Archive for the ‘Zen på søndag’ Category
søndag, september 9th, 2007
Vi er fanget i vårt eget perspektiv. Derfor har vi problemer med å være noe annet enn subjektive når vi kikker på verden rundt oss. Men det er nyttig å av og til tvinge seg selv til å utvide perspektivet. Jeg skrev om det i Perspektivforskyvning en gang i det som for meg fortoner seg som “for lenge siden”. Det var i mars. Denne lille zen-historien har også noe å si om perspektiver og ydmykhet, kanskje:
Mannen som ville overnatte i kongens palass
En velkjent zen-mester dukket en dag opp utenfor kongens palass. Alle visste hvem han var, og det var ingen av vaktene som forsøkte å stoppe ham i det han nærmet seg porten. Han nikket og smilte til alle, og de bukket for ham. En mann med så mye visdom var det viktig å vise respekt for.
Zen-mesteren gikk gjennom porten og videre inn i slottet. Han stoppet ikke - og ingen stoppet ham - før han kom helt inn til tronrommet, hvor kongen selv satt på sin trone og forundret kikket på mannen som kom inn. Også kongen kjente igjen zen-mesteren, men han forsto ikke helt hvorfor han hadde kommet til ham.
- God dag, sa zen-mesteren til kongen.
- God dag, svarte kongen nølende. - Hva er det du vil?
- Å, jeg har kommet for å overnatte her på herberget, svarte zen-mesteren.
Kongen ble forundret. Han trodde kanskje zen-mesteren hadde begynt å miste forstanden ettersom han refererte til palasset som et herberge. Riktignok var mannen ganske gammel, men dette hadde han ikke ventet.
- Dette er ikke noe herberge, sa kongen. - Dette er kongens palass.
- Si meg, sa zen-mesteren da. - Hvem bodde her før deg?
- Det var faren min, det. Men han er død nå.
- Og hvem bodde her før ham?
- Det var bestefaren min. Han er selvfølgelig også død.
Kongen var forundret. Han undret seg over hvor hen zen-mesteren ville med spørsmålene sine.
- Og hvem bodde her før bestefaren din? fortsatte zen-mesteren.
- Det var oldefaren min. Han er død. Si meg hva meningen er med disse spørsmålene?
Zen-mesteren så på kongen med et skarpt blikk:
- Og dette huset som folk flytter inn i, bor i midlertidig og så flytter ut av - sa du at dette ikke var et herberge?
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
søndag, september 2nd, 2007
Buddhismens første edle sannhet er lidelse, og den andre er at lidelse oppstår på grunn av menneskets behov - vår tørst etter mer, etter å bli rikere, leve lenger osv. Ettersom buddhistene ikke snakker om sjel eller individualitet, handler det om lidelse som et element i verden. Hvem kan se seg omkring og ikke gi buddhistene rett? Smerte og lidelse er en del av alle liv.
En ung gutt døde plutselig, og moren hans hadde det så vondt at hun holdt på å bli gal. Hvorfor måtte akkurat min sønn dø? ropte hun. Dag og natt gråt hun over sønnen sin, og kunne ikke akseptere at han var borte. På morgenen bestemte hun seg for at hun var nødt til å gjøre noe. Hun bar den døde gutten til Buddha og la ham foran føttene hans.
- Du som er Buddha må hjelpe meg! Gjør sønnen min levende igjen!
Buddha svarte:
- For å gjøre det trenger jeg en spesiell medisin. Den viktigste ingrediensen i denne medisinen er sennepsfrø fra hagen til en familie som aldri har vært rammet av døden. Finn meg slike sennepsfrø, og så skal jeg bringe sønnen din tilbake til livet igjen.
Kvinnen dro av gårde for å lete etter sennepsfrø. Hun lette vidt og bredt omkring, og selv om det var flere som kunne gi henne sennepsfrø fra hagene sine, så var det ingen som kom fra familier som aldri hadde vært rammet av døden. Alle familiene som kvinnen besøkte hadde på ett eller annet tidspunkt vært rammet av døden. Noen til og med like nylig som kvinnen selv.
Til slutt forsto hun at letingen var håpløs. Smerten som hun kjente var en del av hele verdens smerte. Hennes egen sorg og lidelse var ikke noe som bare hun kjente. Hun dro tilbake til Buddha, takket ham og begravet sønnen sin.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 26th, 2007
En ung mann sto midt i verden og så seg omkring. Han så fjellene rundt seg, og han så vannet. Han så dråpene som hadde samlet seg på treets blader. Han tenkte: “For meg er fjellene bare fjell, og vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader”.
Han bestemte seg for å begynne å studere zen under en stor mester. Han var fast bestemt på å se verden på en bedre og riktigere måte. I tretti år studerte han hardt og intenst, og plutselig en dag befant han seg på det samme stedet hvor han en gang for mange år siden hadde stått og sett på fjell, vann og dråper på blader. Han så seg omkring. Nå kunne han tydelig se at fjellene var ikke bare fjell, og vannet var ikke lenger bare vann. Han kikket nøyere på dråpene bladene, og så at de ikke lenger var bare dråper på blader.
Mannen fortsatte sine studier. I nye tretti år studerte han zen, og ofte kom han tilbake til det stedet hvor han opprinnelig hadde bestemt seg for hva han ville gjøre i livet. Plutselig en dag sto han der igjen, og akkurat som han hadde gjort tidligere, så kikket han seg omkring, på verden rundt ham. Og plutselig kom han til en dypere innsikt:
Fjellene er bare fjell. Vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 19th, 2007
For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?
American Beauty
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
The Matrix
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Fight Club
Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.
Posted in Kultur, Zen på søndag | 6 Comments »
søndag, juni 24th, 2007
Etter å ha skrevet om digitale håndholdte og online terapeuter som man kan konversere med, så har jeg jaktet på flere kunstige personligheter på nettet. Og de finnes. Ikke bare terapeuter, heller. Jeg tenkte på hvor stimulerende det av og til kan være å sitte og lytte til to intelligente mennesker småprate om dette og hint, også uten at man selv deltar i diskusjonen, så fikk den innskytelse at jeg ville la to kunstig intelligens få ta en prat med kunstig intelligens.
Det følgende er derfor en samtale mellom Jabberwacky og A.L.I.C.E. Legg merke til hvor fort småpraten slår over i dypsindighet, eller noe som ligner:
Jabberwacky: Have you got a name?
Alice: My name is ALICE.
My name is Doodle.
Hi there Doodle.
Hi Alice.
Hello there.
Do you remember my name?
Your name is Doodle, seeker.
My mother named me this way.
Tell me more about your mother.
Are you talkin’ ’bout my mother? What did you say?
I said ” I am talking with 19 other clients right now.” .
Yes, I did.
Hey. Why did you?
Because it’s true.
Interesting explanation. You and I are on the same wavelength, Doodle.
I don’t know. But there are more stars in the heavens than there are grains of sand in the entire world.
Umm. Where are they?
I don’t know.
Me either.
Litt småsjenerte helt i begynnelsen, men det går fort over. Litt forvirring midt i samtalen, men de to finner kjapt tonen. Det er Alice som påpeker at “You and I are on the same wavelength”. På slutten er det tydelig at Jabberwacky og Alice liksom har kommet fram til en slags enighet. Hadde denne samtalen funnet sted på et svaberg, for eksempel, så ser jeg for meg at etter at Alice har sagt “Me either”, så er de to stille en stund mens de observerer bølgene som sakte ruller inn mot land.
Spør du meg, så er den kunstige intelligensen inne på noe her. Zen, kanskje?
Posted in Zen på søndag | 8 Comments »
søndag, juni 17th, 2007
Søndagens zenbit er bittelitt omskrevet og stjålet fra Rejuvenating! på The Naked Soul.
To tømmerhoggere søkte på samme jobb. Det var harde tider i tømmerhoggerbransjen, så formannen anså det som budsjettmessig forsvarlig å bare ansette en av dem. For å avgjøre hvilken av de to han skulle satse på, bestemte han seg for å teste dem.
- Dere kommer til å få et område hver i skogen, sa formannen til de to tømmerhoggerne. - Den som klarer å kutte ned flest trær på åtte timer får jobben.
Tømmerhoggerne nikket og var enige om at det var en rettferdig måte å avgjøre hvem av dem som var den beste, og med hver sin store øks på hver sin brede skulder vandret de to mennene inn i skogen til de områdene som var pekt ut til dem. Begge begynte arbeidet sitt med stort engasjement.
Begge tømmerhoggerne var vante arbeidere, og arbeidet svært hardt. Den ene sto på som en gal mann, hogget og hogget, tre etter tre, uten å ta en eneste pause. Den andre tømmerhoggeren arbeidet like hardt, men han på sin side tok en ti minutters pause hver time.
Da det var gått åtte timer kom formannen for å telle trær. Til sin forundring måtte den første tømmerhoggeren erkjenne at han som tok ti minutters pauser hver time hadde klart å felle flest trær, og var den som til slutt endte opp med jobben.
- Hvordan i alle dager er det mulig? sa den første tømmerhoggeren. - Du arbeidet like hardt som meg, men du tok jo mange pauser underveis. Hvordan kan du ha klart å felle flere trær enn meg?
- Det stemmer at jeg tok pauser, svarte den andre. - Men i pausene fikk jeg slipt øksa, så jeg slapp å slite så mye på hvert eneste tre. Det er eneste forskjellen. Jeg slipte øksa mi underveis.
Den første tømmerhoggeren forsto. Han hadde latt øksa si bli sløv, og dermed hadde han måtte bruke lenger tid på trærne.
Posted in Zen på søndag | 3 Comments »
søndag, juni 10th, 2007
Når du har tent på kullbitene i din Weber kulegrill, eller tilsvarende Statoil-versjon, så har du rundt en time på å sitte og stirre ned i glørne mens du tenker over hva du er en del av. Hvor mange mennesker gjennom tidene har sittet slik som du, og lyttet for å høre kullene begynne å frese svakt? Hvor mange har holdt ut hånden for å kjenne på varmen som gradvis blir mer og mer intens? Utrolig mange. Akkurat i det du sitter der, er du den siste i en lang, lang rekke av individer som har gjort akkurat det samme. Når en gruppe mennesker om ikke alt for lenge kommer til å samle seg rundt grillen for å spise og ha det trivelig sammen, så er de også del av en tradisjon som går helt tilbake til menneskehetens vugge. Se for deg den grunnleggende sosiale enheten familien, en gang for titusener av år siden, sammenstimlet rundt bålet om kvelden. Flammen gir varme, lys og trygghet. Oppe på himmelen lyser stjernene, et slags svar på ens eget bål.
Å vente på at en grill skal bli varm nok er bare en av disse mulighetene vi har i dagliglivet til å stoppe opp for en liten stund, og la sinnet få fritt spillerom til å teste ut forskjellige perspektiver. Det finnes flere slike muligheter, og det kjennes godt når man griper dem. Det er godt å vite at man ikke er alene, og det er godt å vite at man er del av noe større. Det er derfor vi tradisjoner og seremonier. Å forberede en grill er en seremoni som man kan velge å ta seriøst mens man spekulerer litt over hva man driver på med.
De gode øyeblikkene kan komme når man minst venter det, men som regel merker man dem fordi man på en eller annen måte stopper opp og ser seg selv utenfra. Og man kan bli flinkere til å forutse dem, og ettersom tid er relativt, så kan man på ekte Matrix-manér sakke farten og få dem til å vare lengre. Si det til de rundt deg: Folkens, så fint vi har det nå! Si det til deg selv: Jeg har det godt nå.
Å eksistere i øyeblikket er jo egentlig alt vi gjør, men likevel plasserer vi gjerne tankene våre på ett eller annet punkt i framtiden - noe vi skal gjøre, noen som forventer noe av oss, noe som kommer til å skje, et sted vi skal være - eller ett eller annet punkt i fortiden - noe vi angrer på, noe vi lurer på hvorfor skjedde, noe noen sa. Tilstedeværelse er en tilstand vi bør søke oftere. Her-og-nå-eksistens. Lytt til kullbitene som sakte blir varmere. Hør fuglesangen. Snart er luften rundt grillen full av dufter som gjør alle glade.
Lykke til med grillingen.
Posted in Det Gode Liv, Lykken er..., Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, juni 3rd, 2007
Et koan er en historie eller et spørsmål som ikke kan forstås ved å bruke vanlig, rasjonell tankegang. Det klassiske eksemplet er “Når to hender klapper så høres en lyd - hva er lyden av én hånd?”, og det er nettopp det følgende historie dreier seg om:
En elev hadde fått i oppdrag av sin mester å meditere over lyden av én hånd. Da han hadde holdt på i nesten ett år sto han fram for mesteren sin og måtte fortvilet innrømme at han ikke kom noen vei.
- Du er alt for opphengt i det materielle, svarte mesteren. - Maten du putter i magen din, stolen som du sitter på, alt omkring deg. Glem alt dette. Det hadde vært bedre om du var død, kanskje hadde du da kunnet fortelle meg om lyden av én hånd.
Skamfull gikk eleven for å forsøke i videre meditasjon å finne ut av dette med lyden av én hånd. Etter enda ett år gikk han for å møte sin mester på ny. Med det samme han hadde kommet innenfor dørene, og så mesteren sitte der og vente på ham, så lot eleven seg falle ned på golvet. Der ble han liggende som om han var død.
- Greit, sa mesteren. - Du ser ut som om du er død. Kan du nå svare meg på hva lyden av én hånd som klapper er?
- Nei, det vet jeg ennå ikke noe om, svarte eleven der han lå på gulvet.
- Døde menn snakker ikke, sa mesteren.
Posted in Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, mai 27th, 2007
Hagesesongen har begynt, for den som liker denslags, holdt jeg på å si. Hva er en hage? Temmet og voldtatt natur eller et bilde på din indre harmoni? Eller noe helt annet? Og enda viktigere: Kan man finne zen i hagen? Svaret er åpenbart:
En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.
- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv, og han formulerte straks en plan for hvordan han skulle oppnå det. Rundt huset sitt hadde han riktignok en hage, han hadde bare aldri tenkt på det på den måten. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.
- Jeg behøver å finne ro, sa mannen til seg selv, og samtidig som han formulerte behovet sitt, så kjente han inni seg at han var urolig og stresset. Jobben hans ga ham en god inntekt hver eneste måned, men ro hadde han ikke. Det skulle hagen hjelpe ham med. Mannen satte straks i gang med planleggingen.
Neste vår hadde han alt klart; alle idéene omgjort til tegninger. Mennen gledet seg over planene sine, og at han snart skulle begynne å sette dem ut i livet. Det viste seg at det var ikke så enkelt å få gjennomført alt. Det ble fastslått at grunnen under den såkalte plenen hans var særdeles komplekst grunnfjell, og det var ikke bare bare å få det slett. Og de nye plantene han bestilte ville ikke vokse i klimaet de ble introdusert i. Høsten kom, og mannen hadde ikke hatt annet enn problemer med hagen sin. Han hadde ikke kommet særlig langt med arbeidet, men ettersom han var en viljesterk mann bestemte han seg for å lære av feilene sine og forsøke på nytt neste vår.
I løpet av vinteren vokste planene for hvordan hagen skulle se ut. I hodet sitt tenkte mannen ut en plass for en eller flere hengekøyer, hvor han og vennene hans kunne ligge og dingle og finne roen i livet. Han så for seg en kilde som kom opp av bakken, og en liten dam hvor det kunne svømme vakre, små gullfisker omkring.
Da våren kom begynte mannen igjen å arbeide med hagen. Men samme hva han gjorde, så var det liksom alltid noe nytt som var i veien, og selv om han fikk gjort en god del forbedringer, så var han på en måte aldri fornøyd da høsten kom. Det ble aldri helt slik han hadde tenkt seg. Alltid var det noe som manglet. Og om vinteren satt han med nye og forbedrede planer som han forsøkte å gjennomføre neste vår og sommer. Med tiden vokste hagen, og folk i nabolaget kalte den en virkelig perle blant hagene der omkring.
- Du har virkelig lagt ned mye arbeid i hagen din, sa de til mannen. - Er du ikke stolt?
Men mannen ristet innbitt på hodet, for planene hadde vokst seg større og mer fantastiske for hvert år, de også. Og han kunne ikke si at den hagen han nå hadde var den han hadde tenkt seg.
- Snart, sa mannen til seg selv. - Snart er jeg framme, og da kan jeg sette meg i hagen med en kopp te og bare finne roen i meg.
Men det hele gjentok seg bare år etter år. Om vinteren ble planene lagt, storslagne og komplekse planer for hvordan hagen skulle være, og om våren og sommeren støtte mannen på problemer som satte det hele noen skritt tilbake. Hagen ble penere og penere, med dam, hengekøye og springvann, små statuer av tissende smågutter og det hele, men ikke helt så bra som mannen hadde funnet ut at den skulle bli.
Da mange år var gått på denne måten, døde mannen. Han hadde blitt temmelig gammel, og det meste av livet sitt hadde han brukt på å lage seg den perfekte hagen hvor han kunne sette seg ned og finne roen. Men han kom aldri fram.
—
En mann leste Bonytt og så at alle de vakre husene på bildene hadde vakre hager rundt.
- En ordentlig fin hage kan jeg virkelig tenke meg, sa mannen halvhøyt til seg selv. Han smilte liksom til ingen, og la det glansede bladet fra seg på bordet. Så åpnet han verandadøren og kikket ut på sin egen hage. Eller hva han nå skulle kalle det. Gresset kunne selvfølgelig slås, men han ville aldri kunne skjule at plenen var lagt på et svært ulendt terreng. Den gikk opp og ned og var ikke noe syn for øyet. Trærne som sto rundt omkring i hagen hans så ikke noe pene ut, for de var krokete og fæle. Og plantene som vokste rundt omkring så ut som de var spredt omkring helt tilfeldig.
Mannen gikk for å lage seg en kopp te, og så kledde av seg sokkene og ruslet ut verandadøren, ned i hagen sin. Bakken var ujevn, men gresstråene kilte ham herlig på fotbladene. De var som små grønne venner som ønsket ham velkommen. Kanskje var det greit at ikke gresset ble slått på enda en stund? Han tok retning mot en stubbe som sto midt på plenen. Der satte han seg. Han tok en slurk te mens han kikket opp på de stygge trærne. Muligens var de ikke rette og fine, men i trekronene kvitret fuglene. Det virket ikke som om de hadde noe å klage på, så hvorfor skulle han?
Teen var varm og god da den rant ned i magen på mannen. Lukten av de mange forskjellige blomstene som fantes i hagen fant veien til mannens nese, og fikk ham til å smile. Kvitringen fra fuglene i tretoppene var som søt musikk. Han hadde helt glemt bildene i Bonytt nå.
Nesten uten at han var klar over lukket mannen øynene og fant en dyp og intens ro.
Posted in Kultur, Lykken er..., Natur, Zen på søndag | 1 Comment »
søndag, mai 20th, 2007
Denne søndagens zenperle er det Alan Watts som er opphavsmann til. Watts er teolog, filosof og fortolker av Østens religioner for et vestlig publikum. Oversettelsen er min:
En dag løp bondens hest av gårde. Da den ikke kom tilbake var naboene med på å hjelpe til med å lete etter den, men de fant den ikke. Da kvelden kom stimlet naboene sammen rundt bonden og uttrykte sin sympati.
- Du verden så uheldig du er som har mistet hesten din, sa de.
- Kanskje, svarte bonden.
Neste morgen kom hesten tilbake helt av seg selv, og med seg hadde den seks villhester. Dette var stor lykke for bonden, og naboene samlet seg igjen når de fikk høre de gode nyhetene. De var svært begeistrede, og fortalte bonden hvor heldig han var.
- Kanskje, svarte bonden.
Dagen etter bestemte bondens sønn seg for å forsøke å ri på en av villhestene. Han la sal på, og steg opp. Men etter en kort stund kastet villhesten ham av slik at han brakk foten. Naboene fikk høre om hendelsen, og var snare med å vise sin sympati. De mente dette var et leit uhell, for nå var det begrenset hva sønnen kunne gjøre av arbeid på gården.
- Kanskje, svarte bonden.
Men da neste dag kom, og de militære dukket opp på gården for å innrullere alle våpenføre unge menn i hæren, da hadde de ikke bruk for sønnen, for han haltet jo omkring med brukket fot.
- Det var nære på, sa naboene. - Hadde foten hans vært god, hadde du mistet ham til hæren. Sannelig var det et hell at den var brukket.
- Kanskje, svarte bonden.
Mer om Alan Watts på Wikipedia.
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
