søndag, august 26th, 2007
En ung mann sto midt i verden og så seg omkring. Han så fjellene rundt seg, og han så vannet. Han så dråpene som hadde samlet seg på treets blader. Han tenkte: “For meg er fjellene bare fjell, og vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader”.

Han bestemte seg for å begynne å studere zen under en stor mester. Han var fast bestemt på å se verden på en bedre og riktigere måte. I tretti år studerte han hardt og intenst, og plutselig en dag befant han seg på det samme stedet hvor han en gang for mange år siden hadde stått og sett på fjell, vann og dråper på blader. Han så seg omkring. Nå kunne han tydelig se at fjellene var ikke bare fjell, og vannet var ikke lenger bare vann. Han kikket nøyere på dråpene bladene, og så at de ikke lenger var bare dråper på blader.
Mannen fortsatte sine studier. I nye tretti år studerte han zen, og ofte kom han tilbake til det stedet hvor han opprinnelig hadde bestemt seg for hva han ville gjøre i livet. Plutselig en dag sto han der igjen, og akkurat som han hadde gjort tidligere, så kikket han seg omkring, på verden rundt ham. Og plutselig kom han til en dypere innsikt:
Fjellene er bare fjell. Vannet er bare vann. Og dråpene på bladene er bare dråper på blader.
Posted in Zen på søndag | 5 Comments »
torsdag, august 23rd, 2007
I sommer var jeg på vei forbi en svensk trailer og glemte å se i speilet. Jeg så derfor ikke den bilen som kom bak meg i stor fart og hadde samme intensjon som meg. I det jeg svingte ut dunket speilene våre borti hverandre, jeg smatt tilbake på min side av veien og den andre bilen skjenet litt før den fortsatte forbi traileren. Litt senere kjørte den angjeldende bilen ut av veien og stoppet, og jeg fulgte etter. Ut av den andre bilen kom en kvinne, rød i toppen og med hendene godt plantet i siden. Med et sint blikk trampet hun i min retning, og jeg kom ut av bilen.

Den lille stemmen i hodet
Når man gjør dumme feil som det jeg hadde gjort, så pleier gjerne selvoppholdelsesdriften - i mangel av et bedre ord, kanskje - å lete etter argumenter for at det ikke er en selv som har feil. “Hun må ha kjørt uforsvarlig fort” sa en liten stemme i hodet mitt. “Hun kunne vel ha vært bittelitt tålmodig, for det var vel åpenbart at jeg kom til å kjøre forbi”. Likevel var jeg fullstendig klar over at det hele var min feil. All kritikk som jeg kom til å motta ville være helt berettiget.
“Nå kommer pappa til å få kjeft”, sa kona mi til ungene for å berolige dem. Jeg åpnet bildøra og gikk ut til furien. Så besvarte jeg kritikken hennes med en av ytterpunktene i skalaen for hvordan man kan takle kritikk.
Å legge seg flat
Å legge seg flat er betingelsesløs kapitulasjon. Det er enklere å gjøre i visse situasjoner enn andre. En enkelt feil er lettere å innrømme enn når man over lengre tid har visst at man har gjort en dårlig jobb, for eksempel. Selv om den enkle feilen potensielt kunne ha ført til at folk ble skadet eller drept. Har man over lengre tid gjemt penger for skattemyndighetene på en hemmelig konto, så kan man nok ha et større forklaringsproblem, og det blir lettere å lytte til stemmene inne i hodet som prøver å forklare og argumentere.
Å innrømme delvis feil
Mellomposisjonen er den hvor du innrømmer delvis feil. Kapitulasjon på visse vilkår. Jeg kunne ha sagt til damen at “visst skulle jeg ha kikket i speilet, men du kom temmelig fort, og jeg både blinket og ventet til jeg så at alt var klart. Man burde jo ikke begynne å kjøre forbi når man er bakerst i køen, det sier jo seg selv”. Mitt inntrykk er at dette er den vanligste posisjonen for mennesker som mottar kritikk. Ingen liker å stå igjen uten noe som helst ære.
Å nekte skyld
Det andre ytterpunktet handler om å nekte enhver skyld. Dumt hvis du faktisk egentlig har gjort noe kritikkverdig, og helt på sin plass hvis du med hånden på hjertet kan si at du er totalt uenig.
Slik håndterer du kritikk
- Begynn med å stoppe opp
Kritikken kan være avlevert på en hel rekke forskjellige måter, kanskje på en varsom måte som beskrevet i Slik gir du kritikk uten å fornærme. Men du kan også møte sinne, sarkasmer og kritikk kledd i forskjellige negative uttrykksmåter. I det kritikken er avlevert er du allerede i gang med en respons - en følelsesmessig en. Slå på bremsene. Stopp opp. Hold inne.
- Avgjøre om kritikken er berettiget
Det gjelder å være ærlig. Tenk deg om nøye. Du vet om kritikken er berettiget eller ikke, og har du gjort noe feil bør det innrømmes, selv om det skriker inne i deg at “alle andre gjør det” eller “ja, men det var jo fordi…”. Vær rasjonell i forhold til din bedømming av det som har skjedd.
- Velg posisjon
Legg deg flat, innrøm delvis kritikkverdig forhold eller nekt alt. Poenget er at dette bør være basert på avgjørelsen du har tatt i punkt 2.
- Følg opp
Har du lagt deg flat i foregående punkt, foreslå noe du kan gjøre for å rette opp situasjonen eller kompensere for negative konsekvenser som andre har måtte lide. Har du gjort en delvis innrømmelse får du gjøre det samme for den delen du er enig i er kritikkverdig. Den delen av kritikken som du mener er uberettiget får du presentere dine argumenter for. Om du nekter på alt bør du søke å finne ut hvor feilen egentlig ligger, eller om det er noe annet som ligger bak.
Svelg den emosjonelle reaksjonen
Alt dette handler naturligvis om forhold av en viss seriøsitet. Noen går rundt og kritiserer småting hele tiden, og ingen liker bedrevitere. Slike kan man godt overhøre - om man greier - eller ta et oppgjør med. Ellers tror jeg nok det aller viktigste du kan gjøre når du forstår at du nettopp har blitt kritisert for ett eller annet, er å følge rådet i punkt 1. Stopp den emosjonelle reaksjonen som er i ferd med å komme ut. Ikke si det som ligger på tunga. Svelg det. Ta en ekstra runde inne i hodet ditt og skill følelser fra realitet.
Jeg beklager
Dama som jeg nesten hadde tvunget av veien begynte på en setning som jeg antok kom til å inneholde mange ord med skarpe kanter. Jeg hadde gjort en gedigen, og potensielt fatal feil, og selv om situasjonen ikke hadde endt på verst mulig måte, så var jeg skyldig. Jeg viste henne håndflatene i det jeg kom ut av bilen, avbrøt det hun hadde tenkt å si - og la meg langflat.
“Min feil. Dumt av meg. Jeg beklager”.
Hadde hun møtt noe motstand der og da, så hadde hun sannsynligvis slått meg ned.
Posted in Vi mennesker | 12 Comments »
onsdag, august 8th, 2007
For en liten stund siden klarte jeg det som mange har prøvd på uten å lykkes - jeg klarte å snakke meg ut av en parkeringsbot!

Og siden dette ga meg en slik herlig følelse, ønsker jeg å så dele denne opplevelsen med dere, og så langt jeg klarer å hjelpe andre med å klare det samme.
Selvsagt vil jo resultat og fremgangsmåte bero mye på personen du må ta dette opp med, men følger du de enkle reglene som kommer her, så har du iallfall en mye større sjanse til suksess.
Må bemerke at det ikke er selve parkeringsvakten du skal ta dette opp med, da han eller hun ikke har noe myndighet til å ta slike avgjørelser selv. De vil henvise deg til trafikk-kontoret. OK, slik gjøres det:
1. Ta kontakt med trafikk-kontoret som er ansvarlig for boten så fort det lar seg gjøre. Time is money, and money talks. Snakk med resepsjonen, og si du lurer på noe angående en parkeringsbot. Ikke bruk ordet “klage,” da stiller trafikk-kontoret seg med en gang i forsvarsposisjon.
2. Når rette vedkommende er tilstede, gjenta at du ønsker å få litt mer bakgrunnsinformasjon angående den boten du har fått.
3. Vær ydmyk. Vis forståelse for begrunnelsen som gis av vedkommende.
4. Legg frem ditt synspunkt på saken, på en saklig og ordentlig måte, uten å heve stemmen. Ja, det går faktisk an selv om det høres merkelig ut. Men det er på den måten du skiller deg fra andre som “klager” på parkeringsbøter. Selvsagt er banning, trusler og fysisk vold også en dårlig ide….
5. Still ledende spørsmål for å få aksept/ forståelse av din versjon av saken. “Er du ikke enig i…/ har du forståelse for at jeg trodde…/skjønner du at skiltinga kan være misvisende…?”
6. Så fort du har fått aksept/ forståelse for hvorfor du misforsto eller gjorde slik du gjorde, må du for guds skyld ikke fortsette å prate! Hold kjeft! Men vis gjerne med kroppsspråket ditt at du ikke vet hva du skal gjøre med parkeringsboten, og vis gjerne også din oppgitthet over å ha havnet i denne situasjonen.
7. Det vil bli en pinlig taushet mellom dere, men hold fortsatt kjeft! Er du den første som sier noe etter tausheten, er sjansen for å lykkes dramatisk forverret.
8. Personen fra trafikk-kontoret bryter tausheten med å røske trafikkboten ut av hånden på deg og si “La gå for denne gang!”
Da gjenstår det bare for meg å ønske dere lykke til!
Fotnoter:
Posted in Lykken er..., Vi mennesker | 19 Comments »
torsdag, juli 19th, 2007
Jeg er glad i film, og ser relativt mye. Og jeg vokste opp på et sted som ikke var så enormt stort, men som likevel hadde kino siden det var en militærleir der. Jeg kunne så lett ha blitt avspist med dårlig bygdekino, men var heldig. For noen uker siden var jeg tilbake, og fikk med meg norgespremieren på Die Hard 4.0. Det gir meg mange minner å gå på kino.

Toya
Min første film: Toya, som jeg husker mest på grunn av tittelen. Vi visste ikke hva tyggis var den gangen, alle tyggegummier var toy for oss. Jeg mente dermed at filmen sannsynligvis kom til å handle om tyggegummi på ett eller annet plan. I stedet fikk jeg et svart-hvitt drama fra 50-tallet.
Holde en voksen i hånden
Jeg husker ikke hvilken film, bare at jeg fremdeles var for liten til å gå alene. Jeg holdt pappa i hånden, slapp den et øyeblikk mens jeg studerte kunsten på veggene, og køen beveget seg forover uten at jeg fikk det med meg. Da jeg igjen tok hånden til pappa, så var det en fremmed mann. Au au. Det minnet hadde vel egentlig lite med kino å gjøre, men det kan kanskje forklare noen av traumene mine?
Brus og kino
Da jeg ble gammel nok til å gå alene, så pleide jeg å gå på kino sammen med bestekompisen den gangen. Standard var å mase om å få penger til brus og kino. Fem kroner. Det overrasker meg enda i dag at både brusen og billetten kostet 2,50, og da prisen gikk opp - for det husker jeg også - så gikk den opp på begge. Det gikk til brus og kino - ti kroner. Vi må ha syntes det var en forferdelig pris, men foreldrene våre punget ut. Akk, syttitallet
Da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren
Star Wars. Ok, nå begynner vi å snakke om filmopplevelser på ordentlig. Det dumme var at jeg var ikke gammel nok. Hadde ikke fått tolvårsbeviset mitt ennå, for jeg var bare elleve. Og aldersgrensen på filmen var vitterlig 12. Men min strategi var klar, for filmen skulle jeg se. Jeg brukte “kraften”, så og si: Da han som tok i mot penger i bytte for billetter så på meg og sa “Men du er da ikke tolv år, gutten min”, så bare skjøv jeg myntene lenger mot ham og sa det jeg hadde planlagt: “Det er pengene som teller!”. Han smilte og ga meg billett. Er det rart jeg gråt på slutten av Star Wars III, da Luke og Leia ble født og filmsirkelen ble sluttet. Bare helt nylig har jeg forstått at jeg muligens brukte et Jedi mind trick på billettøren. “You WILL give me a ticket”, liksom.
Den gode kinofølelsen
Da siste Bruce Willis-eventyr begynte her om dagen, da det ble mørkt i salen og kjenningsmelodien til ett av de store studioene i Hollywood bruste gjennom salen, så tenkte jeg at det er slik film skal sees. Jeg har sett masse på tv, på VHS og så på DVD, men det er ingenting som kan sammenlignes. Den gode følelsen forlater ikke kinosalen, kommer ikke hjem til stuene våre. TV-skjermer blir aldri lerrett.
Den gode følelsen bor der i mørket; forventning, glede, opphisselse. Kanskje til og med litt nostalgi?
Jeg må rett og slett komme meg på kino oftere.
.
Fotnoter:
Posted in Det Gode Liv, Kultur | 4 Comments »
søndag, juni 17th, 2007
Søndagens zenbit er bittelitt omskrevet og stjålet fra Rejuvenating! på The Naked Soul.
To tømmerhoggere søkte på samme jobb. Det var harde tider i tømmerhoggerbransjen, så formannen anså det som budsjettmessig forsvarlig å bare ansette en av dem. For å avgjøre hvilken av de to han skulle satse på, bestemte han seg for å teste dem.
- Dere kommer til å få et område hver i skogen, sa formannen til de to tømmerhoggerne. - Den som klarer å kutte ned flest trær på åtte timer får jobben.
Tømmerhoggerne nikket og var enige om at det var en rettferdig måte å avgjøre hvem av dem som var den beste, og med hver sin store øks på hver sin brede skulder vandret de to mennene inn i skogen til de områdene som var pekt ut til dem. Begge begynte arbeidet sitt med stort engasjement.
Begge tømmerhoggerne var vante arbeidere, og arbeidet svært hardt. Den ene sto på som en gal mann, hogget og hogget, tre etter tre, uten å ta en eneste pause. Den andre tømmerhoggeren arbeidet like hardt, men han på sin side tok en ti minutters pause hver time.
Da det var gått åtte timer kom formannen for å telle trær. Til sin forundring måtte den første tømmerhoggeren erkjenne at han som tok ti minutters pauser hver time hadde klart å felle flest trær, og var den som til slutt endte opp med jobben.
- Hvordan i alle dager er det mulig? sa den første tømmerhoggeren. - Du arbeidet like hardt som meg, men du tok jo mange pauser underveis. Hvordan kan du ha klart å felle flere trær enn meg?
- Det stemmer at jeg tok pauser, svarte den andre. - Men i pausene fikk jeg slipt øksa, så jeg slapp å slite så mye på hvert eneste tre. Det er eneste forskjellen. Jeg slipte øksa mi underveis.
Den første tømmerhoggeren forsto. Han hadde latt øksa si bli sløv, og dermed hadde han måtte bruke lenger tid på trærne.
Posted in Zen på søndag | 3 Comments »
søndag, juni 3rd, 2007
Et koan er en historie eller et spørsmål som ikke kan forstås ved å bruke vanlig, rasjonell tankegang. Det klassiske eksemplet er “Når to hender klapper så høres en lyd - hva er lyden av én hånd?”, og det er nettopp det følgende historie dreier seg om:

En elev hadde fått i oppdrag av sin mester å meditere over lyden av én hånd. Da han hadde holdt på i nesten ett år sto han fram for mesteren sin og måtte fortvilet innrømme at han ikke kom noen vei.
- Du er alt for opphengt i det materielle, svarte mesteren. - Maten du putter i magen din, stolen som du sitter på, alt omkring deg. Glem alt dette. Det hadde vært bedre om du var død, kanskje hadde du da kunnet fortelle meg om lyden av én hånd.
Skamfull gikk eleven for å forsøke i videre meditasjon å finne ut av dette med lyden av én hånd. Etter enda ett år gikk han for å møte sin mester på ny. Med det samme han hadde kommet innenfor dørene, og så mesteren sitte der og vente på ham, så lot eleven seg falle ned på golvet. Der ble han liggende som om han var død.
- Greit, sa mesteren. - Du ser ut som om du er død. Kan du nå svare meg på hva lyden av én hånd som klapper er?
- Nei, det vet jeg ennå ikke noe om, svarte eleven der han lå på gulvet.
- Døde menn snakker ikke, sa mesteren.
Posted in Zen på søndag | 2 Comments »
søndag, mai 20th, 2007
Denne søndagens zenperle er det Alan Watts som er opphavsmann til. Watts er teolog, filosof og fortolker av Østens religioner for et vestlig publikum. Oversettelsen er min:

En dag løp bondens hest av gårde. Da den ikke kom tilbake var naboene med på å hjelpe til med å lete etter den, men de fant den ikke. Da kvelden kom stimlet naboene sammen rundt bonden og uttrykte sin sympati.
- Du verden så uheldig du er som har mistet hesten din, sa de.
- Kanskje, svarte bonden.
Neste morgen kom hesten tilbake helt av seg selv, og med seg hadde den seks villhester. Dette var stor lykke for bonden, og naboene samlet seg igjen når de fikk høre de gode nyhetene. De var svært begeistrede, og fortalte bonden hvor heldig han var.
- Kanskje, svarte bonden.
Dagen etter bestemte bondens sønn seg for å forsøke å ri på en av villhestene. Han la sal på, og steg opp. Men etter en kort stund kastet villhesten ham av slik at han brakk foten. Naboene fikk høre om hendelsen, og var snare med å vise sin sympati. De mente dette var et leit uhell, for nå var det begrenset hva sønnen kunne gjøre av arbeid på gården.
- Kanskje, svarte bonden.
Men da neste dag kom, og de militære dukket opp på gården for å innrullere alle våpenføre unge menn i hæren, da hadde de ikke bruk for sønnen, for han haltet jo omkring med brukket fot.
- Det var nære på, sa naboene. - Hadde foten hans vært god, hadde du mistet ham til hæren. Sannelig var det et hell at den var brukket.
- Kanskje, svarte bonden.
Mer om Alan Watts på Wikipedia.
Posted in Zen på søndag | 1 Comment »
tirsdag, mai 15th, 2007
Jeg har lest mye om krigen i det siste, i tillegg til om Nikola Tesla. Det har med å gjøre at jeg har vært litt nysgjerrig på begynnelsen, nærmere bestemt angrepet på Narvik. Selv er jeg jo tidvis inne på øvelse i Heimevernet, og jeg klarer ikke å være “lettbent” i forhold til akkurat det. Jeg syns det er viktig at vi har et forsvar. Jeg ser med gru på alle kriger omkring i verden, men mener at det finnes ting som det er verdt å slåss for.
Gammelonkelen min var med og slåss mot tyskerne ved slaget om Narvik. Dessuten har jeg hørt veteraner snakke om det som skjedde den gangen. Det rører meg sterkt å høre historiene deres, og den enkle måten de beskriver forholdene på:
“Så fikk vi beskjed om at tyskerne hadde gått i land. Så da var det jo bare å ta på skiene og begynne å gå mot dem.”
Det må ha vært en merkelig tid. Når de ubehagelige fakta stirrer deg i øynene, liksom spør: Hva har du tenkt å gjøre nå? Ofte tenker jeg på om vi ville ha reagert på samme måten den dag i dag. Når jeg er på øvelse trener jeg på å gjøre en jobb for konge og fedreland, som det heter, og det er nesten rart å skulle uttale de ordene uten å være det minste ironisk. Jeg trener for en jobb jeg håper jeg aldri får, trener opp ferdigheter jeg håper aldri blir bruk for. Men hva om? Ville jeg ha slåss mot en fiende som sannsynligvis besto av mennesker som ikke var så ulik meg, eller ville jeg ha lett etter minste motstands vei, bare innordnet meg? Det var mange nok som gjorde akkurat det under forrige krig.
Gammelonkelen min skjøt tyske unggutter da han var unggutt selv. Han lå i snøen med maskingevær og skjøt fiender. Det kunne ikke bare ha vært fordi han hadde fått beskjed om det - han må ha trodd at det var viktig også. Men det er en grusom handling uansett. For krig er grusomt. Det paradoksale med min situasjon er at bestefaren min var en av dem som invaderte. Heldigvis ble ikke han skutt av gammelonkelen min, for det ville ha vært synd for meg.
Han var også en unggutt som sannsynligvis trodde på det han gjorde. Invasjon av andre sine land er jo ikke noe man skal oppfordre til, men jeg er glad at bestefaren min kom, at han forelsket seg i en norsk kvinne, og at han fikk en sønn med henne. Takk og lov for invasjonen, pleier jeg å si.
Så pleier jeg gjerne å tenke på palestinere og jøder. 17-åringer på hver sin side av et gjerde, med hver sin tro og overbevisning. Unggutter beredt til å gjøre den jobben de har blitt satt til, oppøvd med ferdigheter de kanskje håpet at de aldri skulle få bruk for. Men nå sitter de der, og de ubehagelige fakta stirrer dem i øynene og liksom spør: Hva gjør du nå?
Finnes det virkelig noen ting som det er verdt å krige for? Egentlig så håper jeg det. For hvis noe er verdt å dø for, så er det også noe som er verdt å leve for. Problemet er vel å skille mellom det andre har bestemt er viktig og det en selv syns er viktig. Det er ikke alltid så lett.
Posted in Diverse | 1 Comment »
torsdag, mai 10th, 2007
Av og til faller jeg borti ett eller annet emne som bare fascinerer meg totalt i en lang periode. I den siste tiden har vært veldig nysgjerrig på Nikola Tesla. Først nevnte jeg ham i mitt gamle space i forbindelsen med overgangen til 2006. Deretter hørte jeg om ham via noen andre, at han hadde hatt en idé om å bygge en bru rundt jordkloden og deretter rive all fundamenteringen. Deretter dukker han opp i filmen The Prestige og spiller en ikke uviktig rolle for den historien.

Jeg gikk derfor til mitt offentlige bibliotek og spurte etter bøker om mannen, noe som førte til at jeg endte opp med “Tesla - Man Out of Time” av Margareth Cheney. Det er en utrolig fascinerende historie som fortelles om denne underlige og på alle måter ekstraordinære mannen. Han burde, som Edison og brødrene Wright, være en av de oppfinnerne som alle har hørt om, men han er det ikke. Likevel forutså han massevis av det som er vår moderne verden, og var selv med på å legge grunnlaget for den.
Det som jeg synes er ganske spennende, er at vitenskapsmenn den dag i dag fremdeles finner inspirasjon i de etterlatte notatene til Tesla, det som er mulig å forstå. Mannen som forutså lasere, VTOL-flyvning, fjernstyring og trådløs elektrisitet har naturlig nok også vært av interesse for myndighetene, og det skaper en herlig liten konspiratorisk vinkling på historien når Cheney forteller at FBI raskt var på pletten etter Teslas død for å sikre seg en del av papirene hans.
Måten mannen var satt sammen på er også fascinerende lesning, og kanskje er det ikke så rart at det finnes folk som mener Nikola Tesla var en utsending fra Venus. Han hadde en fabelaktig og nesten utenomjordisk evne til å visualisere ferdige løsninger på problemer der andre brukte prøve-og-feile-metoden. Han kunne rett og slett lage en ferdig modell av en eller annen maskin, som fungerte. Han hadde flere irrasjonelle fobier, f.eks. mot hengende ørepynt hos kvinner, og led av tvangstanker som at han måtte måle opp mengden mat på tallerkenen før han spiste. På toppen av sin karriere hadde Tesla et visst ry, men ble konstant svertet av Thomas Edison og medhjelperne hans. Da atomalderen var i sin spede begynnelse overtok andre, som Bohr og Einstein, og Tesla forsvant inn i historiens grå dis.
Der er det ingen grunn til at han skal forbli. Sjekk ut denne kortfilmen om du er like nysgjerrig som meg.
Fotnoter:
Posted in Kultur | 4 Comments »
tirsdag, mai 8th, 2007
Krigen som sluttet for 62 år siden hadde krevd livet av over 10 000 nordmenn. 40 000 var innom tyske fengsler for kortere og lengre tid, og 50 000 måtte flykte fra landet. 65 nazister ble likvidert av motstandsbevegelsen i løpet av okkupasjonen, og 170 tyske soldater ble drept mens de ryddet miner på norsk jord etter kapitulasjonen. Det var 87 000 krigsfanger i Norge da vi igjen var et fritt land, av forskjellige nasjonaliteter, men hovedsaklig russere. 90 000 mennesker ble etterforsket etter krigen, og 46 000 ble dømt til bøter eller fengsel. 25 nordmenn og 12 tyskere ble henrettet. Tre nazitopper; Terboven, Rediess og Fehlis, begikk selvmord i maidagene.
Andre steder i verden fortsatte krigen ennå noen måneder, til atombombene satte sine voldsomme punktum. Totalt døde et absurd antall mennesker.
Den kalde krigen tok over, med sine regionale konflikter og kriger. Supermaktene sto mot hverandre med sine allierte.
Krigene har fulgt oss mennesker alltid. Vi ble frigjort i 1945, men kriger ser det ikke ut til at vi noen gang klarer å fri oss fra.
Posted in Nyheter, Vi mennesker | 3 Comments »