søndag, september 2nd, 2007
Buddhismens første edle sannhet er lidelse, og den andre er at lidelse oppstår på grunn av menneskets behov - vår tørst etter mer, etter å bli rikere, leve lenger osv. Ettersom buddhistene ikke snakker om sjel eller individualitet, handler det om lidelse som et element i verden. Hvem kan se seg omkring og ikke gi buddhistene rett? Smerte og lidelse er en del av alle liv.
En ung gutt døde plutselig, og moren hans hadde det så vondt at hun holdt på å bli gal. Hvorfor måtte akkurat min sønn dø? ropte hun. Dag og natt gråt hun over sønnen sin, og kunne ikke akseptere at han var borte. På morgenen bestemte hun seg for at hun var nødt til å gjøre noe. Hun bar den døde gutten til Buddha og la ham foran føttene hans.
- Du som er Buddha må hjelpe meg! Gjør sønnen min levende igjen!
Buddha svarte:
- For å gjøre det trenger jeg en spesiell medisin. Den viktigste ingrediensen i denne medisinen er sennepsfrø fra hagen til en familie som aldri har vært rammet av døden. Finn meg slike sennepsfrø, og så skal jeg bringe sønnen din tilbake til livet igjen.
Kvinnen dro av gårde for å lete etter sennepsfrø. Hun lette vidt og bredt omkring, og selv om det var flere som kunne gi henne sennepsfrø fra hagene sine, så var det ingen som kom fra familier som aldri hadde vært rammet av døden. Alle familiene som kvinnen besøkte hadde på ett eller annet tidspunkt vært rammet av døden. Noen til og med like nylig som kvinnen selv.
Til slutt forsto hun at letingen var håpløs. Smerten som hun kjente var en del av hele verdens smerte. Hennes egen sorg og lidelse var ikke noe som bare hun kjente. Hun dro tilbake til Buddha, takket ham og begravet sønnen sin.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 26th, 2007
En ung mann sto midt i verden og så seg omkring. Han så fjellene rundt seg, og han så vannet. Han så dråpene som hadde samlet seg på treets blader. Han tenkte: “For meg er fjellene bare fjell, og vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader”.
Han bestemte seg for å begynne å studere zen under en stor mester. Han var fast bestemt på å se verden på en bedre og riktigere måte. I tretti år studerte han hardt og intenst, og plutselig en dag befant han seg på det samme stedet hvor han en gang for mange år siden hadde stått og sett på fjell, vann og dråper på blader. Han så seg omkring. Nå kunne han tydelig se at fjellene var ikke bare fjell, og vannet var ikke lenger bare vann. Han kikket nøyere på dråpene bladene, og så at de ikke lenger var bare dråper på blader.
Mannen fortsatte sine studier. I nye tretti år studerte han zen, og ofte kom han tilbake til det stedet hvor han opprinnelig hadde bestemt seg for hva han ville gjøre i livet. Plutselig en dag sto han der igjen, og akkurat som han hadde gjort tidligere, så kikket han seg omkring, på verden rundt ham. Og plutselig kom han til en dypere innsikt:
Fjellene er bare fjell. Vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
søndag, august 19th, 2007
For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?
American Beauty
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
The Matrix
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Fight Club
Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.
Posted in Kultur, Zen på søndag | 6 Comments »
søndag, juni 17th, 2007
Søndagens zenbit er bittelitt omskrevet og stjålet fra Rejuvenating! på The Naked Soul.
To tømmerhoggere søkte på samme jobb. Det var harde tider i tømmerhoggerbransjen, så formannen anså det som budsjettmessig forsvarlig å bare ansette en av dem. For å avgjøre hvilken av de to han skulle satse på, bestemte han seg for å teste dem.
- Dere kommer til å få et område hver i skogen, sa formannen til de to tømmerhoggerne. - Den som klarer å kutte ned flest trær på åtte timer får jobben.
Tømmerhoggerne nikket og var enige om at det var en rettferdig måte å avgjøre hvem av dem som var den beste, og med hver sin store øks på hver sin brede skulder vandret de to mennene inn i skogen til de områdene som var pekt ut til dem. Begge begynte arbeidet sitt med stort engasjement.
Begge tømmerhoggerne var vante arbeidere, og arbeidet svært hardt. Den ene sto på som en gal mann, hogget og hogget, tre etter tre, uten å ta en eneste pause. Den andre tømmerhoggeren arbeidet like hardt, men han på sin side tok en ti minutters pause hver time.
Da det var gått åtte timer kom formannen for å telle trær. Til sin forundring måtte den første tømmerhoggeren erkjenne at han som tok ti minutters pauser hver time hadde klart å felle flest trær, og var den som til slutt endte opp med jobben.
- Hvordan i alle dager er det mulig? sa den første tømmerhoggeren. - Du arbeidet like hardt som meg, men du tok jo mange pauser underveis. Hvordan kan du ha klart å felle flere trær enn meg?
- Det stemmer at jeg tok pauser, svarte den andre. - Men i pausene fikk jeg slipt øksa, så jeg slapp å slite så mye på hvert eneste tre. Det er eneste forskjellen. Jeg slipte øksa mi underveis.
Den første tømmerhoggeren forsto. Han hadde latt øksa si bli sløv, og dermed hadde han måtte bruke lenger tid på trærne.
Posted in Zen på søndag | 3 Comments »
søndag, juni 3rd, 2007
Et koan er en historie eller et spørsmål som ikke kan forstås ved å bruke vanlig, rasjonell tankegang. Det klassiske eksemplet er “Når to hender klapper så høres en lyd - hva er lyden av én hånd?”, og det er nettopp det følgende historie dreier seg om:
En elev hadde fått i oppdrag av sin mester å meditere over lyden av én hånd. Da han hadde holdt på i nesten ett år sto han fram for mesteren sin og måtte fortvilet innrømme at han ikke kom noen vei.
- Du er alt for opphengt i det materielle, svarte mesteren. - Maten du putter i magen din, stolen som du sitter på, alt omkring deg. Glem alt dette. Det hadde vært bedre om du var død, kanskje hadde du da kunnet fortelle meg om lyden av én hånd.
Skamfull gikk eleven for å forsøke i videre meditasjon å finne ut av dette med lyden av én hånd. Etter enda ett år gikk han for å møte sin mester på ny. Med det samme han hadde kommet innenfor dørene, og så mesteren sitte der og vente på ham, så lot eleven seg falle ned på golvet. Der ble han liggende som om han var død.
- Greit, sa mesteren. - Du ser ut som om du er død. Kan du nå svare meg på hva lyden av én hånd som klapper er?
- Nei, det vet jeg ennå ikke noe om, svarte eleven der han lå på gulvet.
- Døde menn snakker ikke, sa mesteren.
Posted in Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, april 22nd, 2007
En mann var ute og gikk i den norske naturen. Han hadde gledet seg til denne turen lenge, og endelig var han her. Helt alene spradet han nedover en steinete sti og nøt den roen som fylte ham. Fugler kvitret, fluene summet, solen var oppe og alt var bra.
Med ett hørte mannen noen merkelige lyder bak seg. Han snudde seg og så til sin overraskelse en rasende reinokse som sto et stykke unna og glodde olmt på ham. Det var tydelig at den oppfattet mannen som en inntrenger på sine enemerker. Reinen snøftet og bøyde hodet. Geviret glinset i solen. Mannen likte ikke synet, han syntes det taggede geviret så svært farlig ut.
Så rolig som han bare klarte, forsøkte han å bevege seg unna, men det gikk åpenbart ikke fort nok. Reinoksen satte også fart, rett mot ham. Mannen fikk panikk, for dyret virket for ham å være enormt, og han hadde ikke til hensikt å la seg trampe ned eller spiddes på geviret.
I fullt firsprang bar det nedover stien, noe som var temmelig vanskelig å få til, for stien var ujevn og full av steiner og røtter, og mannen var vant til hard asfalt. Best som det var gikk han over ende, og datt så lang han var. Han datt heldigvis i myk mose, men han klarte ikke å stanse. Det gikk bratt nedover akkurat der, så han rullet en god stund uten å kunne gjøre noe fra eller til.
Så rullet mannen utfor et stup, og da han innså hva som var i ferd med å skje, grep han villt omkring seg for å finne noe å holde tak i. Det fant han, og der ble han hengende. Han kikket ned, og kunne konstatere at fallet ville ta livet av ham. Det var utvilsomt. Så kikket han opp. Han så at det han hadde fått tak i, var en liten villbringebærbusk. Den var ganske spinkel, og det var nesten et under at den holdt ham. Han hang bokstavelig talt i en tynn, tynn tråd.
Saken ble ikke noe bedre av at to lemen dukket opp på kanten av stupet over hodet til mannen. De snuste litt rundt ved rota av villbringebærbuska, og til sin forskrekkelse var mannen vitne til at de begynte å gnage på stilken. Om litt ville de to gnagerne ha spist seg gjennom stilken, og mannen ville styrte ned i den visse død.
Da ble mannen oppmerksom på noe han hittil ikke hadde sett; et stort, glinsende, rødt bringebær som hang rett ved hånden hans. Han grep etter det med den ledige hånden, plukket det, og stakk det i munnen.
Det var det aller beste han noen sinne hadde smakt!
Posted in Det Gode Liv, Natur, Zen på søndag | 2 Comments »
