søndag, desember 9th, 2007
De som har fulgt med på denne spalten vet at når man inviterer zen-mestere for å fortelle en hva som ligger til grunn for det hele og hvordan ting henger sammen, så får man slettes ikke de svarene man ønsker. Zen har ikke svarene. Zen er ikke svarene. Zen er zen. Litt som god kunst - den overrasker. Samtidig burde man kanskje ikke bli så overrasket?
En keiser var ærlig opptatt av å finne meningen med det hele, og siden han var buddhist med hele sin kropp og sjel, så tilkalte han naturligvis den største zen-mesteren han kunne få tak i. Han måtte da være i stand til å gi keiseren noen svar. Da zen-mesteren kom til keiseren, var keiseren full av spørsmål:
- Hva er den største hellige sannhet i buddhismen, mester?
Zen-mesteren la hodet på skrå og kikket med plirende øyne på keiseren:
- Uendelig tomhet - og ikke et snev av noe som er hellig, keiser, svarte han.
Keiseren var forvirret.
- Hvis det ikke finnes noe som er hellig… hvem - eller hva - er så du?
Mesteren tok en liten pause. Han smilte, og svarte keiseren så godt han kunne:
- Jeg vet ikke.
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
onsdag, november 28th, 2007
George Martin fikk frie tøyler i alt studiomaterialet til Beatles, og satte sammen en nitti minutters collage som ble utgitt under tittelen “Love”. Det ble mer enn en Greatest Hits-samling, for selv om de fine, gamle og kjente låtene presenteres enda en gang, så presenteres de på en ny og frisk måte. Det har fått meg til å ny-lytte på Beatles.
Georges gitar gråter
Spesielt har denne tekstlinja i George Harrisons klassiker When My Guitar Gently Weeps tatt bolig i sinnet mitt:
I don’t know why
nobody told you
how to unfold your love
I don’t know how
someone controlled you
they bought and sold you.
Da låta ble skrevet var bandet i oppløsning. John og Paul var uvenner, Ringo gikk sikkert rundt og var lei seg for den dårlige stemningen, og George satt der med den østlige inspirasjonen sin og skrev nydelige ting. Hva mener George med at
Jeg vet ikke hvorfor ingen fortalte deg
hvordan du skal brette ut kjærligheten din?
Brett ut kjærligheten
“Unfold your love” må jo bety “brette ut kjærligheten”, ikke sant? Jeg får et bilde i hodet mitt av kjærlighet som en liten papirlapp, men så viser det seg at den bare er liten fordi den er brettet sammen mange ganger, og egentlig er den kjempestor. Den ser ut til å være 1×1 cm, men etter at du har brettet den helt ut så fyller den rommet.
The White Album, hvor låte befinner seg originalt, kom på markedet tre dager før jeg ble født, 22. november 1968. Nesten førti år senere treffer verselinja meg i tinningen og rikosjerer ned i hjertet hvor den setter seg fast.
Ofte tenker vi på kjærlighet som noe som oppstår. Kjærlighet ved første blikk. Blind kjærlighet. George Harrison snakker derimot om kjærlighet som et aktivt livsvalg. Det handler om å velge å føle kjærlighet for omgivelsene sine, for alle mennesker. Tanken er jo kjent fra østlige religioner som buddhismen, og George Harrison hadde sine India-reiser og sin guru. For ham var sikkert dette slik det måtte være.
Forsøk selv
Brette ut sin kjærlighet. Tenk om vi alle kunne ta fram det vi har av kjærlighet og undersøke den litt. Er den brettet hardt sammen tusen ganger, slik at den er hard og liten? Reserverer vi vår kjærlighet for en eller to? Hva skjer om vi pirker litt borti den, forsøker å se om vi finner en løs ende? Så kanskje vi gjør noen spede forsøk på å brette den ut. Bare litt først, liksom for å se hva som skjer. Kanskje noe løsner? Kanskje begynner den å brette seg selv ut, slik at kjærligheten fyller rommet? Eller kanskje vi rett og slett må slite litt for å få litt volum - i alle fall i begynnelsen. Hva kommer til å skje når flere oppdager og får del i kjærligheten vår? Vil de bli glade, skremte, inspirerte?
Så synd at ingen fortalte deg hvordan du skal brette ut kjærligheten. Du må nesten finne det ut selv.
Posted in Det Gode Liv, Musikk, Vi mennesker, religion | 4 Comments »
søndag, oktober 7th, 2007
Du trenger ikke å bli elev i et buddhistisk kloster for å lære deg å meditere. Mini-meditasjon kan du nemlig lære deg i denne artikkelen.
Hvorfor mini-meditasjon?
- Fordi vi lever hektiske liv.
- Fordi stress kan slite på i lengden, og bidra til at du får dårligere fokus, tar feil beslutninger og i det hele tatt forvandler deg til en usympatisk medarbeider.
- Fordi forskning viser at til og med små pauser kan bedre konsentrasjonen og være med på å hjelpe deg til å gjøre jobben din bedre.
Hva er mini-meditasjon?
- Mini-meditasjon er små pauser på noen få minutter, eller til og med på under ett minutt.
- Mini-meditasjon gir deg mulighet til å hente deg inn i igjen når hverdagen er som travlest.
- Mini-meditasjon krever ingen spesielle teknikker eller forberedelser.
- Mini-meditasjon kan ofte gjennomføres uten at noen rundt deg er klar over det.
- Mini-meditasjon kan være nyttig for deg, og hvis du venner deg til å gjøre det, så vil du etter hvert bli flinkere til å oppdage øyeblikkene når du behøver det.
Hvordan utfører man mini-meditasjon?
- Stopp opp. Avslutt det du holder på med. Du er snart tilbake, men akkurat nå må du skyve til side alt du har inne i hodet. Arbeidsoppgavene forsvinner ikke, men for ett eller to minutter kommer de ikke til å være til stede i hodet ditt.
- Lukk øynene og slapp av. La roen senke seg i hele deg, fra ytterst i lemmene til helt inn. Det kan være vanskelig til å begynne med, men med litt trening vil du få til dette ganske fort.
- Konsentrer deg om pusten din. Inn, ut. Pust normalt, men kjenn etter om du puster med brystkassen eller magen. Føl at pusten når helt ned i magen din før du puster ut igjen. Pust saktere.
- Hold fokus på pusten, og ikke la tankene begynne å vandre. Tving deg selv til å puste roligere, og helt ned i magen. Fullfør flere inn-ut-sykluser.
- Åpne øynene sakte, og la verden rundt deg igjen trenge seg på. Fortsett på arbeidsoppgavene du var i ferd med å gjøre.
Ok, du når kanskje ikke akkurat nirvana ved hjelp av mini-meditasjon, men det kan hjelpe deg til litt mere ro i arbeidssituasjonen.
Hentet fra Zen Habits’ How to Use Mini-Meditations to Relax and Find Focus.
Posted in Snylteblogging, Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, september 30th, 2007
Dagens artikkel går til buddhistmunkene i Burma som med ytterst reell fare for egne liv har vandret ut i gatene for å demonstrere på ikke-voldelig vis mot det undertrykkende regimet.
Jeg vet at buddhister ofte virker smilende fraværende, i alle fall de som virkelig praktiserer religionen. Det er muligens til å forvente med et tankesett som hevder at verden består av lidelse og bare nirvana er det endelige mål. De virker rett og slett litt introverte. Hvorfor skulle de bry seg om verden rundt seg?
Det gjør de altså. Buddhismen preker nestekjærlighet, vennlighet og balanse i alle ting. Munkene i gatene i Rangoon praktiserer sin religion på en alt annet enn livsfjern måte. De har valgt å markere motstand mot militærdiktaturet i landet ved å møte opp i tusentall. Dermed viser de fram en religion som både er moderne og samfunnsengasjert når den behøver det.
Myndighetene har slått hardt til mot demonstrantene, selv om alt foregår på ikke-voldelig vis. Flere av munkene har blitt drept. Skudd har blitt avfyrt mot menneskemengdene, og det er ingen tvil om at store overgrep har blitt begått. Buddhistmunkene ses vanligvis på som moralske forbilder av befolkningen, og det er usikkert om drap av munker vil føre til ytterlige protester eller om folk kommer til å skremmes bort fra gatene. Munkene på sin side er vant til å ofre seg, og de er også trenet i kunsten å konsentrere seg om en ting i lange perioder av gangen. Nå kan det se ut som om de militære har arbeider hardt for å holde munkene i templene. Forhåpentligvis vil uroen ikke forsvinne i Burma, men med tiden føre til at et mer humant og demokratisk styre overtar i landet.
Burma-lenker:
Siste nytt om Burma
Wikipedia om Burma
Kategoriserte internett-ressurser om Burma (engelsk)
Menneskerettigheter.no om Burma
Om Burma hos norske bloggere:
Wake-up call from Myanmar - Lillebror på Rabbagast.net
Viamag - Ingen fordømmelse av Burma
Iskwews hjørne - Gå i rødt på fredag (om forrige fredag, men engasjerende og opplysende tekst)
Kneggblogg - På randen av revolusjon
Posted in Nyheter, Vi mennesker, Zen på søndag | 2 Comments »
lørdag, september 29th, 2007
Engasjement er bra. Engasjement er en god drivkraft. Men hva hjelper det når man velger å engasjere seg i saker som bare gjør meg maktesløs og fortvilet? Er det bare meg, eller er det flere som blir opprørt, forbannet og dessverre hjelpesløs ovenfor de voldsommene overgrepene i Burma, fra militærjuntaen som har kronet seg selv til landets øverste myndighet?
Myanmar
Selv om det i media omtales som Burma, er det faktisk ni år siden at myndighetene endret landets navn fra Burma til Myanmar. Og i utgangspunktet ble Aung San Suu Kyi valgt via demokratiske valg til statsminister i 1990, men myndighetene, altså militæret, nektet å rette seg etter folkets valg, og som vi har denne demokratiske forkjemperen sittet i husarrest i lengre tid. En vinner av Nobel Fredspris i husarrest. Hvordan er det muulig?
Hjelp
Nå er vel USA opptatt med opprydding i Irak, og kan vel ikke samtidig rette øynene mot landet mellom Thailand, Kina og India. Litt rart egentlig, Burma er jo faktisk rik på naturressurser som olje og gass, kanskje USA våkner såfort de får lukten av råolje under neseborene? Økonomiske sanksjoner mot politiske topper skal liksom få slutt på elendigheten? Yeah right!
Tilogmed FN klarer ikke å enes om en fordømming av den horrible nedslakting av sivile, munker og journalister i landet. Og uansett, når sist førte en fordømming til at de fordømte la seg skinnflat og unnskyldte så meget?
Som vanlig menigmann - hva kan man gjøre?
Sms-aksjonen om å kle seg i rødt igår, for å symtatisere med de burmesiske munkene med sine røde kapper. Må man kle seg i en spesiell farge en spesiell dag for å symtatisere? Og dette hjelper for hva, egentlig? Din egen samvittighet kanskje? Beklager, ser ikke nytten for Burma i dette. Sende bilde av deg selv i rød t-skjorte til VG for å vise din støtte? Hva i all verden skal det være godt for?
Økonomisk hjelp - generelt tilbyr humanitære organisasjoner som mulighet til å støtte de økonomisk for å bistå den eller de som er utsatt for enten naturkatastrofer, forfølgelse og sult. Dette ser jeg på som en bedre måte å gi sin støtte, da bidrar du med noe som er ditt, i tillegg til symtati. Noen får det bedre på grunn av pengene du har bidratt med. Robin Hood filosofi på sitt beste. Men - dette bidrar bare til å minske “problemet,” det har ingen innvirkning på årsaken til problemet! Å dra til legen for å få behandlet ett symtom hjelper lite hvis årsaken til symtomet også blir behandlet, ikke sant?
Engasjement
Burma har en kompleks historie bak seg, men så lenge det fortsatt er motstand er det håp. Landet ble uavhengig i 1948, og var da ett demokratisk land frem til militærkuppet i 1962 - nå har altså det militære vært med makten i 45 år! De har undertykt all opposisjon og gjort livet for burmeserne lite hyggelig.
Lille meg kan forsvinnende lite gjøre for å kaste militærregjeringen og innsette Aung San Suu Kyi som statsminister - selv med en atomkoffert ville jeg ikke ha kunne gjort noe.
Så mitt engasjement i saken renner dessverre ut i sluken og blir bare erstattet med sinne og irritasjon. Hvor er fasitboken når vi trenger den?
Men for all del, er kjempeglad for den oppslutningen situasjon i Burma har fått, både i media og blant verdensborgere verden rundt. Det eneste jeg er redd for, er at om 2 mnd er det en ny sak som media omfavner, slik at Burma havner i bakleksa. Hvor mange ganger har vi ikke sett det?
Det er så absolutt ikke galt i å engasjere seg i saker som foregår milevis fra hjemstedet ditt og ditt land. Vi må det, vi har ett felles ansvar for verden under ett.
Men, for å kunne få utrettet noe er det enklere å engasjere seg lokalt og nasjonalt, der virkningene av ditt engasjement kan påvirke og utrette mer. Selv om Norge er kåret til verdens beste land å bo i, betyr ikke det at vi ikke har utfordringer. Så oppfordringen min vil være å starte med seg selv, og sitt nærmiljø - engasjer deg og gjør en god gjerning idag!
Posted in Det Gode Liv, Lillebrors lørdag | 1 Comment »
søndag, september 23rd, 2007
Det finnes noen fantastiske historier om den koreanske zenmesteren Seung Sahns samtaler med studenter ved Brown University. Ved skolen finnes det en zen-gruppe/studentorganisasjon, og det er herfra følgende herlige samtale stammer.
Etter et foredrag ble studentene bedt om å stille spørsmål til zenmesteren. En av studentene reiste seg og spurte:
- Finnes det en Gud?
- Hvis du tenker Gud, har du Gud. Hvis du ikke tenker Gud, har du ikke Gud, svarte Seung Sahn.
- Jeg tror ikke det finnes noen Gud. Hvorfor har jeg Gud hvis jeg tenker Gud?
- Forstår du Gud?
- Nei, jeg vet ikke.
- Forstår du deg selv?
- Jeg vet ikke.
- Du forstår ikke Gud. Du forstår ikke deg selv. Hvordan kan du noensinne vite om det finnes en Gud eller ikke?
- Så… finnes det en Gud?
- Gud er ikke Gud. Ingen Gud er Gud.
- Hvorfor er ikke Gud - Gud?
Seung Sahn holdt opp zen-stokken sin:
- Dette er en stokk, men det er ikke en stokk. Til å begynne med var det ingen stokk. Slik er det med Gud, også. I begynnelsen var det ingen Gud. Gud er bare et navn. Det samme gjelder for alle ting i universet.
- Så det finnes ingen Gud?
- Filosofen Descartes sa: Jeg tenker, altså er jeg. Hvis du ikke tenker, så er du ikke, og du og universet er ett. Dette er hva universet, du og Gud er laget av. Navnløse og formløse. Gud er du, du er Gud. Dette er det store “Jeg”, dette er veien, dette er sannheten. Forstår du nå Gud?
- Ja. Jeg tror at det ikke er noen Gud, og jeg har ingen Gud.
- Hvis du sier at du ikke har noen Gud vil jeg slå deg tretti ganger. Hvis du sier at du har Gud vil jeg også slå deg tretti ganger.
- Hvorfor vil du slå meg? Jeg forstår ikke. Forklar!
- Jeg gir ikke akupunktur til en død ku. I dag er det tirsdag, avsluttet zen-mesteren.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, september 16th, 2007
Vi kan lære mye av andre mennesker, men man må alltid forsøke å huske at ens egen situasjon alltid er unik, likevel. Du kan stå på skuldrene til lærere og zen-mestere, men du må ikke se på ordene deres som risset i stein. Deres erfaring og kunnskap som de brakte videre til deg var basert på deres egen unike situasjon, og det ville være svært synd om du aldri så etter nye veier. Det synes jeg er litt av budskapet i følgende lille zen-historie. Men der er mer der også.
Hva er det du gjør? Hva er det du sier?
Zen-mesteren hadde bare en elev, og ettersom han følte at eleven hadde studert lenge og nå åpenbart hadde en svært god forståelse av zen, og også siden han selv begynte å bli temmelig gammel, så kalte han eleven til seg.
- Jeg har blitt veldig gammel, sa zen-mesteren til eleven sin. - Og du er den som kan bringe min lære videre.
Eleven bukket ærbødig for sin gamle zen-mester. Mesteren trakk fram en gammel bok.
- Se på denne boken, sa han. - Den har blitt levert videre fra mester til elev i sju generasjoner. Den inneholder enorme mengder visdom, og nå gir jeg den til deg, slik du som mester kan gi den videre til din elev.
- Nei, takk, svarte eleven til zen-mesterens overraskelse. - Den høres veldig verdifull ut, og jeg tror nok det er best at du beholder den selv.
- Men denne boken inneholder mange nivåer av forståelse av zen!
- Jeg har mottatt min forståelse av zen fra deg uten noen bok, svarte eleven, fremdeles uvillig til å ta i mot den gamle boken som zen-mesteren rakte ham.
- Jeg forstår det, sa mesteren. - Men hør nå på meg: Denne boken inneholder visdommen til sju generasjoner. Du bør ta i mot den som et symbol på alt det jeg har lært deg.
Eleven tok i mot boken. Men ikke før kjente han tyngden av de sju generasjonenes visdom i hånden, så slengte han boken i et ildsted rett ved siden av. De varme kullene i ildstedet satte straks fyr på boken, og den brant raskt opp i flammene.
Zen-mesteren hadde aldri i sitt liv vært så sint før. Han ropte til eleven sin:
- Hva er det du gjør?
- Hva er det du sier? ropte eleven tilbake.
Posted in Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, september 9th, 2007
Vi er fanget i vårt eget perspektiv. Derfor har vi problemer med å være noe annet enn subjektive når vi kikker på verden rundt oss. Men det er nyttig å av og til tvinge seg selv til å utvide perspektivet. Jeg skrev om det i Perspektivforskyvning en gang i det som for meg fortoner seg som “for lenge siden”. Det var i mars. Denne lille zen-historien har også noe å si om perspektiver og ydmykhet, kanskje:
Mannen som ville overnatte i kongens palass
En velkjent zen-mester dukket en dag opp utenfor kongens palass. Alle visste hvem han var, og det var ingen av vaktene som forsøkte å stoppe ham i det han nærmet seg porten. Han nikket og smilte til alle, og de bukket for ham. En mann med så mye visdom var det viktig å vise respekt for.
Zen-mesteren gikk gjennom porten og videre inn i slottet. Han stoppet ikke - og ingen stoppet ham - før han kom helt inn til tronrommet, hvor kongen selv satt på sin trone og forundret kikket på mannen som kom inn. Også kongen kjente igjen zen-mesteren, men han forsto ikke helt hvorfor han hadde kommet til ham.
- God dag, sa zen-mesteren til kongen.
- God dag, svarte kongen nølende. - Hva er det du vil?
- Å, jeg har kommet for å overnatte her på herberget, svarte zen-mesteren.
Kongen ble forundret. Han trodde kanskje zen-mesteren hadde begynt å miste forstanden ettersom han refererte til palasset som et herberge. Riktignok var mannen ganske gammel, men dette hadde han ikke ventet.
- Dette er ikke noe herberge, sa kongen. - Dette er kongens palass.
- Si meg, sa zen-mesteren da. - Hvem bodde her før deg?
- Det var faren min, det. Men han er død nå.
- Og hvem bodde her før ham?
- Det var bestefaren min. Han er selvfølgelig også død.
Kongen var forundret. Han undret seg over hvor hen zen-mesteren ville med spørsmålene sine.
- Og hvem bodde her før bestefaren din? fortsatte zen-mesteren.
- Det var oldefaren min. Han er død. Si meg hva meningen er med disse spørsmålene?
Zen-mesteren så på kongen med et skarpt blikk:
- Og dette huset som folk flytter inn i, bor i midlertidig og så flytter ut av - sa du at dette ikke var et herberge?
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
søndag, september 2nd, 2007
Buddhismens første edle sannhet er lidelse, og den andre er at lidelse oppstår på grunn av menneskets behov - vår tørst etter mer, etter å bli rikere, leve lenger osv. Ettersom buddhistene ikke snakker om sjel eller individualitet, handler det om lidelse som et element i verden. Hvem kan se seg omkring og ikke gi buddhistene rett? Smerte og lidelse er en del av alle liv.
En ung gutt døde plutselig, og moren hans hadde det så vondt at hun holdt på å bli gal. Hvorfor måtte akkurat min sønn dø? ropte hun. Dag og natt gråt hun over sønnen sin, og kunne ikke akseptere at han var borte. På morgenen bestemte hun seg for at hun var nødt til å gjøre noe. Hun bar den døde gutten til Buddha og la ham foran føttene hans.
- Du som er Buddha må hjelpe meg! Gjør sønnen min levende igjen!
Buddha svarte:
- For å gjøre det trenger jeg en spesiell medisin. Den viktigste ingrediensen i denne medisinen er sennepsfrø fra hagen til en familie som aldri har vært rammet av døden. Finn meg slike sennepsfrø, og så skal jeg bringe sønnen din tilbake til livet igjen.
Kvinnen dro av gårde for å lete etter sennepsfrø. Hun lette vidt og bredt omkring, og selv om det var flere som kunne gi henne sennepsfrø fra hagene sine, så var det ingen som kom fra familier som aldri hadde vært rammet av døden. Alle familiene som kvinnen besøkte hadde på ett eller annet tidspunkt vært rammet av døden. Noen til og med like nylig som kvinnen selv.
Til slutt forsto hun at letingen var håpløs. Smerten som hun kjente var en del av hele verdens smerte. Hennes egen sorg og lidelse var ikke noe som bare hun kjente. Hun dro tilbake til Buddha, takket ham og begravet sønnen sin.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 26th, 2007
En ung mann sto midt i verden og så seg omkring. Han så fjellene rundt seg, og han så vannet. Han så dråpene som hadde samlet seg på treets blader. Han tenkte: “For meg er fjellene bare fjell, og vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader”.
Han bestemte seg for å begynne å studere zen under en stor mester. Han var fast bestemt på å se verden på en bedre og riktigere måte. I tretti år studerte han hardt og intenst, og plutselig en dag befant han seg på det samme stedet hvor han en gang for mange år siden hadde stått og sett på fjell, vann og dråper på blader. Han så seg omkring. Nå kunne han tydelig se at fjellene var ikke bare fjell, og vannet var ikke lenger bare vann. Han kikket nøyere på dråpene bladene, og så at de ikke lenger var bare dråper på blader.
Mannen fortsatte sine studier. I nye tretti år studerte han zen, og ofte kom han tilbake til det stedet hvor han opprinnelig hadde bestemt seg for hva han ville gjøre i livet. Plutselig en dag sto han der igjen, og akkurat som han hadde gjort tidligere, så kikket han seg omkring, på verden rundt ham. Og plutselig kom han til en dypere innsikt:
Fjellene er bare fjell. Vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
*hoppe og danse litt rundt*