Amerikanerne lager jo som kjent sine egne versjoner av gode filmer fra resten av verden. Sist ute er Michael Hanekes Funny Games. Her er femten filmer som jeg håper de aldri får kloa i, og en som det hadde vært litt stilig om vi hadde fått sett en amerikansk versjon av.
Femten filmer vi ikke vil se amerikanske versjoner av:
15. En håndfull tid (1990)
Kanskje min favoritt blant norske filmer. I stedet for Espen Skjønberg i hovedrollen som Martin som gammel, ville vi kanskje fått se Clint Eastwood eller Tommy Lee Jones?
14. Der Krieger und die Kaiserin (Krigeren og keiserinnen) (2000)
Tom Tykwers fine film om sykepleieren og bankraneren som møtes. Nå kjenner jo amerikanerne fjeset til Franka Potente fra, var det ikke den andre filmen om Jason Bourne? så de kunne jo kanskje ha brukt henne. Men jeg tror de ville gått for Cameron Diaz og Jake Gyllenhal.
13. Ladri di biciclette (Sykkeltyvene) (1948)
“He is the man… who has to do his job… but to do it… he needs his bicycle…”. Eh, nei. Ville ikke funket. Selv ikke om vi hadde fått se Will Smith og sønnen hans løpe rundt i New York på jakt etter sykkelen.
12. Das Boot (Ubåten) (1981)
Wolfgang Peterson, regissøren, havnet jo i Hollywood til slutt, og har blant annet laget Troja og Air Force One. Skulle han ha fått muligheten til å lage en amerikansk versjon, ville han nok sikkert ha tydd til skuespillere som Harrison Ford og Eric Bana, tipper jeg.
11. Cidade de Deus (City of God) (2002)
Hvilken by skulle amerikanerne ha valgt i stedet for Rio de Janeiro? Aner ikke. Ville ikke ha funket uansett.
10. Nuevo Cinema Paradiso (Cinema Paradiso) (1988)
Tornatores herlige hyllest til filmen. Selv om man i et svakt øyeblikk ser for seg Morgan Freeman som kinomaskinisten, så hadde det nok ikke blitt det samme. Kanskje ikke en gang Tom Hanks?
9. Der Untergang(2004)
Hitler’s undergang, that is. Måtte ha blitt en ren kopi fra Hollywoods side, men hvem skulle ha spilt Hitler? Liten og karismatisk (hørte jeg Donny de Vito)?
8. El laberinto del fauno (Pans labyrint) (2006)
Det skulle ikke forundre meg om denne allerede er under oppseiling. Dakota Fanning som Ofelia. Fin fantasy for voksne. Amerikanerne ville laget en barneversjon, ser jeg for meg.
7. Jean de Florette (1986)
Nydelige franske landskaper og kamp om vannrettigheter. George Clooney ville kommet inn som Jean, muligens.
6. Festen (1998)
Dansk dogme om hemmeligheter rett under overflaten. Passer absolutt ikke som Hollywood-underholdning, selv om noen kunne sikkert ha laget en lavbudsjett indieversjon. Hvem ville i så fall ha vært seriøse nok til å ha hevet seg på? Willem Dafoe som faren og en eller annen up-and-coming-hotshot som sønnen? Eller kanskje Elijah Wood. Nei, tror nok ikke det.
5. Wo hu cang long (Snikende tiger, skjult drage) (2000)
Deilig orientalsk kampsportpoesi som umulig kunne blitt amerikansk.
4. A Clockwork Orange(1971)
Det er noe med den der tidlige 70-talls fantasien om hvordan den nære framtiden vil se ut (som for oss bare ser ut som mer 70-tall, liksom). Hollywood ville ha lett etter en ung skuespiller med et fandeninvoldsk trekk, og funnet noen som Kevin Zegers. Og det ville blitt lettglemt.
3. Le fabuleux destin d’Amélie Poulain (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre) (2001)
Merkelige, men søte Amelie som forsøker å gjøre gode ting. Den amerikanske versjonen vil hete bare “Emily” og ha Anne Hathaway i hovedrollen. Believe you me.
2. Fucking Åmål (1998)
Lukas Moodysons nydelige kjærlighetsfilm bryter noen grenser. Amerikanerne ville i alle fall ikke hatt kalt den for “Fucking Cranks” (Cranks er en liten by i Kentucky), men kanskje “Needmore” (ville vært litt fint, Needmore ligger i Texas). Brittany Murphy og Emmy Rossum?
1. Le grand bleu (Store blå) (1988)
En av mine absolutte favoritter når det gjelder europeisk film. Jared Leto kunne selvfølgelig ha vært like fjern og lengselsfull som Jean-Marc Barr, men en ting er sikkert. Jean Reno ville ha spilt Enzo Molinari på ny. Nei, forresten. Det ville ha blitt litt rart.
En film som det hadde vært kult å se en amerikansk remake av:
Ha ha ha ha ha ha! Jeg ser det tydelig for meg: Ben Stiller, Johnny Depp, Ellen Barkin og Lisa Kudrow løpende nakne omkring. Ville blitt en hit, tror du ikke?
På min morgenreise i cyberspace i dag havnet jeg helt tilfeldig over flere suksessfulle rop om oppmerksomhet. Det artige er at det kan gjøres på ulike måter.
Derfor presenterer jeg herved fem måter å få oppmerksomhet på:
Lyv om noe som høres helt utrolig ut, men som også er litt fascinerende og som man på en måte har litt lyst til å tro på, sånn som Microsoft gjør i filmen som angivelig viser utgravingen av et mekanisk troll fra et isfjell i Nord-Norge. Gå til Dagbladet og se utdrag fra filmen. Uansett om vi ikke tror på det, så får det masse oppmerksomhet.
Involver masse mennesker på noe bra. Det gjorde jeg selv da jeg feiret halvårsjubileumet mitt, og det må jeg si ga masse oppmerksomhet. Jeg ba alle bloggerne på bloggrollen min om å skrive om det gode liv, og mange av dem gjorde det. Og lenket tilbake til meg.
Hevd at du egentlig er noen andre, og spill på sex. Eller kanskje er Belle de Jour faktisk tidligere call girl?
Lag synkronisert stunt sammen med noen andre og forsøk å sjokkere miljøet ditt. Avslør samtidig at du aldri har hatt vært den du sa du var, eller at egentlig var noe helt annet. Say no more.
- Jeg vil at du skal gjøre meg en tjeneste.
- Ok..?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
- Hæ?
- Jeg vil at du skal slå meg så hardt du kan.
Fight Club
Hvis du aldri har sett filmen Fight Club (1999), så har du etter min mening gått glipp av noe. Du hadde sjansen på NRK3 i går. Fight Club er kanskje min favorittfilm, og en av ganske få jeg kan se om igjen og om igjen, og stadig finne små biter av innsikt i - små biter som setter seg fast i meg som frø, som kiler seg inn mellom tennene som etter et måltid, som slår rot i tannkjøttet og gror inn i hjernen. Der blomstrer de og blir til vakre, rystende tanker og idéer.
Slåsskampen som starter det hele
Gutta møtes utenfor baren og ikke et menneske er i nærheten. Slå meg, ber Tyler Durden, og forklarer ønsket sitt med: Hvis du aldri har vært i en slåsskamp - hva kan du egentlig si at du vet om deg selv? Så slåss de to hovedpersonene, og den slåsskampen blir til en bevegelse. Men hva handler bevegelsen om? At gutter må få være gutter? At mannen er i krise? Jeg har sett slike forklaringer, men jeg kjøper dem ikke.
Budskapene
Til meg sier filmen mye. Den har flere enn bare ett budskap. Men ett av de viktigste budskapene handler om å unnslippe den moderne tilværelsens komfortable nummenhet1. Å utfordre seg selv. Å føle noe - først smerte, men deretter den gode følelsen av at man overlever og blir sterkere. At man har kontroll på sin egen tilværelse, om ikke annet.
Utfordre deg selv
Må vi begynne å slåss for å føle noe nå? Ja, hvorfor ikke. Eller ta den konfrontasjonen med sjefen som du har gruet deg til - det kan og være en skikkelig utfordring og noe du i utgangspunktet ikke tror du klarer eller kanskje ikke en gang behøver. Kanskje handler det bare om noe så smått som å si nei der du tidligere har sagt ja, selv om du vet at den som spør kommer til å sette opp et overrasket ansiktsuttrykk og rynke brynene. Sa du… nei?
Risiko
Kanskje handler det om å gjøre noe hvor du faktisk risikerer noe. Og gudene skal vite at vi (i alle fall jeg) går rundt i livene våre (i alle fall mitt) uten å risikere spesielt mye. Jeg snakker ikke å helle syre på hendene, slik hovedpersonene gjøre i Fight Club, men bare glemme sin egen frykt for ubehag, smerte og andre menneskers misbilligelse.
En vakker dag
Så nå snart, en av disse dagene, går jeg inn i en butikk og faktisk klager på noe jeg har kjøpt. Jeg har ofte hatt lyst, men har ikke ønsket å bli oppfattet som en vriompeis. Men det skal jeg drite i. Jeg skal undertrykke behovet for å bli likt, og faktisk overlevere en krass klage, en som får butikkpersonalet til å svelge litt, svette litt. Så skal jeg kreve pengene igjen eller kanskje ikke. Kanskje er det nok å bare klage uten å kreve. Kanskje kreve noe er steg to.
For som Tyler Durden sier i Fight Club, og her er han helt på linje med de gamle stoikerne: Erkjenn at du kommer til å dø en dag.
Og med den tanken godt plantet i hodet - forbered deg på å slåss!
Fotnoter:
Rappet jeg ikke det uttrykket fra noen, mon tro - Roger Waters? [↩]
Vår opplevelse av hverdagen består av en total pakke av inntrykk fra alle sansene. Mist en av dem, og du har en alvorlig funksjonshemming som det kan være vanskelig å leve uten. Men hva skjer når du konsentrerer deg om kun en av sansene? Kan man oppdage nye ting? Få dypere opplevelser av slikt som man trodde man kjente? Dette er første del i en artikkelserie om sansene. Denne gangen: Synet.
Hva er synet?
Blikket ditt, synet, er en av de mest dominerende sansene, kanskje til og med den du nødigst ville ha vært foruten. Syn er hjernen din som leser og tolker lys fanget opp gjennom øynene. Synet hjelper oss til å trekke ut informasjon fra omgivelsene som gjør oss i stand til å operere tingene rundt oss og bevege oss omkring i verden. Vi kan kommunisere lydløst med andre mennesker kun med blikk-kontakt. Øynene kan initiere en flørt, eller advare noen om å holde seg unna.
Fotografering
Siden vi er så vant til å bruke synet i stort sett alt vi gjør, så kan det nok være litt vanskelig å begynne ny-oppdaging av denne sansen. Tar du opp hobbyen fotografi, og går litt i dybden, så vil du fort oppdage at synet “utvikles”, og tankene rundt det du ser begynner å ta form på alvor. Fotografer øver seg opp til å se motiver - sammenstillinger av objekter, fenomener, mennesker - som er vakre, interessante, eller som på en annen måte fanger oppmerksomheten. Å fotografere er å konsentrere seg om kun en av sansene. Film handler selvfølgelig mye om synet det også, men gir deg mulighet til å bruke andre sanser i tillegg.
Bruk blikket
Synet kan nytes også når man ikke har et fotografiapparat i nærheten. Verden er full av vakre og interessante konstellasjoner som man kan feste blikket på, som motiver som ikke tas bilde av. Hvis motivet hadde gjort seg godt på et bilde, så er det jo ingenting i veien for å bruke litt ekstra blikk-tid på det selv om det “bare” eksisterer i virkeligheten. Vi har masse motiver rundt oss, og av og til stopper vi kanskje opp og sier til hverandre: Å, nå skulle vi hatt et kamera. Men hvorfor denne opptattheten med å fange det visuelle øyeblikket når det framstår for deg her og nå. Nyt øyeblikket. Bruk blikket.
Rickys plastposedans
Se etter det vakre og interessante på uvante steder. Tenk på scenen i American Beauty hvor Ricky viser Jane et videopptak av det vakreste han noensinne har festet på film: En plastpose som danser i vinden. Ricky har evnen til å finne ekstraordinære motiver i det dagligdagse, og han stopper opp for å filme dem. Han er i stand til å nyte visuelle scener som andre kanskje ikke ville ha lagt merke til. Det kan du også gjøre.
Bli oppmerksom på synet
Det handler om å være oppmerksom på farger, former og sammenstillinger. Det handler om å gå nærmere inn på ting for å undersøke dem nærmere. Det som i første omgang bare virker som et kryp som beveger seg langs veggen kan vise seg å være en edderkopp med et vakkert mønster på ryggen. Skinnet i håret til kassadamen på Rimi kan gi deg visuell nytelse på samme måter som et maleri kan. Regndråpene som tegner streker på vinduer. Fargespillet i bladene på høstklare trær. Måten en far leier sin datter på. Uttrykket i ansiktet til kona når du sier at du er glad i henne.
Tren deg på å trekke ut visuelle godbiter av hverdagen. De finnes garantert over alt.
Jeg er veldig glad i å se på film. Du kan nesten kalle det hobby, og har investert mye tid og penger i surroundanlegg, plasmaskjerm og DVD-filmer. Men det er noe merkelig som skjer når det på en TV-kanal vises en film. Hvorfor slår film på TV ut film på DVD?
DVD vs. film på TV
Jeg har ved flere anledninger hatt valget mellom å sette på en DVD-film, eller å se en film som går på TV. Sånn i utgangspunktet høres det kanskje ikke ut som noe galt å se på filmen på TV - men hvis vi sier at filmen på TV er f.eks en du alledere har på DVD, og som du har sett noen gnager før? Og at du sitter med en helt fersk DVD film med plasten ennå på, som du lenge har gledet deg til å se?
Det skjer noe med meg når det går film på TV, selv om det er nok argumenter til å la være:
Jeg kan ha sett den før, og vite at den er middelmådig, på sitt beste.
Jeg kan ha mye bedre alternative filmer å se på DVD.
Jeg vet at det kan være reklame som bryter av filmen.
Er det på TVNorge, vet jeg det kommer nyheter og været midt i filmen.
Jeg kan ikke sette på pause når jeg må på do (og det må jeg!).
Jeg får ikke like god lyd når filmen går på TV.
Kanskje har jeg filmen på DVD og kan se den når som helst.
Likevel prioriterer jeg altså film på TV. Hvorfor?
Kontroll vs å bli kontrollert
Er det en kveld det ikke er noe på TV, og jeg har bestemt meg for å sette på en DVD, kan jeg bruke ett kvarter på bestemme for hvilken film jeg vil se. Og det er mer enn en gang at jeg har ombestemt meg ett kvarter ut i filmen også….
Film på TV gir deg få muligheter - her har du en film du kan se, eller du kan la vær. Take it or leave it. Sitt ned, hold kjeft, her bestemmer vi!
Og jeg lurer på om årsaken ligger litt i denne observasjonen - med hvert kan det være ubeskrivelig befriende å bli fortalt hva jeg skal gjøre!1 Overlat det til profesjonelle, liksom, å la TV-kanalen å bestemme film. For mange valg kan gjøre friheten vår til en byrde: Hvem har ikke hatt problemer med å velge smak på kuleisen når du har 15 smaker å velge mellom? Eller på restaurant med rikholdig meny, der du spør kelneren “hva anbefaler du?”
Utvide horisonten
Så min anbefaling må vel være å la andre bestemme for deg noen ganger. Hvis du hver gang du kjøper kuleis velger en sjokoladekule og en med pistasj, fordi det er det du bruker og syns er godt, da får du aldri smakt den med banan som kanskje isselgeren ville ha anbefalt deg! Ved å la andre bestemme, får du oppleve smaker, filmer og opplevelser du selv ikke ville ha valgt, og dette er med på å utvide din horisont.
Sist jeg sjekket, så var ikke det en dum ide!
Lillebror er fast gjesteskribent på Rabbagast.net. Han har spesielt ansvar for “Lillebrors lørdag”.
For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?
American Beauty
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
The Matrix
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Fight Club
Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.
Jeg er glad i film, og ser relativt mye. Og jeg vokste opp på et sted som ikke var så enormt stort, men som likevel hadde kino siden det var en militærleir der. Jeg kunne så lett ha blitt avspist med dårlig bygdekino, men var heldig. For noen uker siden var jeg tilbake, og fikk med meg norgespremieren på Die Hard 4.0. Det gir meg mange minner å gå på kino.
Toya
Min første film: Toya, som jeg husker mest på grunn av tittelen. Vi visste ikke hva tyggis var den gangen, alle tyggegummier var toy for oss. Jeg mente dermed at filmen sannsynligvis kom til å handle om tyggegummi på ett eller annet plan. I stedet fikk jeg et svart-hvitt drama fra 50-tallet.
Holde en voksen i hånden
Jeg husker ikke hvilken film, bare at jeg fremdeles var for liten til å gå alene. Jeg holdt pappa i hånden, slapp den et øyeblikk mens jeg studerte kunsten på veggene, og køen beveget seg forover uten at jeg fikk det med meg. Da jeg igjen tok hånden til pappa, så var det en fremmed mann. Au au. Det minnet hadde vel egentlig lite med kino å gjøre, men det kan kanskje forklare noen av traumene mine?
Brus og kino
Da jeg ble gammel nok til å gå alene, så pleide jeg å gå på kino sammen med bestekompisen den gangen. Standard var å mase om å få penger til brus og kino. Fem kroner. Det overrasker meg enda i dag at både brusen og billetten kostet 2,50, og da prisen gikk opp - for det husker jeg også - så gikk den opp på begge. Det gikk til brus og kino - ti kroner. Vi må ha syntes det var en forferdelig pris, men foreldrene våre punget ut1. Akk, syttitallet
Da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren
Star Wars. Ok, nå begynner vi å snakke om filmopplevelser på ordentlig. Det dumme var at jeg var ikke gammel nok. Hadde ikke fått tolvårsbeviset mitt ennå, for jeg var bare elleve. Og aldersgrensen på filmen var vitterlig 12. Men min strategi var klar, for filmen skulle jeg se. Jeg brukte “kraften”, så og si: Da han som tok i mot penger i bytte for billetter så på meg og sa “Men du er da ikke tolv år, gutten min”, så bare skjøv jeg myntene lenger mot ham og sa det jeg hadde planlagt: “Det er pengene som teller!”. Han smilte og ga meg billett. Er det rart jeg gråt på slutten av Star Wars III, da Luke og Leia ble født og filmsirkelen ble sluttet. Bare helt nylig har jeg forstått at jeg muligens brukte et Jedi mind trick på billettøren. “You WILL give me a ticket”, liksom.
Den gode kinofølelsen
Da siste Bruce Willis-eventyr begynte her om dagen, da det ble mørkt i salen og kjenningsmelodien til ett av de store studioene i Hollywood bruste gjennom salen, så tenkte jeg at det er slik film skal sees. Jeg har sett masse på tv, på VHS og så på DVD, men det er ingenting som kan sammenlignes. Den gode følelsen forlater ikke kinosalen, kommer ikke hjem til stuene våre. TV-skjermer blir aldri lerrett.
Den gode følelsen bor der i mørket; forventning, glede, opphisselse. Kanskje til og med litt nostalgi?
Jeg må rett og slett komme meg på kino oftere.
.
Fotnoter:
”Si det til de unge i dag, og de tror deg minsanten ikke!” [↩]
Hei alle barn. Her har dere tre alternativer til å slå på tv i kveld:
Lær noen kule hip hop moves.
Besøk bustamove.com eller Mikesmoves.com. Tren foran speilet. Før du vet ordet av det har du ermet fullt av rykende hete dansetrinn som kommer til å få kidsa til å måpe. Bonus: Ikke nøy deg med å danse i stua. Ta med deg den bærbare cd-spilleren og still deg utenfor det lokale Samvirkelaget. Vis fram alt du kan og improviser ett og annet som ingen har sett før.
Kopier scener fra kjente filmer
Etterlign minst tre berømte filmscener på uvante steder, f.eks. Rose med utstrakte armer i baugen på Titanic - bare på din egen veranda, eller Robert DeNiros klassike “Are you talking to me?”-scene fra Taxi Driver, eller til og med den noe mindre kjente scenen fra Dykket, med Bjørn Sundkvist, hvor han Bonus: Ikke bare etterlign scener fra kjente filmer - vær skuespilleren. Utfør en Humphrey-Bogart-i-Casablanca en hel kveld; stemmen, trenchcoaten, replikkene: “Here’s looking at you, kid!”
Tren på small talk
Besøk NRK eller eHow.com og lær deg kunsten å småprate. Tren foran speilet og oppsøk situasjoner hvor du kan få praktisert. Ikke bli for seriøs, og ikke la noen pinlige pauser oppstå. Om en samtale likevel glir over av seg selv, se deg straks om etter en annen situasjon. Finn fram noen fine åpnings- og avslutningsreplikker og se hvordan de fungerer. Bonus: Småprat med mennesker som man vanligvis ikke småprater med; uteliggere, barnehagebarn og de som står sammen med deg og venter på grønn mann.
Amerikanerne lager jo som kjent sine egne versjoner av gode filmer fra resten av verden. Sist ute er Michael Hanekes Funny Games. Her er femten filmer som jeg håper de aldri får kloa i, og en som det hadde vært litt stilig om vi hadde fått sett en amerikansk versjon av.
Lillebror er fast gjesteskribent på Rabbagast.net. Han har spesielt ansvar for “Lillebrors lørdag”. 
Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.
Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.
Hei alle barn. Her har dere tre alternativer til å slå på tv i kveld:
