Rabbagast

Zen på søndag: Å henge i en tynn tråd

En mann var ute og gikk i den norske naturen. Han hadde gledet seg til denne turen lenge, og endelig var han her. Helt alene spradet han nedover en steinete sti og nøt den roen som fylte ham. Fugler kvitret, fluene summet, solen var oppe og alt var bra.

Med ett hørte mannen noen merkelige lyder bak seg. Han snudde seg og så til sin overraskelse en rasende reinokse som sto et stykke unna og glodde olmt på ham. Det var tydelig at den oppfattet mannen som en inntrenger på sine enemerker. Reinen snøftet og bøyde hodet. Geviret glinset i solen. Mannen likte ikke synet, han syntes det taggede geviret så svært farlig ut.

Så rolig som han bare klarte, forsøkte han å bevege seg unna, men det gikk åpenbart ikke fort nok. Reinoksen satte også fart, rett mot ham. Mannen fikk panikk, for dyret virket for ham å være enormt, og han hadde ikke til hensikt å la seg trampe ned eller spiddes på geviret.

I fullt firsprang bar det nedover stien, noe som var temmelig vanskelig å få til, for stien var ujevn og full av steiner og røtter, og mannen var vant til hard asfalt. Best som det var gikk han over ende, og datt så lang han var. Han datt heldigvis i myk mose, men han klarte ikke å stanse. Det gikk bratt nedover akkurat der, så han rullet en god stund uten å kunne gjøre noe fra eller til.

Så rullet mannen utfor et stup, og da han innså hva som var i ferd med å skje, grep han villt omkring seg for å finne noe å holde tak i. Det fant han, og der ble han hengende. Han kikket ned, og kunne konstatere at fallet ville ta livet av ham. Det var utvilsomt. Så kikket han opp. Han så at det han hadde fått tak i, var en liten villbringebærbusk. Den var ganske spinkel, og det var nesten et under at den holdt ham. Han hang bokstavelig talt i en tynn, tynn tråd.

Saken ble ikke noe bedre av at to lemen dukket opp på kanten av stupet over hodet til mannen. De snuste litt rundt ved rota av villbringebærbuska, og til sin forskrekkelse var mannen vitne til at de begynte å gnage på stilken. Om litt ville de to gnagerne ha spist seg gjennom stilken, og mannen ville styrte ned i den visse død.

Da ble mannen oppmerksom på noe han hittil ikke hadde sett; et stort, glinsende, rødt bringebær som hang rett ved hånden hans. Han grep etter det med den ledige hånden, plukket det, og stakk det i munnen.

Det var det aller beste han noen sinne hadde smakt!

Posted in Det Gode Liv, Natur, Zen på søndag | 2 Comments »

Når feil blir til feilgrep

Michael Shermer skriver om bedrag og selvbedrag, feil og feilgrep i maiutgaven av Scientific American. Artikkelen heter Bush’s Mistake and Kennedy’s Error: Self-deception proves itself to be more powerful than deception. Han snakker om hvordan man gjerne forsvarer tidligere feil som man har begått ved å bruke retorikk, og dermed forvandler feilene til feilgrep. ¹

Argumentasjon som forsvarer feil

Hans kroneksempel er hentet fra moderne amerikansk utenrikspolitikk, president Bush sin argumentasjon for å fortsette krigen i Irak:

“Jeg kan ikke tillate at 2527 amerikanske soldatene skal ha dødd forgjeves, ved å avslutte før jobben er gjort²”.

Det mest logiske, som Shermer påpeker, er vel muligens å slutte at en operasjon som koster så mye liv, og så enormt mye penger, burde vært avsluttet før flere ofre er påkrevet. Men vi argumenterer og oppfører oss ikke alltid på en rasjonell måte, og i alle fall ikke i forhold til feil vi har gjort. Veldig ofte når vi stilles overfor feil vi har gjort tidligere i livet ender vi opp med å lure oss selv i forhold til dem. De aksjene som du har holdt fast i over lang tid - de har falt i verdi så lenge, at nå er det ganske snart på tide at de begynner å stige i verdi igjen. Det jødiske folk har lidd så mye opp gjennom verdenshistorien, så når missiler fra israelske kamphelikoptere tar livet av hele familier for å ramme en person, så må det være fordi det jødiske folk er tvunget opp i et hjørne og ikke har andre handlingsalternativer. Og så videre.

“Jeg tok feil”

Hva skjer når folk rett og slett sier “Jeg tok feil”, og lar være å la feilen bli til et feilgrep? Faktisk står det mye respekt av et slikt utsagn. Sannsynligvis er det flere enn meg som har opplevd at folk sier det, og som kan skrive under på at det ikke er vanskelig å tilgi noen som ærlig innrømmer en feil. Det å innrømme feil er på mange måter å vise styrke. Det stråler ærlighet og integritet av slike mennesker.

“Det ble gjort feil. Men ikke av meg”

Jeg kan ikke huske en politiker som har innrømmet en personlig feil. De finnes sikkert, men jeg kommer bare ikke på noen. Det mest normale er bortforklaringer, nektelser og innrømmelser i passiv, upersonlig form: Det ble gjort feil. “Mistakes were quite possibly made by the administrations in which I served”, fortalte Henry Kissinger når han i ettertid snakket om sin rolle i amerikansk utenrikspolitikk. Han refererte til Vietnam, Kambodsja og Sør-Amerika, men hadde åpenbart funnet en måte å rasjonalisere bort egne feil.

Feil og feilgrep i dagliglivet

Dagliglivet er fullt av muligheter til å unngå at feil skal bli feilgrep. Det handler ofte om oppfatninger som vi har dannet oss om mennesker. Det kan se ut som om disse oppfatningene er formbare i den første tiden, når førsteinntrykket dannes, men at de så stivner til og vanskelig endres. Når vi oppdager nye elementer - og kanskje overraskende ting - i forhold til de fasttømrede oppfatningene våre om folk, så forsøker vi å presse de nye oppdagelsene inn i det gamle systemet, eller bortforklare dem, eller benekte dem. Jeg tenker på kvinner som blir hos sine menn selv om de slår når de drikker, fordi at de lover at det aldri skal skje igjen. Jeg tenker på han som ikke slutter å røyke selv om han vet at det er skadelig, for han har prøvd før og han klarer det bare ikke. Jeg tenker på den dama på jobb som du ikke liker. Jeg tenker på det studiet du skulle ønske du tok da du var ung.

Å la feil forbli feil

Det er dessverre ikke bare menneskelig å feile, det er også menneskelig å la feil bli til feilgrep. Men en høyere grad av bevissthet om hvordan vi mennesker fungerer, hvordan jeg fungerer, kan være med på å gjøre mye bedre. Det er sunt å gå litt i dybden på seg selv, kjenne litt på de faststivnede systemene som vi plasserer folk, situasjoner, hendelser, handlinger og ny innsikt i. Vi må lære oss til å innrømme feil, og la feilen forbli bare en feil.

Feil kan vi la igjen i fortiden. Det er når vi bærer dem med oss inn i framtiden at de blir feilgrep. De kan være tunge å bære på.

1. Min oversettelse så godt jeg kan, Shermer bruker begrepene “error” [jeg: “feil”] og “mistake” [jeg: “feilgrep”]. Noen bedre forslag? [↩]
2. ”I’m not going to allow the sacrifice of 2,527 troops who have died in Iraq to be in vain by pulling out before the job is done.” [↩]

Posted in Det Gode Liv, Vi mennesker | 4 Comments »

Zen på søndag: Apefellen

Jeg sprer herved denne saken jeg kom over på The Naked Soul. Innlegget het The Monkey Trap, og det følgende er min oversettelse:

“Apefellen

I Sørøst-Asia utviklet man for flere år siden en lur måte å fange aper på uten å skade dem. Apefellen som ble utviklet var veldig enkel. Man tok ganske enkelt en krukke med vid bunn, men veldig smal åpning, og gravde den ned i bakken slik at bare åpningen var synlig. Så puttet jegeren frukt, nøtter eller kjøttbiter på spidd oppi krukken. Lukten av godbitene lokket apene til seg. De forsto at det var mat nede i hullet, og de stakk armene nedi for å hente den opp. Problemet for apene var at de ikke fikk dratt opp maten og spiddet gjennom den smale åpningen. Apene begynte å skrike når de oppdaget dette, frustrerte og opphissede som de var, men ingenting hjalp. Nå kunne apejegeren ganske enkelt gå bort til apen og kaste et nett over den. Selv om apen så at jegeren nærmet seg så prøvde den ikke å unnslippe. I stedet grep den hardere omkring lokkematen og prøvde enda mer frenetisk å få hånden og neven løs.

Selvfølgelig forstår du og jeg at alt apen behøvde å gjøre for å slippe unna jegeren, var å gi slipp på maten. Da ville den enkelt ha kunnet fått armen opp av krukken og hadde kunnet løpe unna. Den trengte kun å gi slipp!

Dumme aper! Vi mennesker ville vært smarte nok til å klare å vinne friheten, tror du ikke?

Vi liker i alle fall å tro at vi er smarte nok til å gi slipp på ting for å gi oss selv frihet. Sannheten er at mange av oss henger så fast ved ting i livene våre, at vi skaper våre egne fengsler. Alt vi behøver å gjøre er å gi slipp.

Hva er det du holder fast ved? Hva er det du har knugende grep om og nekter å gi slipp på? Hva ville skje om du slapp taket? Ville det ikke kjennes godt å gi slipp på din personlige «apefelle»?

Det er opp til deg. Du kan bestemme deg nå for å gi slipp og vinne friheten.

Hva vil du gi slipp på i dag?”

… så der har du dagens opplysende zen-historie, lille apekatt…

Posted in Det Gode Liv, Zen på søndag | 2 Comments »