Rabbagast

Lillebrors lørdag: Hva er det med film på TV?

Jeg er veldig glad i å se på film. Du kan nesten kalle det hobby, og har investert mye tid og penger i surroundanlegg, plasmaskjerm og DVD-filmer. Men det er noe merkelig som skjer når det på en TV-kanal vises en film. Hvorfor slår film på TV ut film på DVD?

DVD vs. film på TV

Jeg har ved flere anledninger hatt valget mellom å sette på en DVD-film, eller å se en film som går på TV. Sånn i utgangspunktet høres det kanskje ikke ut som noe galt å se på filmen på TV - men hvis vi sier at filmen på TV er f.eks en du alledere har på DVD, og som du har sett noen gnager før? Og at du sitter med en helt fersk DVD film med plasten ennå på, som du lenge har gledet deg til å se?

Det skjer noe med meg når det går film på TV, selv om det er nok argumenter til å la være:

• Jeg kan ha sett den før, og vite at den er middelmådig, på sitt beste.
• Jeg kan ha mye bedre alternative filmer å se på DVD.
• Jeg vet at det kan være reklame som bryter av filmen.
• Er det på TVNorge, vet jeg det kommer nyheter og været midt i filmen.
• Jeg kan ikke sette på pause når jeg må på do (og det må jeg!).
• Jeg får ikke like god lyd når filmen går på TV.
• Kanskje har jeg filmen på DVD og kan se den når som helst.

Likevel prioriterer jeg altså film på TV. Hvorfor?

Kontroll vs å bli kontrollert

Er det en kveld det ikke er noe på TV, og jeg har bestemt meg for å sette på en DVD, kan jeg bruke ett kvarter på bestemme for hvilken film jeg vil se. Og det er mer enn en gang at jeg har ombestemt meg ett kvarter ut i filmen også….

Film på TV gir deg få muligheter - her har du en film du kan se, eller du kan la vær. Take it or leave it. Sitt ned, hold kjeft, her bestemmer vi!

Og jeg lurer på om årsaken ligger litt i denne observasjonen - med hvert kan det være ubeskrivelig befriende å bli fortalt hva jeg skal gjøre!¹ Overlat det til profesjonelle, liksom, å la TV-kanalen å bestemme film. For mange valg kan gjøre friheten vår til en byrde: Hvem har ikke hatt problemer med å velge smak på kuleisen når du har 15 smaker å velge mellom? Eller på restaurant med rikholdig meny, der du spør kelneren “hva anbefaler du?”

Utvide horisonten

Så min anbefaling må vel være å la andre bestemme for deg noen ganger. Hvis du hver gang du kjøper kuleis velger en sjokoladekule og en med pistasj, fordi det er det du bruker og syns er godt, da får du aldri smakt den med banan som kanskje isselgeren ville ha anbefalt deg! Ved å la andre bestemme, får du oppleve smaker, filmer og opplevelser du selv ikke ville ha valgt, og dette er med på å utvide din horisont.

Sist jeg sjekket, så var ikke det en dum ide!

Lillebror er fast gjesteskribent på Rabbagast.net. Han har spesielt ansvar for “Lillebrors lørdag”.

1. uten at det skal gjøre meg til en tøffelhelt… [↩]

Posted in Lillebrors lørdag | 8 Comments »

Zen på søndag: Tre filmer om oppvåkning som du bør se

For meg var 1999 et spesielt år. Kanskje hadde det med nærheten til årtusenskiftet å gjøre - jeg vet ikke helt - men jeg merket det på de største filmene det året. Minst tre av dem handlet på ett eller annet vis om oppvåkning, og to av dem hadde sterke buddhistiske undertoner. Fikk du de med deg?

American Beauty

Forstadslivet. Alle er enten på voldsom søken, eller innelukket i seg selv av mangel på alternativer i et samfunn som forventer og forlanger en spesiell måte å være på. Lester Burnham (Kevin Spacey) forelsker seg i sin datters cheerleader-venninne og bytter ut sin grå hverdag med fantasier om henne. Kona (Anette Bening) er et relativt sammenknytt offer for sine Ikke-bli-et-offer-kassetter og dattera (Thora Birch) lengter etter den merkelige nabogutten som har en evne til å se noe vakkert i alt omkring seg. Til slutt smitter denne evnen over på publikum, for alle menneskene vi møter i filmen begynner som grimme og usympatiske karikaturer, men ender som vakre, virkelige, sårbare mennesker.

The Matrix

Jeg har sjelden vært ute for en tilsvarende hype i forhold til en film før. Det var filmen man måtte se i 1999, og ikke røpe for noen. Neo (Keanu Reeves) oppdager at verden egentlig er en virtuell virkelighet skapt av kunstig intelligens som egentlig tok over for lenge siden. Menneskene holdes i tanker med næringsoppløsning, og brukes som batterier for maskinene, og lever kun inne i hodene sine. Neo trekkes ut av den falske virkeligheten og opplever menneskenes motstandskamp mot maskinene - i en virkelighet som er langt mer grell, dyster og farlig enn den han har unnsluppet - The Matrix. Neo slipper gjennom det tynne sløret og har en bokstavelig og smertefull oppvåkning. Men først i våken tilstand er han i stand til å kjempe for det gode i verden. Filmen har sterke kristne undertoner - f.eks. ventingen på en frelser - men er også svært buddhistisk inspirert. Den virtuelle verdenen som Neo bryter ut fra er det buddhister ville ha kalt maya, skyggeverdenen som omgir oss og hindrer oss i å se klart før vi har brutt gjennom sløret.

Fight Club

Min favorittfilm! Hovedpersonen (la oss kalle ham Jack - spilt av Edward Norton) er slave av sine IKEA-møbler og krydderhyller, men frigjøres plutselig og voldsomt fra alt i det leiligheten hans eksploderer. Dette bringer Jack til Tyler Durden (Brad Pitt), som på mange måter er Jack slik han skulle ønske han var. Jack og Tyler Durden starter Fight Club, og disipler strømmer til, og må som unge munkelærlinger gjennomgå omfattende tålmodighetsprøvelser før de får slippe inn i klosteret - unnskyld, den rønna av et hus som Tyler Durden enten eier eller okkuperer. Sammen starter de noe som ligner en terroristorganisasjon. Formålet er å sprenge kredittkortselskapene i luften slik at folk frigjøres fra hensynet til penger. De øver på å tåle smerte og påkjenninger, og Fight Club lærer deltakerne å utsette kroppene sine for både slag og spark (en slags voldsom og smertefull yoga). Slutten inneholder en oppvåkning som følge av et selvmord som merkelig nok bare tar livet av illusjonene hovedpersonen “Jack” lever midt inne i, og på samme måte som Neo gjør det i The Matrix havner han til slutt i den virkelige verden, selv om ferden dit er lang og smertefull. Filmen har et antimaterialistisk budskap, og renner over av buddhistinspirerte sitater.

Posted in Kultur, Zen på søndag | 6 Comments »

Film på kino, eller da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren

Jeg er glad i film, og ser relativt mye. Og jeg vokste opp på et sted som ikke var så enormt stort, men som likevel hadde kino siden det var en militærleir der. Jeg kunne så lett ha blitt avspist med dårlig bygdekino, men var heldig. For noen uker siden var jeg tilbake, og fikk med meg norgespremieren på Die Hard 4.0. Det gir meg mange minner å gå på kino.

Toya

Min første film: Toya, som jeg husker mest på grunn av tittelen. Vi visste ikke hva tyggis var den gangen, alle tyggegummier var toy for oss. Jeg mente dermed at filmen sannsynligvis kom til å handle om tyggegummi på ett eller annet plan. I stedet fikk jeg et svart-hvitt drama fra 50-tallet.

Holde en voksen i hånden

Jeg husker ikke hvilken film, bare at jeg fremdeles var for liten til å gå alene. Jeg holdt pappa i hånden, slapp den et øyeblikk mens jeg studerte kunsten på veggene, og køen beveget seg forover uten at jeg fikk det med meg. Da jeg igjen tok hånden til pappa, så var det en fremmed mann. Au au. Det minnet hadde vel egentlig lite med kino å gjøre, men det kan kanskje forklare noen av traumene mine?

Brus og kino

Da jeg ble gammel nok til å gå alene, så pleide jeg å gå på kino sammen med bestekompisen den gangen. Standard var å mase om å få penger til brus og kino. Fem kroner. Det overrasker meg enda i dag at både brusen og billetten kostet 2,50, og da prisen gikk opp - for det husker jeg også - så gikk den opp på begge. Det gikk til brus og kino - ti kroner. Vi må ha syntes det var en forferdelig pris, men foreldrene våre punget ut¹. Akk, syttitallet

Da jeg brukte et jedi mind trick på billettøren

Star Wars. Ok, nå begynner vi å snakke om filmopplevelser på ordentlig. Det dumme var at jeg var ikke gammel nok. Hadde ikke fått tolvårsbeviset mitt ennå, for jeg var bare elleve. Og aldersgrensen på filmen var vitterlig 12. Men min strategi var klar, for filmen skulle jeg se. Jeg brukte “kraften”, så og si: Da han som tok i mot penger i bytte for billetter så på meg og sa “Men du er da ikke tolv år, gutten min”, så bare skjøv jeg myntene lenger mot ham og sa det jeg hadde planlagt: “Det er pengene som teller!”. Han smilte og ga meg billett. Er det rart jeg gråt på slutten av Star Wars III, da Luke og Leia ble født og filmsirkelen ble sluttet. Bare helt nylig har jeg forstått at jeg muligens brukte et Jedi mind trick på billettøren. “You WILL give me a ticket”, liksom.

Den gode kinofølelsen

Da siste Bruce Willis-eventyr begynte her om dagen, da det ble mørkt i salen og kjenningsmelodien til ett av de store studioene i Hollywood bruste gjennom salen, så tenkte jeg at det er slik film skal sees. Jeg har sett masse på tv, på VHS og så på DVD, men det er ingenting som kan sammenlignes. Den gode følelsen forlater ikke kinosalen, kommer ikke hjem til stuene våre. TV-skjermer blir aldri lerrett.

Den gode følelsen bor der i mørket; forventning, glede, opphisselse. Kanskje til og med litt nostalgi?

Jeg må rett og slett komme meg på kino oftere.

.

1. ”Si det til de unge i dag, og de tror deg minsanten ikke!” [↩]

Posted in Det Gode Liv, Kultur | 4 Comments »

Tre ting å gjøre i kveld i stedet for å se på tv. Del 9

Hei alle barn. Her har dere tre alternativer til å slå på tv i kveld:

1. Lær noen kule hip hop moves.
   Besøk bustamove.com eller Mikesmoves.com. Tren foran speilet. Før du vet ordet av det har du ermet fullt av rykende hete dansetrinn som kommer til å få kidsa til å måpe.
   Bonus: Ikke nøy deg med å danse i stua. Ta med deg den bærbare cd-spilleren og still deg utenfor det lokale Samvirkelaget. Vis fram alt du kan og improviser ett og annet som ingen har sett før.
2. Kopier scener fra kjente filmer
   Etterlign minst tre berømte filmscener på uvante steder, f.eks. Rose med utstrakte armer i baugen på Titanic - bare på din egen veranda, eller Robert DeNiros klassike “Are you talking to me?”-scene fra Taxi Driver, eller til og med den noe mindre kjente scenen fra Dykket, med Bjørn Sundkvist, hvor han
   Bonus: Ikke bare etterlign scener fra kjente filmer - vær skuespilleren. Utfør en Humphrey-Bogart-i-Casablanca en hel kveld; stemmen, trenchcoaten, replikkene: “Here’s looking at you, kid!”
   

   

3. Tren på small talk
   Besøk NRK eller eHow.com og lær deg kunsten å småprate. Tren foran speilet og oppsøk situasjoner hvor du kan få praktisert. Ikke bli for seriøs, og ikke la noen pinlige pauser oppstå. Om en samtale likevel glir over av seg selv, se deg straks om etter en annen situasjon. Finn fram noen fine åpnings- og avslutningsreplikker og se hvordan de fungerer.
   Bonus: Småprat med mennesker som man vanligvis ikke småprater med; uteliggere, barnehagebarn og de som står sammen med deg og venter på grønn mann.

Posted in I stedet for å se på TV | 6 Comments »