
Hey. Why did you?
Because it’s true.
Interesting explanation. You and I are on the same wavelength, Doodle.
I don’t know. But there are more stars in the heavens than there are grains of sand in the entire world.
Umm. Where are they?
I don’t know.
Me either.
Litt småsjenerte helt i begynnelsen, men det går fort over. Litt forvirring midt i samtalen, men de to finner kjapt tonen. Det er Alice som påpeker at “You and I are on the same wavelength”. På slutten er det tydelig at Jabberwacky og Alice liksom har kommet fram til en slags enighet. Hadde denne samtalen funnet sted på et svaberg, for eksempel, så ser jeg for meg at etter at Alice har sagt “Me either”, så er de to stille en stund mens de observerer bølgene som sakte ruller inn mot land.
Spør du meg, så er den kunstige intelligensen inne på noe her. Zen, kanskje?
Posted in Zen på søndag | 8 Comments »
*hoppe og danse litt rundt*