Rabbagast - Råd og tips om det gode liv

Zen på søndag: Bondens hest

Denne søndagens zenperle er det Alan Watts som er opphavsmann til. Watts er teolog, filosof og fortolker av Østens religioner for et vestlig publikum. Oversettelsen er min:

En dag løp bondens hest av gårde. Da den ikke kom tilbake var naboene med på å hjelpe til med å lete etter den, men de fant den ikke. Da kvelden kom stimlet naboene sammen rundt bonden og uttrykte sin sympati.

- Du verden så uheldig du er som har mistet hesten din, sa de.
- Kanskje, svarte bonden.

Neste morgen kom hesten tilbake helt av seg selv, og med seg hadde den seks villhester. Dette var stor lykke for bonden, og naboene samlet seg igjen når de fikk høre de gode nyhetene. De var svært begeistrede, og fortalte bonden hvor heldig han var.

- Kanskje, svarte bonden.

Dagen etter bestemte bondens sønn seg for å forsøke å ri på en av villhestene. Han la sal på, og steg opp. Men etter en kort stund kastet villhesten ham av slik at han brakk foten. Naboene fikk høre om hendelsen, og var snare med å vise sin sympati. De mente dette var et leit uhell, for nå var det begrenset hva sønnen kunne gjøre av arbeid på gården.

- Kanskje, svarte bonden.

Men da neste dag kom, og de militære dukket opp på gården for å innrullere alle våpenføre unge menn i hæren, da hadde de ikke bruk for sønnen, for han haltet jo omkring med brukket fot.

- Det var nære på, sa naboene. - Hadde foten hans vært god, hadde du mistet ham til hæren. Sannelig var det et hell at den var brukket.

- Kanskje, svarte bonden.

Mer om Alan Watts på Wikipedia.

Posted in Zen på søndag | 1 Comment »

Zen på søndag: Zen og kunsten å bygge et smørbrød

I “Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel” av Robert M. Pirsig finner hovedpersonen zen ved å “miste seg selv” i vedlikehold av sin gamle motorsykkel. Å mekke på en motor er bare ett eksempel på en handling som kan åpne de riktige dørene. Det viktige er rutinen, konsentrasjonen rettet mot en enkelt oppgave eller problem som gjør at alt annet rundt deg forsvinner, og som blir som det en buddhistmunk ville kalt et mantra. Du kan lage dine egne “Zen og kunsten å…”. Hva med plastmodellbygging? Hva med arbeid i hagen? Hva med Zen og kunsten å skrive en blogg? Zen lurer i den strenge rutinen i framgangsmåten for å få til perfekt kaffe, og framgangsmåten for å få til en snømann eller en lecamur.

Hva er zen? spør du kanskje, lille apekatt?

Zen er to brødskiver med mat i mellom. Og hvis du aldri har prøvd deg på å bygge et smørbrød noen gang, så burde du prøve nå. Det er latterlig enkelt, slik viktige ting ofte er. Du behøver

1. To skiver brød. Jeg anbefaler ristet brød, men knekkebrød funker ikke.
2. Mykt smørevennlig pålegg, eller noe du får på tube. Majones, remulade o.l. er også fint.
3. Kjøttpålegg av ett eller annet slag, f.eks. salami. Kylling og tunfisk duger også.
4. Ost er valgfritt tilbehør, men kan være svært vellykket i et godt smørbrød.
5. Grønnsaker, som agurk og tomat.
6. Eventuelt andre smakssettere, krydder, hvitløk, urter etc.

Framgangsmåten:

1. Smør den ene skiva med smør eller olje. For ekstra smak bør skivene ristes, skrapes med hvitløksbåter og dynkes i ekstra fin olivenolje. Smør den andre skiva med smørbart pålegg.
2. Legg lagvis med valgfritt pålegg, grønnsaker, smakssettere, majones, eller hva du måtte ønske på den ene skiva. Prøv deg fram. Eksempel: Familieskinke, agurkskiver, majones, hvitost, purreløk, ketchup.
3. Plasser den andre skiva oppå “tårnet” av mat. Hold fast smørbrødet med den ene hånden, og skjær på skrå over slik du vet en klassisk sandwich skal skjæres.
4. Servér.

Framgangsmåten er ikke på noen måte risset i stein. Det gjelder å bruke fantasien. Det viktige er å lukke smørbrødet med den andre skiva. Men det aller viktigste er grunnregelen for kunsten å bygge et smørbrød:

1. Du skal være raus.
   Én skive agurk er ikke nok. “Litt” er et begrep som du skal fortrenge når du lager et smørbrød. Slanking gjelder ikke. Hvis du bryter denne grunnregelen faller du gjennom. Du skal ha mer ost på smørbrødet enn du ville hatt på en vanlig brødskive. Hvis du smører leverpostei på, skal leverposteien dekke skiva i et tykt, tykt lag.

Grunnregelen over gjør kunsten å bygge et smørbrød til noe svært unorsk. Det finnes ingen gode nøysomme smørbrød. Bare kjedelige, spartanske institusjonsskiver. Det er det du får hvis du bryter grunnregelen: Du skal være raus.

Ungene mine digger smørbrødene mine, og de anbefaler dem. Det artige er at de har forsøkt seg på å diktere hva jeg ikke skal ha i dem, ikke sennep, ikke chilipulver, ikke ditt og ikke datt, og de er skjønt enige om at det ikke blir det samme. Det beste er når de ikke kikker, og egentlig ikke aner hva jeg putter i dem. Da spiser de glatt både sennep og chili og klager aldri. Jeg kjefter litt på ungene til vanlig hvis de har veldig mye majones på salamien, eller litt for mange gulostskiver, men jeg holder grunnregelen i Zen og kunsten å bygge et smørbrød¹.

Enda ikke opplyst av zen-innsikt? Vel, det er ålreit å være mett, også.

1. ”Du skal være raus!” [↩]

Posted in Det Gode Liv, Lykken er..., Zen på søndag | 5 Comments »

Zen på søndag: Duff style zen

En vismann ble spurt av sin disippel om hva zen var. Han svarte “Et eiketre i hagen”. Neste dag kom en annen av hans displer til ham og stilte det samme spørsmålet, om hva zen var. Vismannen svarte “Et par solbriller med en løs skrue”. Enda en disippel kom til vismannne tredje dag, og han spurte det samme som de foregående. Hva er zen? Vismannen snudde seg og sa “Hilary Duff¹, amerikansk skuespiller og artist”:

Merkelig

Du sover aldri, ikke ett sekund

jeg liker at du lover, og glemmer om en stund

jeg liker at du sier God morgen, min venn

får det ut til å høres som Vi ses snart igjen

Du vil ha regler du ikke må følge

du lar alt det fine flyte bort på en bølge

jeg ser at du lever uten så mye styr

fy flate, jeg tror du er en lykkelig fyr

Jeg er usikker på om det Hilary selv som har skrevet låta, men hvem sier at man ikke kan ha mye eldgammel orientalsk visdom i seg selv om man bare er tjue?

1. Hilary Duff (ca 20), kjent fra tv og hitlister, bringer denne søndagens zenkonfekt til middagsbordet, via undertegnedes gjendiktning av låta “Weird” fra albumet som bare heter Hilary Duff. Det hadde du ikke ventet! [↩]

Posted in Zen på søndag | 1 Comment »

Zen på søndag: Måken som ropte på de andre

For noen år siden kjøpte vi et gårdsbruk i Lofoten. Det lå like ved et vann med en liten øy midt uti. På denne øya var det alltid fullt av måker. Noen av de som bodde i nærheten pleide å ro ut dit innimellom for å hente måke-egg.

Huset vårt hadde en veranda, hvor jeg pleide å sitte og tenke over hvorfor livet var som det var, og hva meningen var med det hele. En sommerdag opplevde jeg noe som ga meg svar.

Jeg satt som vanlig på verandaen. Foran meg hadde jeg en brødskive og en kopp kaffe. Jeg var god og mett og hadde ikke lyst til å spise brødet. Mens jeg rolig drakk kaffen min så jeg meg omkring. Jeg kikket ned på vannet, på alle måkene som satt rolig på den lille øya si. Jeg kikket bort på den gamle låven vår, fallerferdig og fæl, men likevel ganske vakker. På taket av låven satt det en måke.

Det var jo kanskje litt rart at denne måken ikke satt nede på øya sammen med de andre måkene, men jeg visste at det var et måkepar som hadde reir der oppe på taket. Kanskje var det hannen som satt og kikket seg omkring, akkurat slik jeg satt og kikket meg omkring. Jeg hadde sett denne måken før, og observert at den liksom hadde enerett på dette området rundt huset og låven. Når andre måker hadde retning inn i luftrommet over huset vårt, så var han umiddelbart på vingene for å avskjære inntrengeren.

Hvorfor er det slik, spurte jeg måkefar, at selv om man ikke tror at det finnes noen guddom, så tror man at det finnes noe som er rett å gjøre og noe som er galt å gjøre?

Måken svarte meg naturligvis ikke. Den var jo tross alt bare en måke, og forstod vel sannsynligvis ikke spørsmålet mitt en gang. Likevel smilte jeg til måken, og bestemte meg for å gi ham den brødskiven som jeg alikevel ikke kom til å spise selv. Jeg slengte den ned på veien til ham, og han hadde en usvikelig teft for alt spiselig, så han flakset ned til der skiven hadde landet.

Dette var en god og tjukk brødskive, med masse smør og leverpostei. Jeg ser for meg at det var en lekkerbisken for en måke, selv om de jo er kjent for å være glupske og ta til takke med nesten hva som helst. Min antakelse var vel at måken kom til å sluke skiven, ganske enkelt, og det var jo det som var meningen. Jeg følte et visst ansvar for denne måken “min”, og unnet den jo denne godbiten.

Men måken spiste ikke brødskiven. Ikke med en gang. I stedet for la den hodet bakover og begynte å lage et voldsomt spetakkel. Nede på vannet og den lille måkeøya skjedde det noe. De andre måkene lettet som et kjempestort hvitt teppe, og kom flygende i retning av ropene til måkefar. Snart svermet de omkring ham, og da de fikk øye på brødskiva oppsto det et kraftig basketak mellom flere av måkene. Alle ville de ha tak i brødskiven med smør og leverpostei. Måkefar selv, han som opprinnelig var tiltenkt maten, slåss som besatt for å beholde det han hadde fått. Han flakset og bakset, og fikk seg muligens en bit.

Men hadde han bare tidd stille, så hadde han fått hele skiva for seg selv. Jeg visste jo at han hadde peiling på eiendomsrett, for jeg hadde jo sett ham jage de andre måkene bort fra området rundt huset. Men i det han skulle spise, så ropte han i stedet på de andre måkene. Hva hadde gått av ham?

Da forsto jeg med ett at det var måkens “måkehet” som hadde valgt å invitere alle de andre, ikke måken selv. På samme måte var det kanskje med oss mennesker, tenkte jeg. Når vi gjør uselviske og moralske valg - selv uten å ha en guddom å tro på - så er det vår menneskelighet som gjør valgene, til beste for menneskeheten, ikke for individet. Vi ville ikke ha overlevd uten denne menneskeligheten, og kanskje hadde ikke måkene overlevd uten “måkeheten”.

Det var da - som man sier i de gamle zen-fortellingene - at denne lille apekatten ble opplyst.

Posted in Det Gode Liv, Natur, Vi mennesker, Zen på søndag | 8 Comments »

Zen på søndag: Å henge i en tynn tråd

En mann var ute og gikk i den norske naturen. Han hadde gledet seg til denne turen lenge, og endelig var han her. Helt alene spradet han nedover en steinete sti og nøt den roen som fylte ham. Fugler kvitret, fluene summet, solen var oppe og alt var bra.

Med ett hørte mannen noen merkelige lyder bak seg. Han snudde seg og så til sin overraskelse en rasende reinokse som sto et stykke unna og glodde olmt på ham. Det var tydelig at den oppfattet mannen som en inntrenger på sine enemerker. Reinen snøftet og bøyde hodet. Geviret glinset i solen. Mannen likte ikke synet, han syntes det taggede geviret så svært farlig ut.

Så rolig som han bare klarte, forsøkte han å bevege seg unna, men det gikk åpenbart ikke fort nok. Reinoksen satte også fart, rett mot ham. Mannen fikk panikk, for dyret virket for ham å være enormt, og han hadde ikke til hensikt å la seg trampe ned eller spiddes på geviret.

I fullt firsprang bar det nedover stien, noe som var temmelig vanskelig å få til, for stien var ujevn og full av steiner og røtter, og mannen var vant til hard asfalt. Best som det var gikk han over ende, og datt så lang han var. Han datt heldigvis i myk mose, men han klarte ikke å stanse. Det gikk bratt nedover akkurat der, så han rullet en god stund uten å kunne gjøre noe fra eller til.

Så rullet mannen utfor et stup, og da han innså hva som var i ferd med å skje, grep han villt omkring seg for å finne noe å holde tak i. Det fant han, og der ble han hengende. Han kikket ned, og kunne konstatere at fallet ville ta livet av ham. Det var utvilsomt. Så kikket han opp. Han så at det han hadde fått tak i, var en liten villbringebærbusk. Den var ganske spinkel, og det var nesten et under at den holdt ham. Han hang bokstavelig talt i en tynn, tynn tråd.

Saken ble ikke noe bedre av at to lemen dukket opp på kanten av stupet over hodet til mannen. De snuste litt rundt ved rota av villbringebærbuska, og til sin forskrekkelse var mannen vitne til at de begynte å gnage på stilken. Om litt ville de to gnagerne ha spist seg gjennom stilken, og mannen ville styrte ned i den visse død.

Da ble mannen oppmerksom på noe han hittil ikke hadde sett; et stort, glinsende, rødt bringebær som hang rett ved hånden hans. Han grep etter det med den ledige hånden, plukket det, og stakk det i munnen.

Det var det aller beste han noen sinne hadde smakt!

Posted in Det Gode Liv, Natur, Zen på søndag | 2 Comments »

Zen på søndag: Apefellen

Jeg sprer herved denne saken jeg kom over på The Naked Soul. Innlegget het The Monkey Trap, og det følgende er min oversettelse:

“Apefellen

I Sørøst-Asia utviklet man for flere år siden en lur måte å fange aper på uten å skade dem. Apefellen som ble utviklet var veldig enkel. Man tok ganske enkelt en krukke med vid bunn, men veldig smal åpning, og gravde den ned i bakken slik at bare åpningen var synlig. Så puttet jegeren frukt, nøtter eller kjøttbiter på spidd oppi krukken. Lukten av godbitene lokket apene til seg. De forsto at det var mat nede i hullet, og de stakk armene nedi for å hente den opp. Problemet for apene var at de ikke fikk dratt opp maten og spiddet gjennom den smale åpningen. Apene begynte å skrike når de oppdaget dette, frustrerte og opphissede som de var, men ingenting hjalp. Nå kunne apejegeren ganske enkelt gå bort til apen og kaste et nett over den. Selv om apen så at jegeren nærmet seg så prøvde den ikke å unnslippe. I stedet grep den hardere omkring lokkematen og prøvde enda mer frenetisk å få hånden og neven løs.

Selvfølgelig forstår du og jeg at alt apen behøvde å gjøre for å slippe unna jegeren, var å gi slipp på maten. Da ville den enkelt ha kunnet fått armen opp av krukken og hadde kunnet løpe unna. Den trengte kun å gi slipp!

Dumme aper! Vi mennesker ville vært smarte nok til å klare å vinne friheten, tror du ikke?

Vi liker i alle fall å tro at vi er smarte nok til å gi slipp på ting for å gi oss selv frihet. Sannheten er at mange av oss henger så fast ved ting i livene våre, at vi skaper våre egne fengsler. Alt vi behøver å gjøre er å gi slipp.

Hva er det du holder fast ved? Hva er det du har knugende grep om og nekter å gi slipp på? Hva ville skje om du slapp taket? Ville det ikke kjennes godt å gi slipp på din personlige «apefelle»?

Det er opp til deg. Du kan bestemme deg nå for å gi slipp og vinne friheten.

Hva vil du gi slipp på i dag?”

… så der har du dagens opplysende zen-historie, lille apekatt…

Posted in Det Gode Liv, Zen på søndag | 2 Comments »