Hillary fikk kritikk for å ha prøvd å lyve på seg dramatiske opplevelser med snikskyttere, men på Jay Lenos talkshow forsøkte hun å reise kjerringa ved å innrømme feilen. Det er riktig vei å gå.
Dagbladet skriver at i innledningen til besøket hos den kjente talkshow-verten spøkte presidentkandidaten med at hun hadde hatt problemer med å komme fram, for det var problemer med snikskyttere. Hun henviser selvfølgelig til tabben hun gjorde tidligere i valgkampen da hun refererte til et besøk i Bosnia hvor hun angivelig hadde vært nødt til å flykte unna snikskyttere. Senere ble hun avslørt, og i Tonight Show forsøkte hun å rette opp feilen.
Det er utrolig viktig å ikke la en feil bli til mer omfattende feilgrep. Det verste Hillary kunne ha gjort i dette tilfellet hvor hun åpenbart enten husket feil eller prøvde å bløffe, ville vært å holde på historien. Mange mennesker, spesielt makthavere, har opp gjennom historien forsøkt seg på dette, og feilet.
Gratulerer! Du har kommet inn på Rabbagasts bloggeskole etter det knallharde introduksjonsseminaret. Du har overlevd nedpsykingingen i Fem feite grunner til å ligge langt unna blogging, men du er her ennå. La oss begynne!
Lyst til å blogge?
De svakeste er blitt silt ut, og du er fast bestemt på å bli en blogger.
Du er motivert og du har den nødvendige viljestyrken til å begynne, og forhåpentligvis fortsette bloggingen. Du mangler kunnskapen. Men du har noe å si, og du tror du kan skrive. Så du står der i begynnelsen av bloggløypa, ivrig etter å sette i gang. Aller først vil jeg du skal sette deg ned og ta en kikk på landskapet. Mitt første råd er:
Slapp av. Se hva andre bloggere gjør
Besøk ulike blogger og lær litt om hvordan andre gjør det. Forsøk deg på dette utvalget:
Se hvor forskjellige blogger kan være; personlige, politiske, surrealistiske, slemme, positive, med alt fra gode råd til tilsynelatende feberfantasier levd ut på tastaturet. Blogger har som regel en bloggrull, en oversikt ett eller annet sted på siden over andre blogger eller nettsteder som bloggverten mener kan være verdt å besøke. Klikk på lenker, og bruk tid på å utforske det store universet av blogger som finnes, i Norge og i resten av verden.
Det store utvalget
Utrolig hvor stor spennvidden er på bloggere. Tema, skrive stil, lay out, alder, bakgrunn. Og det er det som gjør det så spennende. Før gikk vi rundt med alle tankene våre i hodet og ingen visste om dem. Bare noen veldig få fikk utgitt tankene sine i bokform om tankerekken var lang nok. Andre fikk utløp ved hjelp av leserinnlegg i diverse aviser. Men tilsammen var jo dette et veldig lite antall i forhold til alle som nå deler engasjementet sitt, drømmene, fantasiene, betraktiningene og rådene sine med verden. Tenk at jeg får lov til å ta en titt på andres blogg. At jeg får lov til å få et innblikk i hva andre tenker inni seg!
På denne reisen din rundt i ulike menneskers blogger vil du oppleve at noen blogger interesserer deg mer enn andre, og sannsynligvis vil du også finne ut at det er kvalitetsforskjeller. Bloggene i listen over er et relativt tilfeldig utvalg av blogger som har noe å by på, og for hver eneste slik ser det ut til å finnes hundre som bare tar opp plass. Du har gjennomgått introduksjonsseminaret og gått videre. Mange har derimot bare hoppet ut i det uten å tenke seg så nøye om - og gått på ræv. Nå ligger bloggene deres der som daukjøtt på den fine verdensveven – unyttige, flaue, og uten å gi noe som helst til de som er så uheldige å ramle innom.
Lærdommen bør være: Det finnes ingen grenser for hva bloggen din kan være. Det finnes utrolig mange blogger som ikke burde ha vært satt i gang, men din kommer til å heve seg over den gemene hop. Din blogg kommer til å bli bedre enn de fleste, kanskje til og med riktig god.
Valgfritt ekstramateriale: Andre som skriver om blogg og blogging
Valgfritt ekstramateriale: Tall og fakta om blogging
Ordet ”blog” kommer av ”weblog”. Kimen til fenomenet var nettsider som spesialiserte seg på å ha regelmessige oppdateringer og lenker til ulike interessante, spennende, morsomme og rare ting som skjedde forskjellige steder på Internett. Nå er de beste bloggerne opptatt av å tilby innholdsmessig kvalitet, ikke bare lenker.
Hvor mange blogger må du konkurrere med og skille deg ut i fra? 70 millioner i 2005 i følge denne artikkelen fra Blog Herald. Søtti! Dessverre eller heldigvis, avhengig av ditt utgangspunkt, er de fleste av dem søppel.
De beste styrter regjeringer og kurerer kreft (vel, liten overdrivelse der, kanskje…).
Ung stolthet mot gammel visdom. Nøye opptrente ferdigheter mot et langt livs erfaringer. Teori mot praksis. Kanskje er det disse tingene det handler om i denne søndagens zen-historie.
En ung bueskytter hadde opparbeidet seg så store ferdigheter med buen at han vant konkurranse etter konkurranse. Etter hvert ble han sett på av de fleste som den beste bueskytteren i landet. Likevel var det enkelte som av og til nevnte en gammel zen-mester som vistnok skulle være en eminent bueskytter, men som aldri deltok i konkurransene. Denne praten skar den unge bueskytteren i hjertet, og han ønsket inderlig å finne denne zen-mesteren, slik at han kunne konkurrere også med ham, og en gang for alle overbevise andre og seg selv om at det slettes ikke var noen som var bedre enn ham. Stoltheten hans krevde at han søkte opp denne mannen som skulle være så enormt dyktig.
Til slutt fant han zen-mesteren, og dukket opp hos ham med buen sin.
- Jeg utfordrer deg til konkurranse om hvem av oss som er den beste bueskytteren, sa den unge, og utålmodig etter å vise seg fram hevet han buen og siktet pilen mot et tre som sto langt unna. Pilen for fra buen og traff midt i et kvisthull - et fabelaktig treff! Som om ikke det var nok, lot den unge bueskytteren enda en pil forlate buen sin, og denne traff den første og splintret den i to.
Den unge bueskytteren hadde overgått seg selv. Han hadde utført en utrolig prestasjon med buen. Stolt snudde han seg mot zen-mesteren som sto urørlig og betraktet ham.
- Din tur!
Zen-mesteren hevet ikke sin egen bue. I stedet signaliserte han til den unge at han skulle følge ham. Han tok veien oppover i terrenget, langs en smal sti som førte dem til toppen av fjellet. Den unge bueskytteren fulgte nysgjerrig etter, helt til de kom til en dyp kløft. En tømmerstokk lå over kløften, og forbandt de to sidene.
Uten å nøle sprang zen-mesteren ut på tømmerstokken og gikk noen skritt til han sto på midten, med avgrunnen under seg. Det knaket i treet, men tømmerstokken holdt, og zen-mesteren virket helt rolig. Nå pekte han ut et tre i distansen, hevet buen sin, siktet, og slapp pilen. Et direkte treff!
- Din tur, sa zen-mesteren og balanserte tilbake over tømmerstokken.
Den unge bueskytteren så på den skrøpelige tømmerstokken og den skremmende avgrunnen, og klarte ikke å få seg til å gjenta det zen-mesteren hadde gjort. Ikke hadde han mot til å trå ut og begynne å balansere over kløften, og langt mindre kunne han få seg til å skyte med buen sin mens han gjorde det.
- Du er dyktig med buen, sa zen mesteren. - Men sinnet som slipper pilen fra buen, er utrent.
Dagens lille zen-historie går til kjernen av budskapet i zen: Du tror det er komplisert, mens det egentlig er enkelt. Men det enkle kan noen ganger være svært vanskelig å få til hvis man har blitt vant til å gjøre enkle ting vanskelig. Eller, enklere: Glem det du trodde du visste.
En filosof oppsøkte en zen-mester i oppriktig nysgjerrighet for å få vite mer om hva zen var. Han spurte mesteren:
- Kan du, i så få ord som mulig, forklare meg hva zen handler om?
Zen-mesteren nikket og satte fram en tekopp foran filosofen. Han hentet tekjelen og begynte å helle te i koppen. Koppen ble full, men mesteren sluttet ikke å helle, og nå rant det te ut over bordet og ned på gulvet.
- Stopp! ropte filosofen. - Dette er ikke logisk! Du kan jo ikke helle mer te i koppen før du har tømt den!
Brått sluttet zen-mesteren å helle te i den overfylte koppen.
- Nettopp slik er det med sinnet ditt også, sa han. - Jeg kan ikke lære deg noe om zen før du har tømt det helt.
—–
Glem ikke at du kan laste ned zen-historiene fra Zen på søndag i gratis e-bok. Klikk på forsiden under!
Zen er uten ord, og finnes derfor ikke i noen skrift. Det betyr at denne teksten heller ikke er zen, kanskje bare “en finger som peker mot månen”. Zen-tradisjonen pleier å presentere dagens lille historie som sin egen begynnelse; et lite øyeblikk av forståelse mellom lærer og elev, i dette tilfellet selveste Buddha og hans beste elev Mahakasyapa. Slik to som kjenner hverandre godt kan ha små øyeblikk av felles forståelse, og slik en som er i kontakt med seg selv og verden rundt seg kan ha små øyeblikk av erkjennelse og innsikt. Slik zen handler om opplysning av ens eget sinn gjennom direkte erfaring - ordløst.
Buddhas blomst
Buddha pleide å samle mennesker rundt seg og snakke om ulike ting. Denne dagen likeså. Mennesker stimlet sammen rundt ham, både de som regnet seg som elever og følgesvenner, og de som bare var nysgjerrige på hvem Buddha var og hva han hadde å lære fra seg. Buddha nikket kort til signal om at folk skulle sette seg, og det gjorde de. Spent ventet de på hva Buddha skulle fortelle. Fra før visste de at han kunne snakke i timesvis, og lodde enorme dybder i tenkningen sin.
Men i stedet for å si noe, holdt Buddha fram en blomst. Folk ventet fremdeles på ordene som de trodde skulle følge, men Buddha forble taus. Blomsten holdt han fortsatt foran seg slik at mengden kunne se den. Folk stirret vekselsvis på Buddha og blomsten. Plutselig var det en av de som satt nærmest som brøt ut i et bredt smil. Det var Mahakasyapa, en av Buddhas mest oppvakte elever.
Først da snakket Buddha:
“I dag har jeg snakket uten ord, og bare Mahakasyapa forsto”.
Det spiller ingen rolle om du leser for å underholdes eller for å oppleve stor kunst. Begge deler har gjerne sin plass i kulturinteresserte menneskers liv. Men det er viktig at du leser.
Bokmirakelet
Egentlig er det et lite mirakel at små, svarte bokstaver på en rekke hvite sider i det hele tatt er i stand til å gi oss slike opplevelser som de gjør. Bøkene ser så uskyldige ut der de står i bokhylla i stua eller på biblioteket. Men straks du har lest en bok som virkelig har gitt deg noe, så vet du bare ved å se bokryggen, at der står en skikkelig god historie. Og litt av følelsen fra da du leste den farer forbi inne i deg. Og har du det litt sånn som meg, så kan du kjenne en ulest bok liksom være som en presang du ikke har åpnet enda. Men det er noe med tyngden av den, noe med de ørsmå stemmene som nesten kan høres fra innsiden. De lover deg en god historie om du bare bretter opp permene og begynner å lese…
Boka overlever
Ikke misforstå. Jeg elsker film, også. Men bøker er et fantastisk konsept. Forfatteren har kodet sin fantasi ned på papir, og ved å lese dekoder du teksten, gir den liv inne i hodet ditt, tolker og registrerer, legger inn dine egne teorier, tanker og erfaringer - og gjenskaper fantasien - mer eller mindre i overensstemmelse med den originale. At boka fortsatt holder stand i dagens medieverden sier noe om den særegne posisjonen den har, hvilken kraft den fremdeles besitter.
Boka krever og gir tilbake
Det krever mer av deg å lese en bok enn å se en film. Kanskje er det nøkkelen til bokas fortsatte suksess. Film kan konsumeres som tyggegummi, ofte uten at vi vurderer eller egentlig tar inn over oss hva det er vi ser. Men boka krever at vi ofrer tid og tankevirksomhet, litt innsats. Dermed havner vi i et spesielt forhold til boka. Vi gir av oss selv til teksten, og forventer å få noe tilbake som gjør at det hele er verdt innsatsen.
Lesetips
Leser du ikke bøker anbefaler jeg deg å begynne nå. Her er noen tips:
Gi boka kvalitetstid
Dette gjelder spesielt i begynnelsen. Kom godt inn i boka før du legger den fra deg første gangen. Sørg for at du ikke forstyrres eller distraheres, og kom godt i gang. En historie trenger et varierende antall sider for å kunne gripe deg skikkelig, men sitt i alle fall og les i 30-45 minutter uavbrutt.
Fullfør selv om det er vanskelig
Bestem deg på forhånd for å fullføre selv om det hele kan virke tungt underveis. En del virkelig gode bøker “skjer” ikke før etter at du er ferdig. Gode underholdningsromaner er gjerne lettleste fordi de er spennende, men det er noe annet med kunst. De krever ofte mye av leseren, men kan fortsette å gi tilbake resten av livet ditt.
Ta en pause etter en god bok
Når du har lest en virkelig god bok har man gjerne lyst til å begynne på en ny en med det samme. Men en bok kan være som et måltid. Du spiser ikke to tunge lunsjer etter hverandre, gjør du vel. La boka få tid til å synke. Nyt å tenke gjennom historien mens du gjør andre ting.
Ikke les når du er trøtt eller uopplagt
Hvis du oppdager at du ikke klarer å holde konsentrasjonen oppe, at du leser en side uten å få med deg hva som skjer, så legg boken fra deg. Kom tilbake til den når du er klar.
Gjennomfør leseprosjekter
Les flere bøker innenfor en spesiell sjanger, eller flere bøker av en forfatter. Les ulike forfattere om samme emne, for å få med deg forskjellige tilnærmingsmåter. Les om bøker for å finne framtidige leseprosjekter. Kanskje en bok sammenlignes med en annen - les begge og gjør deg opp en egen mening.
Kom gjerne med dine egne lesetips, leseerfaringer - eller kanskje bare anbefal en god bok?
“Den lille viseren trippet iveiuten å akte på de tallene den nådde, berørte, overskred, la bak seg, la langt bak seg, nærmet seg på ny, nådde frem på ny. Den var ufølsom overfor mål, avsnitt, markeringer. Ved 60 burde den ha stanset et øyeblikk eller i det minste ha gitt et ørlite tegn om at her var noe fullført. Men av den måten den så raskt gikk forbi tallet på, ikke annerledes enn ved enhver annen liten strek uten tall, innså man at hele rekken av tall og inndelingen av dens vei bare var noe som var tillagt den, og at den rett og slett bare gikk og gikk… Dermed skjulte Hans Castorp igjen sitt glassverksprodukt i vestelommen og overlot tiden til seg selv.”
Trolldomsfjellet
Jeg leser Thomas Manns “Trolldomsfjellet” (1924) for tiden, og synes at det er en fascinerende roman. Den har ligget på vent i noen år, etter at jeg hadde et raptus hvor jeg leste tyskspråklige forfattere, hovedsaklig Mann, Herman Hesse og Franz Kafka. Denne ble den gang hoppet elegant over - uvisst hvorfor - men nå er jeg altså snart ferdig.
På høyfjellssanatorium
Det er en voldsom bok, dette. Lang, tildels monoton, underholdende og tankevekkende. I historien møter vi Hans Castorp som drar til fjells for å tilbringe noen få uker hos sin fetter som langsomt kureres (i alle fall er det meningen) på høyfjellssanatorium. Castorp er på vei ut i arbeidslivet, og disse ukene er kun ment som et lite avbrekk før han setter i gang. Han ender selv opp med en diagnose, og tilbringer syv år på stedet. Der møter han en rekke personligheter, og tilbringer tiden med å diskutere, fabulere, spasere, tenke, spise, sove, ta temperaturen - mens tiden selv bare blir en ubetydelig faktor, noe han ikke merker i det hele tatt.
Dannelse og symbolikk
“Trolldomsfjellet” er en dannelsesroman og et symbolsk bilde på datidens Europa. Den er komponert på en “symfonisk” måte, med gjentagende hovedtemaer og mindre sidetemaer. Den er som sagt svært lang, nesten lesefiendtlig, og bare varer og varer. Akkurat det passer godt til ett av de store temaene i boken, nemlig tiden. For Hans Castorp bare går tiden fra ham, og for leseren også. Her er lange, intrikate dialoger - hvorav en i sin helhet på fransk (i min norske oversettelse). Her er store spekulasjoner over småting.
Den merkelige tiden
Tidstemaet, også tankene rundt tid og sammenhengen med rom, avspeiler naturligvis ting som ble diskutert i samtiden, for eksempel av Einstein. Jeg fascineres, som sagt, og tid har vel i stor grad evnen til nettopp å fascinere. Den virker rett og slett ikke enhetlig og grei. Nå i advent merkes det godt. Vi venter på noe, ser fram til noe som kommer, og det kan nesten virke som om dette noe er markert i tiden selv. Men markeringen er jo noe vi laget til, akkurat som strekene på klokken som viserne nærmer seg, kommer til, forlater. Dessuten merker vi godt den merkelige, plastiske egenskapen som tiden har, nå mot juletider - hvordan den noen ganger farer av gårde uten at vi merker det, mens den andre ganger nesten stopper opp og drar øyeblikkene ut til små evigheter.
Konklusjonen
Det er ordentlig litteratur, dette, på alle måter en gigant i europeisk litteratur. Det er mulig boka høres kjedelig ut, men den er ikke det, selv om den varer og varer. Personene er interessante nok til å gjøre “oppholdet” på sanatoriet utholdelig, ikke minst hovedpersonen selv. Og historien setter i gang ens egne tanker på en fin måte, og det er det ikke alle romaner som evner.
Julegavetipset til lesende venner eller til deg selv er herved overlevert!
Hvis du virkelig ønsker endring, hvorfor endrer du ikke på noe?
Rutiner
Det er veldig lett å falle inn i rutiner. Rutiner gir livene våre et skinn av mening, og det gir oss trygghet. Det handler om å vite hva som kommer til å skje når vi gjør sånn og sånn. Vi liker ikke å gå rundt og være usikre. Men ofte ønsker vi en eller annen endring til det bedre. Endring kan være vanskelig, men det er lett å prate om, lett å tenke på. Man kan håpe på at noe skal skje som man selv ikke har kontroll over, at noe utenfra skal få i gang endringen. Kanskje man ikke ønsker å ta initiativet selv til å forlate en jobb man ikke trives i, men satser maks på at noen skal headhunte en til den framtidige drømmejobben.
Matpakkehistorien
The Naked Soul skriver om å være lei av det man har på maten. Du jobber på en byggeplass. Arbeidskameratene dine åpner matboksene sine under lunsjen og har spennende pålegg på maten sin - en har roastbeef, en annen har kyllinglår i sin matboks. En tredje har kanskje en spennende gresk salat. Selv har du hatt brunost i alle år, og du uttaler høylydt beundring for de fantastiske variantene av lunsj som konene til de andre arbeiderne har ordnet til dem. Og hvis du selv har brunost denne gangen, så kommer du til å skrike. Du åpner lokket på matboksen din - brunost - og skriker av frustrasjon. “Men hvorfor får du ikke kona di til å lage noe annet?”, er det noen som foreslår. “Få henne til å overraske deg”, sier en annen.
“Jeg er ikke gift”, svarer du. “Jeg lager min egen matpakke”.
Lag din egen matpakke
Som man reder, ligger man, sier et ordtak. Og Einstein sa det slik: Galskap er å gjøre det samme om igjen, og forvente et annet resultat.
Lag din egen matpakke, og bestem deg for hva du vil ha. Ikke klag på din egen situasjon i stedet for å gjøre noe med den. Ikke håp på endring når det er bedre å ta et initiativ selv. Det Gode Liv finnes, men du må velge det. I alle fall kan du velge et Bedre Liv. Sjansen er stor for at det finnes ting du er misfornøyd med som du hittil har latt være å gjøre noe med, og så lenge du lar være å handle, så vil ting gjerne forbli som de er. For det er tryggere å vandre rundt i rutinen. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier folk gjerne. Men for alt for mange blir sånt bare en unnskyldning for å la være å sette i gang endringer.
Hva skal du ha på maten i morgen? Brunost? Eller noe mer spennende?
Vi er fanget i vårt eget perspektiv. Derfor har vi problemer med å være noe annet enn subjektive når vi kikker på verden rundt oss. Men det er nyttig å av og til tvinge seg selv til å utvide perspektivet. Jeg skrev om det i Perspektivforskyvning en gang i det som for meg fortoner seg som “for lenge siden”. Det var i mars. Denne lille zen-historien har også noe å si om perspektiver og ydmykhet, kanskje:
Mannen som ville overnatte i kongens palass
En velkjent zen-mester dukket en dag opp utenfor kongens palass. Alle visste hvem han var, og det var ingen av vaktene som forsøkte å stoppe ham i det han nærmet seg porten. Han nikket og smilte til alle, og de bukket for ham. En mann med så mye visdom var det viktig å vise respekt for.
Zen-mesteren gikk gjennom porten og videre inn i slottet. Han stoppet ikke - og ingen stoppet ham - før han kom helt inn til tronrommet, hvor kongen selv satt på sin trone og forundret kikket på mannen som kom inn. Også kongen kjente igjen zen-mesteren, men han forsto ikke helt hvorfor han hadde kommet til ham.
- God dag, sa zen-mesteren til kongen.
- God dag, svarte kongen nølende. - Hva er det du vil?
- Å, jeg har kommet for å overnatte her på herberget, svarte zen-mesteren.
Kongen ble forundret. Han trodde kanskje zen-mesteren hadde begynt å miste forstanden ettersom han refererte til palasset som et herberge. Riktignok var mannen ganske gammel, men dette hadde han ikke ventet.
- Dette er ikke noe herberge, sa kongen. - Dette er kongens palass.
- Si meg, sa zen-mesteren da. - Hvem bodde her før deg?
- Det var faren min, det. Men han er død nå.
- Og hvem bodde her før ham?
- Det var bestefaren min. Han er selvfølgelig også død.
Kongen var forundret. Han undret seg over hvor hen zen-mesteren ville med spørsmålene sine.
- Og hvem bodde her før bestefaren din? fortsatte zen-mesteren.
- Det var oldefaren min. Han er død. Si meg hva meningen er med disse spørsmålene?
Zen-mesteren så på kongen med et skarpt blikk:
- Og dette huset som folk flytter inn i, bor i midlertidig og så flytter ut av - sa du at dette ikke var et herberge?
Buddhismens første edle sannhet er lidelse, og den andre er at lidelse oppstår på grunn av menneskets behov - vår tørst etter mer, etter å bli rikere, leve lenger osv. Ettersom buddhistene ikke snakker om sjel eller individualitet, handler det om lidelse som et element i verden. Hvem kan se seg omkring og ikke gi buddhistene rett? Smerte og lidelse er en del av alle liv.
En ung gutt døde plutselig, og moren hans hadde det så vondt at hun holdt på å bli gal. Hvorfor måtte akkurat min sønn dø? ropte hun. Dag og natt gråt hun over sønnen sin, og kunne ikke akseptere at han var borte. På morgenen bestemte hun seg for at hun var nødt til å gjøre noe. Hun bar den døde gutten til Buddha og la ham foran føttene hans.
- Du som er Buddha må hjelpe meg! Gjør sønnen min levende igjen!
Buddha svarte:
- For å gjøre det trenger jeg en spesiell medisin. Den viktigste ingrediensen i denne medisinen er sennepsfrø fra hagen til en familie som aldri har vært rammet av døden. Finn meg slike sennepsfrø, og så skal jeg bringe sønnen din tilbake til livet igjen.
Kvinnen dro av gårde for å lete etter sennepsfrø. Hun lette vidt og bredt omkring, og selv om det var flere som kunne gi henne sennepsfrø fra hagene sine, så var det ingen som kom fra familier som aldri hadde vært rammet av døden. Alle familiene som kvinnen besøkte hadde på ett eller annet tidspunkt vært rammet av døden. Noen til og med like nylig som kvinnen selv.
Til slutt forsto hun at letingen var håpløs. Smerten som hun kjente var en del av hele verdens smerte. Hennes egen sorg og lidelse var ikke noe som bare hun kjente. Hun dro tilbake til Buddha, takket ham og begravet sønnen sin.
Hillary fikk kritikk for å ha prøvd å lyve på seg dramatiske opplevelser med snikskyttere, men på Jay Lenos talkshow forsøkte hun å reise kjerringa ved å innrømme feilen. Det er riktig vei å gå.
