Zen kan som kjent ikke forklares intellektuelt, men erfares gjennom å være til stede i livet. En av veiene til zen er gjennom kunstarter som tusjtegning, blomsterarrangering og bueskyting. Hvorfor ikke også andre aktiviteter som krever fokus?
Jeg har lest Eugen Herrigels “Zen i bueskytingens kunst”, om en tysk filosof som tilbringer tid i Japan og forsøker å komme til kjernen i zen gjennom en tidvis frustrerende opplæring i bueskyting. Så lenge Herrigel fokuserer på at han kommer nær zen når han har lært perfekt teknikk med buen, så kommer han ingen vei med noen av delene. Først når han lar blinken, buen og pilen lære ham zen, oppnår han den teknikken som kreves for å skyte med en japansk bue. Han er nødt til å glemme seg selv, og kommer først fram når han effektivt klarer å koble ut intellektet. Les forøvrig god bokomtale på www.bueforum.no.
En gang i året deltar jeg i en uhøytidelig petanque-turnering sammen med gode venner. Du vet, kaste metallkuler og komme nærmest mulig en liten trekule. Petanque har vel ikke den samme zen-nobiliteten ved seg som japansk bueskyting, men likevel er det likheter. Presisjon er viktig. Fokus er viktig. God teknikk er viktig.
Min egen plan er enkel: I sommer skal jeg øve på å la stålkulene lære meg alt de kan om zen.
I buddhismen sier man at det ikke finnes noe “jeg”. Det betyr at det som framstår som “jeg” er en illusjon, og det kan faktisk gi deg noen nye muligheter.
Jeg har alltid likt hvite ark. Det er fordi jeg liker å tegne og skrive, og det hvite arket holder liksom så mange løfter og muligheter. Det kan bli hva som helst på det der hvite arket. Straks jeg har tegnet et menneske eller skrevet et dikt, er arket ødelagt. Jeg kan selvfølgelig ta meg et nytt ark og begynne prosessen på ny. Kikke på det tomme arket, vente enda en stund før jeg setter blyanten nedi og begynner å bevege hånden.
Prøysen lovet “blanke ark og tegnestifter tell”, og litt slik kan det være. Jeg ønsker å kunne stå opp hver eneste dag og se på livet mitt - i alle fall se på den kommende dagen - på denne måten. Som et blankt ark. Fullt av muligheter og veier å velge mellom.
Det man ser på som “jeg” er en illusjon, sier buddhismen. Jeg kan langt på vei være enig. I alle fall er det en konstruksjon. Vi har laget oss et “jeg” som i stor grad er påvirket av ytre faktorer. Slik andre er vant med å se oss. Slik vi tror andre ønsker oss. Slik vi vet det forventes av oss. Hvis “jeg” er en konstruksjon, en illusjon, så burde jeg også kunne se på “jeg” som en lek, et spill, et hvitt ark. Jeg var innom disse tankene tidligere i Hvem er du i dag?
Jeg velger å tenke på “jeg” som et hvitt ark, som en lek. Det du ser er alltid et slags “bedrag”, en slags “løgn”, for det gir inntrykk av at mitt ytre er basert på mitt indre. Mitt virkelige jeg. Og det finnes ikke noe “jeg”, bare maske på maske og hvite ark.
Hva er da virkelig? Denne stolen er virkelig. Dette gulvet føttene mine berører er virkelig. Smilet mitt er virkelig.
Dette hvite arket jeg nettopp har fylt med tekst er virkelig.
Du er satt sammen av en rekke småbiter med tomrom mellom. I tomrommene er det kraftfelter som holder småbitene sammen. Vi er alle atomer og molekyler. Det er ikke mye som skiller deg og den stolen du sitter i akkurat nå.
Noen tror at det finnes en gud som holder alt sammen. Det tror ikke jeg. Men jeg er full av undring, og tenker av og til på at du og jeg er så nære og så like. Fra molekylperspektiv nesten ikke til å skille fra hverandre, like lite som du kan skille ut en del av suppa og si ”Dette er ikke suppen”. Du er suppen og jeg er suppen. Suppen er verden, med alt som finnes i den. Alt det rare og vakre, og alt det stygge som vi aller helst ikke vil tenke på.
Vi er alle i samme båt. Mennesker. Vi lever og vi dør, og mens vi er her har vi milliarder av valg å foreta. Noen tror at hvert valg vi står ovenfor skaper nye parallelle verdener – ett for hvert valg som vi kunne ha tatt. Den verdenen vi lever i nå er altså den som representerer alle de valgene vi gjorde, som alle har noensinne har gjort, alltid. På samme måte finnes det verdener skapt av andre valg. I en av disse har radiohode aldri lagt ned bloggen sin. I en annen verden er Iskwew statsminister i Norge.
Min tenåringsdatter har begynt å relativisere. ”Vel, vel”, kan hun finne på å si som svar på en eller annen anklage fra meg eller moren. ”Verden går videre”. Hun bruker det som en effektiv måte å skape distanse mellom seg og de valgene hun har gjort som vi betrakter som gale. Gjort er gjort, spist er spist, og verden går videre. Eller som noen sier: Om hundre år er allting glemt.
Min datter har rett. Verden går faktisk videre. Og vi er alle sammen i samme båt, egentlig bare en stor samling av molekyler i den store verdenssuppa. Hva som er meg og hva som er deg er temmelig tilfeldig. Men vi er de vi er, og vi gjør det vi velger å gjøre.
Jeg er snart førti og tenker mer og mer at det er viktigere at jeg viser kjærlighet, glede og generell positivitet enn kynisme, hat, sinne, frustrasjon. Men det er enklest å være irritert, og det er mye å være irritert over. radiohode har backet ut. Man kan pushe en artikkel til toppen av hitlistene til Bloggrevyen med ord som ”bitch” og ”jævel” i overskriften. Det sitter noen akkurat nå med elektroder festet til testiklene. Der har du noe å være irritert over.
Verden går videre. Du lever og dør, og mens du lever håper jeg du bruker energien din til noe positivt.
Naivt og enkelt? Det er klart det er, men det bryr du deg bare om hvis det viktigste for deg er å virke kul eller komme på toppen av hitlistene til Bloggrevyen.
Mester Seung Sahn sier at mange har hode som en drage, kropp som en slange. Man bestemmer seg for noe, men klarer ikke å følge opp. Slik har jeg ofte kjent meg. Begynner godt og med de beste intensjoner. Men etter en stund har viljen blitt svak.
Jeg har tidligere fortalt om Seung Sahn i Akupunktur til en død ku. I en samtale etter en lesning sa mesteren:
“Noen ganger vil en zen-student bestemme seg for å faste i løpet av en uke. Han begynner bra: Første og andre dag - bare vann. Tredje dag tenker han at han bare skal ha litt appelsinjuice i stedet for. Fjerde dag - kanskje bare en eneste brødskive. På den femte dagen får studenten hodepine og bestemmer seg for å sove hele sjette dag. Den syvende dagen er studenten så utsultet at han overfaller kjøleskapet og spiser seg stappmett. Det er dette jeg mener med hode som en drage, kropp som en slange.
Jeg bestemmer meg, og så gjør jeg ikke. Det betyr at jeg ikke tror på meg selv. Spør et barn hva en pluss to er. Det svarer ‘tre’. Du spør barnet om det er helt sikkert, og barnet nikker. Klart barnet er sikkert på at en pluss to er tre. Han trenger ikke en gang å tenke på om han har rett, for han vet det. ‘En pluss to er ikke tre’, sier du til barnet, men barnet synes du er tullete. Selvfølgelig er det tre, det vet jo barnet godt.
Et barns sinn er ikke så lett å rokke, men zen-studenten! Han klynger seg til ord og tanker”.
Ung stolthet mot gammel visdom. Nøye opptrente ferdigheter mot et langt livs erfaringer. Teori mot praksis. Kanskje er det disse tingene det handler om i denne søndagens zen-historie.
En ung bueskytter hadde opparbeidet seg så store ferdigheter med buen at han vant konkurranse etter konkurranse. Etter hvert ble han sett på av de fleste som den beste bueskytteren i landet. Likevel var det enkelte som av og til nevnte en gammel zen-mester som vistnok skulle være en eminent bueskytter, men som aldri deltok i konkurransene. Denne praten skar den unge bueskytteren i hjertet, og han ønsket inderlig å finne denne zen-mesteren, slik at han kunne konkurrere også med ham, og en gang for alle overbevise andre og seg selv om at det slettes ikke var noen som var bedre enn ham. Stoltheten hans krevde at han søkte opp denne mannen som skulle være så enormt dyktig.
Til slutt fant han zen-mesteren, og dukket opp hos ham med buen sin.
- Jeg utfordrer deg til konkurranse om hvem av oss som er den beste bueskytteren, sa den unge, og utålmodig etter å vise seg fram hevet han buen og siktet pilen mot et tre som sto langt unna. Pilen for fra buen og traff midt i et kvisthull - et fabelaktig treff! Som om ikke det var nok, lot den unge bueskytteren enda en pil forlate buen sin, og denne traff den første og splintret den i to.
Den unge bueskytteren hadde overgått seg selv. Han hadde utført en utrolig prestasjon med buen. Stolt snudde han seg mot zen-mesteren som sto urørlig og betraktet ham.
- Din tur!
Zen-mesteren hevet ikke sin egen bue. I stedet signaliserte han til den unge at han skulle følge ham. Han tok veien oppover i terrenget, langs en smal sti som førte dem til toppen av fjellet. Den unge bueskytteren fulgte nysgjerrig etter, helt til de kom til en dyp kløft. En tømmerstokk lå over kløften, og forbandt de to sidene.
Uten å nøle sprang zen-mesteren ut på tømmerstokken og gikk noen skritt til han sto på midten, med avgrunnen under seg. Det knaket i treet, men tømmerstokken holdt, og zen-mesteren virket helt rolig. Nå pekte han ut et tre i distansen, hevet buen sin, siktet, og slapp pilen. Et direkte treff!
- Din tur, sa zen-mesteren og balanserte tilbake over tømmerstokken.
Den unge bueskytteren så på den skrøpelige tømmerstokken og den skremmende avgrunnen, og klarte ikke å få seg til å gjenta det zen-mesteren hadde gjort. Ikke hadde han mot til å trå ut og begynne å balansere over kløften, og langt mindre kunne han få seg til å skyte med buen sin mens han gjorde det.
- Du er dyktig med buen, sa zen mesteren. - Men sinnet som slipper pilen fra buen, er utrent.
Vesten er gjennomsyret av et dualistisk tankesett. Tanke og kropp. Legeme og sjel. Det kan det nok være Platon som har skylden for.
Platon og sjelen
Platon oppfant sjel og en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, en mer egentlig virkelighet enn den vi kjenner. Han snakket om det gode, det vakre, som alle sjeler lengter tilbake til, og som vi flyr i møte etter døden. Kristendommen innlemmet de platonske idéene i kristendommen, som senere spredte seg som religion nummer én i Vesten. Kilden til tanken på en himmel finnes her, samt den udødelige sjelen, og forsåvidt også andre beslektede ting som f.eks. troen på spøkelser.
Problemet med den vestlige dualismen
Problemet med den vestlige dualismen er at den forstyrrer perspektivet vårt i forhold til alt vi ser på. Vi er vant til å tro på noe “bak” det vi ser. Utrolig mange nordmenn tror ikke lenger på en Gud i den klassiske forstanden, men sier samtidig at de tror på “noe”. TV-programmer som “Åndenes makt” viser oss at veldig mange er interessert i denne verdenen “bak”. Ny-religiøsiteten har også gitt zen-buddhisme en boost i Vesten. Det startet med beatpoetene i USA på 50-tallet. Men zen lover ingen en annen verden, ingen ny sannhet, ingen avsløringer av metafysiske proporsjoner. Zen er det motsatte av den vestlige dualismen.
Slutt å tolke
Zen handler tvert i mot om å tenke enklere, ikke mer komplisert. Det kan ofte være vanskelig å ta inn over seg. Vi er vant til at tankesett og religioner skal lære oss noe, regler, innsikter, dogmer. I stedet avlærer zen. Zen handler om å kle av seg måten man har tenkt på tidligere, å se tydeligere det som faktisk er rett foran øynene våre. Å slutte å forklare, å slutte å tolke slikt som ikke trenger verken forklaring eller tolking.
Den vestlige dualismen har påført oss troen på at livene våre har mål og mening som er eksisterer utenfor oss selv, og har gitt oss urealistisk håp om at når vi dør så er det ikke over, men at sjelene våre lever videre i evigheten - kanskje til og med muligheten til å komme tilbake for å leve på ny som noen andre.
Her og nå
Du er her nå, det er alt. Men denne erkjennelsen gir deg muligheten til å gjøre dine valg her og nå. Disse valgene kan være med på å bidra til økt lykke i verden - for deg selv og andre - eller de kan være med på å bidra til økt lidelse. Du velger så lenge du lever, og forhåpentligvis øker du verdens totale lykke mer enn dens lidelse. Deretter dør du og blir borte. Og hvorfor skulle ikke det være helt greit?
Dagens lille zen-historie går til kjernen av budskapet i zen: Du tror det er komplisert, mens det egentlig er enkelt. Men det enkle kan noen ganger være svært vanskelig å få til hvis man har blitt vant til å gjøre enkle ting vanskelig. Eller, enklere: Glem det du trodde du visste.
En filosof oppsøkte en zen-mester i oppriktig nysgjerrighet for å få vite mer om hva zen var. Han spurte mesteren:
- Kan du, i så få ord som mulig, forklare meg hva zen handler om?
Zen-mesteren nikket og satte fram en tekopp foran filosofen. Han hentet tekjelen og begynte å helle te i koppen. Koppen ble full, men mesteren sluttet ikke å helle, og nå rant det te ut over bordet og ned på gulvet.
- Stopp! ropte filosofen. - Dette er ikke logisk! Du kan jo ikke helle mer te i koppen før du har tømt den!
Brått sluttet zen-mesteren å helle te i den overfylte koppen.
- Nettopp slik er det med sinnet ditt også, sa han. - Jeg kan ikke lære deg noe om zen før du har tømt det helt.
—–
Glem ikke at du kan laste ned zen-historiene fra Zen på søndag i gratis e-bok. Klikk på forsiden under!
Rabbagast.net har i ni måneder avlevert zen på søndager, og nå får du de beste innleggene i en finfin e-bok - helt uten kostnad. Bare fordi jeg er så glad i dere! Last den ned her:
Zen kan som kjent ikke forklares intellektuelt, men erfares gjennom å være til stede i livet. En av veiene til zen er gjennom kunstarter som tusjtegning, blomsterarrangering og bueskyting. Hvorfor ikke også andre aktiviteter som krever fokus?
![](http://www.rabbagast.net/wp-content/48071401_740f3d710a.jpg "ikke noe \")
