I buddhismen sier man at det ikke finnes noe “jeg”. Det betyr at det som framstår som “jeg” er en illusjon, og det kan faktisk gi deg noen nye muligheter.
Jeg har alltid likt hvite ark. Det er fordi jeg liker å tegne og skrive, og det hvite arket holder liksom så mange løfter og muligheter. Det kan bli hva som helst på det der hvite arket. Straks jeg har tegnet et menneske eller skrevet et dikt, er arket ødelagt. Jeg kan selvfølgelig ta meg et nytt ark og begynne prosessen på ny. Kikke på det tomme arket, vente enda en stund før jeg setter blyanten nedi og begynner å bevege hånden.
Prøysen lovet “blanke ark og tegnestifter tell”, og litt slik kan det være. Jeg ønsker å kunne stå opp hver eneste dag og se på livet mitt - i alle fall se på den kommende dagen - på denne måten. Som et blankt ark. Fullt av muligheter og veier å velge mellom.
Det man ser på som “jeg” er en illusjon, sier buddhismen. Jeg kan langt på vei være enig. I alle fall er det en konstruksjon. Vi har laget oss et “jeg” som i stor grad er påvirket av ytre faktorer. Slik andre er vant med å se oss. Slik vi tror andre ønsker oss. Slik vi vet det forventes av oss. Hvis “jeg” er en konstruksjon, en illusjon, så burde jeg også kunne se på “jeg” som en lek, et spill, et hvitt ark. Jeg var innom disse tankene tidligere i Hvem er du i dag?
Jeg velger å tenke på “jeg” som et hvitt ark, som en lek. Det du ser er alltid et slags “bedrag”, en slags “løgn”, for det gir inntrykk av at mitt ytre er basert på mitt indre. Mitt virkelige jeg. Og det finnes ikke noe “jeg”, bare maske på maske og hvite ark.
Hva er da virkelig? Denne stolen er virkelig. Dette gulvet føttene mine berører er virkelig. Smilet mitt er virkelig.
Dette hvite arket jeg nettopp har fylt med tekst er virkelig.
Ani Choying Drolma er tibetansk nonne, synger vakre, tradisjonelle mantraer og fronter en jenteskole i Tibet, og hver gang jeg hører henne synge gråter jeg. Vet ikke helt hvorfor, men sånn er det. Koble til stereoen eller bruk gode hodetelefoner.
Måtte mantraet klinge over Bloggeby og roe hjertene litt hos de som stadig havner i konflikt.
Vesten er gjennomsyret av et dualistisk tankesett. Tanke og kropp. Legeme og sjel. Det kan det nok være Platon som har skylden for.
Platon og sjelen
Platon oppfant sjel og en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, en mer egentlig virkelighet enn den vi kjenner. Han snakket om det gode, det vakre, som alle sjeler lengter tilbake til, og som vi flyr i møte etter døden. Kristendommen innlemmet de platonske idéene i kristendommen, som senere spredte seg som religion nummer én i Vesten. Kilden til tanken på en himmel finnes her, samt den udødelige sjelen, og forsåvidt også andre beslektede ting som f.eks. troen på spøkelser.
Problemet med den vestlige dualismen
Problemet med den vestlige dualismen er at den forstyrrer perspektivet vårt i forhold til alt vi ser på. Vi er vant til å tro på noe “bak” det vi ser. Utrolig mange nordmenn tror ikke lenger på en Gud i den klassiske forstanden, men sier samtidig at de tror på “noe”. TV-programmer som “Åndenes makt” viser oss at veldig mange er interessert i denne verdenen “bak”. Ny-religiøsiteten har også gitt zen-buddhisme en boost i Vesten. Det startet med beatpoetene i USA på 50-tallet. Men zen lover ingen en annen verden, ingen ny sannhet, ingen avsløringer av metafysiske proporsjoner. Zen er det motsatte av den vestlige dualismen.
Slutt å tolke
Zen handler tvert i mot om å tenke enklere, ikke mer komplisert. Det kan ofte være vanskelig å ta inn over seg. Vi er vant til at tankesett og religioner skal lære oss noe, regler, innsikter, dogmer. I stedet avlærer zen. Zen handler om å kle av seg måten man har tenkt på tidligere, å se tydeligere det som faktisk er rett foran øynene våre. Å slutte å forklare, å slutte å tolke slikt som ikke trenger verken forklaring eller tolking.
Den vestlige dualismen har påført oss troen på at livene våre har mål og mening som er eksisterer utenfor oss selv, og har gitt oss urealistisk håp om at når vi dør så er det ikke over, men at sjelene våre lever videre i evigheten - kanskje til og med muligheten til å komme tilbake for å leve på ny som noen andre.
Her og nå
Du er her nå, det er alt. Men denne erkjennelsen gir deg muligheten til å gjøre dine valg her og nå. Disse valgene kan være med på å bidra til økt lykke i verden - for deg selv og andre - eller de kan være med på å bidra til økt lidelse. Du velger så lenge du lever, og forhåpentligvis øker du verdens totale lykke mer enn dens lidelse. Deretter dør du og blir borte. Og hvorfor skulle ikke det være helt greit?
Dagens lille zen-historie går til kjernen av budskapet i zen: Du tror det er komplisert, mens det egentlig er enkelt. Men det enkle kan noen ganger være svært vanskelig å få til hvis man har blitt vant til å gjøre enkle ting vanskelig. Eller, enklere: Glem det du trodde du visste.
En filosof oppsøkte en zen-mester i oppriktig nysgjerrighet for å få vite mer om hva zen var. Han spurte mesteren:
- Kan du, i så få ord som mulig, forklare meg hva zen handler om?
Zen-mesteren nikket og satte fram en tekopp foran filosofen. Han hentet tekjelen og begynte å helle te i koppen. Koppen ble full, men mesteren sluttet ikke å helle, og nå rant det te ut over bordet og ned på gulvet.
- Stopp! ropte filosofen. - Dette er ikke logisk! Du kan jo ikke helle mer te i koppen før du har tømt den!
Brått sluttet zen-mesteren å helle te i den overfylte koppen.
- Nettopp slik er det med sinnet ditt også, sa han. - Jeg kan ikke lære deg noe om zen før du har tømt det helt.
—–
Glem ikke at du kan laste ned zen-historiene fra Zen på søndag i gratis e-bok. Klikk på forsiden under!
Rabbagast.net har i ni måneder avlevert zen på søndager, og nå får du de beste innleggene i en finfin e-bok - helt uten kostnad. Bare fordi jeg er så glad i dere! Last den ned her:
Zen er uten ord, og finnes derfor ikke i noen skrift. Det betyr at denne teksten heller ikke er zen, kanskje bare “en finger som peker mot månen”. Zen-tradisjonen pleier å presentere dagens lille historie som sin egen begynnelse; et lite øyeblikk av forståelse mellom lærer og elev, i dette tilfellet selveste Buddha og hans beste elev Mahakasyapa. Slik to som kjenner hverandre godt kan ha små øyeblikk av felles forståelse, og slik en som er i kontakt med seg selv og verden rundt seg kan ha små øyeblikk av erkjennelse og innsikt. Slik zen handler om opplysning av ens eget sinn gjennom direkte erfaring - ordløst.
Buddhas blomst
Buddha pleide å samle mennesker rundt seg og snakke om ulike ting. Denne dagen likeså. Mennesker stimlet sammen rundt ham, både de som regnet seg som elever og følgesvenner, og de som bare var nysgjerrige på hvem Buddha var og hva han hadde å lære fra seg. Buddha nikket kort til signal om at folk skulle sette seg, og det gjorde de. Spent ventet de på hva Buddha skulle fortelle. Fra før visste de at han kunne snakke i timesvis, og lodde enorme dybder i tenkningen sin.
Men i stedet for å si noe, holdt Buddha fram en blomst. Folk ventet fremdeles på ordene som de trodde skulle følge, men Buddha forble taus. Blomsten holdt han fortsatt foran seg slik at mengden kunne se den. Folk stirret vekselsvis på Buddha og blomsten. Plutselig var det en av de som satt nærmest som brøt ut i et bredt smil. Det var Mahakasyapa, en av Buddhas mest oppvakte elever.
Først da snakket Buddha:
“I dag har jeg snakket uten ord, og bare Mahakasyapa forsto”.
De som har fulgt med på denne spalten vet at når man inviterer zen-mestere for å fortelle en hva som ligger til grunn for det hele og hvordan ting henger sammen, så får man slettes ikke de svarene man ønsker. Zen har ikke svarene. Zen er ikke svarene. Zen er zen. Litt som god kunst - den overrasker. Samtidig burde man kanskje ikke bli så overrasket?
En keiser var ærlig opptatt av å finne meningen med det hele, og siden han var buddhist med hele sin kropp og sjel, så tilkalte han naturligvis den største zen-mesteren han kunne få tak i. Han måtte da være i stand til å gi keiseren noen svar. Da zen-mesteren kom til keiseren, var keiseren full av spørsmål:
- Hva er den største hellige sannhet i buddhismen, mester?
Zen-mesteren la hodet på skrå og kikket med plirende øyne på keiseren:
- Uendelig tomhet - og ikke et snev av noe som er hellig, keiser, svarte han.
Keiseren var forvirret.
- Hvis det ikke finnes noe som er hellig… hvem - eller hva - er så du?
Mesteren tok en liten pause. Han smilte, og svarte keiseren så godt han kunne:
George Martin fikk frie tøyler i alt studiomaterialet til Beatles, og satte sammen en nitti minutters collage som ble utgitt under tittelen “Love”. Det ble mer enn en Greatest Hits-samling, for selv om de fine, gamle og kjente låtene presenteres enda en gang, så presenteres de på en ny og frisk måte. Det har fått meg til å ny-lytte på Beatles.
Georges gitar gråter
Spesielt har denne tekstlinja i George Harrisons klassiker When My Guitar Gently Weeps tatt bolig i sinnet mitt:
I don’t know why
nobody told you
how to unfold your love
I don’t know how
someone controlled you
they bought and sold you.
Da låta ble skrevet var bandet i oppløsning. John og Paul var uvenner, Ringo gikk sikkert rundt og var lei seg for den dårlige stemningen, og George satt der med den østlige inspirasjonen sin og skrev nydelige ting. Hva mener George med at
Jeg vet ikke hvorfor ingen fortalte deg
hvordan du skal brette ut kjærligheten din?
Brett ut kjærligheten
“Unfold your love” må jo bety “brette ut kjærligheten”, ikke sant? Jeg får et bilde i hodet mitt av kjærlighet som en liten papirlapp, men så viser det seg at den bare er liten fordi den er brettet sammen mange ganger, og egentlig er den kjempestor. Den ser ut til å være 1×1 cm, men etter at du har brettet den helt ut så fyller den rommet.
The White Album, hvor låte befinner seg originalt, kom på markedet tre dager før jeg ble født, 22. november 1968. Nesten førti år senere treffer verselinja meg i tinningen og rikosjerer ned i hjertet hvor den setter seg fast.
Ofte tenker vi på kjærlighet som noe som oppstår. Kjærlighet ved første blikk. Blind kjærlighet. George Harrison snakker derimot om kjærlighet som et aktivt livsvalg. Det handler om å velge å føle kjærlighet for omgivelsene sine, for alle mennesker. Tanken er jo kjent fra østlige religioner som buddhismen, og George Harrison hadde sine India-reiser og sin guru. For ham var sikkert dette slik det måtte være.
Forsøk selv
Brette ut sin kjærlighet. Tenk om vi alle kunne ta fram det vi har av kjærlighet og undersøke den litt. Er den brettet hardt sammen tusen ganger, slik at den er hard og liten? Reserverer vi vår kjærlighet for en eller to? Hva skjer om vi pirker litt borti den, forsøker å se om vi finner en løs ende? Så kanskje vi gjør noen spede forsøk på å brette den ut. Bare litt først, liksom for å se hva som skjer. Kanskje noe løsner? Kanskje begynner den å brette seg selv ut, slik at kjærligheten fyller rommet? Eller kanskje vi rett og slett må slite litt for å få litt volum - i alle fall i begynnelsen. Hva kommer til å skje når flere oppdager og får del i kjærligheten vår? Vil de bli glade, skremte, inspirerte?
Så synd at ingen fortalte deg hvordan du skal brette ut kjærligheten. Du må nesten finne det ut selv.
Du trenger ikke å bli elev i et buddhistisk kloster for å lære deg å meditere. Mini-meditasjon kan du nemlig lære deg i denne artikkelen.
Hvorfor mini-meditasjon?
Fordi vi lever hektiske liv.
Fordi stress kan slite på i lengden, og bidra til at du får dårligere fokus, tar feil beslutninger og i det hele tatt forvandler deg til en usympatisk medarbeider.
Fordi forskning viser at til og med små pauser kan bedre konsentrasjonen og være med på å hjelpe deg til å gjøre jobben din bedre.
Hva er mini-meditasjon?
Mini-meditasjon er små pauser på noen få minutter, eller til og med på under ett minutt.
Mini-meditasjon gir deg mulighet til å hente deg inn i igjen når hverdagen er som travlest.
Mini-meditasjon krever ingen spesielle teknikker eller forberedelser.
Mini-meditasjon kan ofte gjennomføres uten at noen rundt deg er klar over det.
Mini-meditasjon kan være nyttig for deg, og hvis du venner deg til å gjøre det, så vil du etter hvert bli flinkere til å oppdage øyeblikkene når du behøver det.
Hvordan utfører man mini-meditasjon?
Stopp opp. Avslutt det du holder på med. Du er snart tilbake, men akkurat nå må du skyve til side alt du har inne i hodet. Arbeidsoppgavene forsvinner ikke, men for ett eller to minutter kommer de ikke til å være til stede i hodet ditt.
Lukk øynene og slapp av. La roen senke seg i hele deg, fra ytterst i lemmene til helt inn. Det kan være vanskelig til å begynne med, men med litt trening vil du få til dette ganske fort.
Konsentrer deg om pusten din. Inn, ut. Pust normalt, men kjenn etter om du puster med brystkassen eller magen. Føl at pusten når helt ned i magen din før du puster ut igjen. Pust saktere.
Hold fokus på pusten, og ikke la tankene begynne å vandre. Tving deg selv til å puste roligere, og helt ned i magen. Fullfør flere inn-ut-sykluser.
Åpne øynene sakte, og la verden rundt deg igjen trenge seg på. Fortsett på arbeidsoppgavene du var i ferd med å gjøre.
Ok, du når kanskje ikke akkurat nirvana ved hjelp av mini-meditasjon, men det kan hjelpe deg til litt mere ro i arbeidssituasjonen.
I buddhismen sier man at det ikke finnes noe “jeg”. Det betyr at det som framstår som “jeg” er en illusjon, og det kan faktisk gi deg noen nye muligheter.![](http://www.rabbagast.net/wp-content/48071401_740f3d710a.jpg "ikke noe \")
